Det å kunne la seg påvirke bittelitt er fine saker.
Så klart er det viktig å holde på sin identitet, sine grunnprinsipper og holdninger, det man føler er SEG langt inni der. I noen situasjoner er det til og med viktig å forsvare det med nebb og klør.
Men av og til er det viktig å la seg påvirke også…la seg endre litt…la seg utvikle litt kanskje til og med..
I dag var jeg en snartur hos mamsen igjen, sammen med søsters. Og hun er en som aldri har vært redd for å la seg påvirke litt…Hun har hengt med i tiden, hun har hørt på hva andre har sagt. I tillegg er hun en som har vært med å påvirke meg og garantert andre også.
Mamsen bor nå på sykehjemmet, og i gangene der henger kunst av et par av mine favorittkunstnere: Dagny og Finn Hald.
Og slik kunst er til å bli glad av. Om ikke de som bor der blir det, så blir garantert de pårørende, de nærmeste, glade av å møte på disse figurene..
Dagny og Finn Hald var et kunstnerpar som bodde i Son, og som holdt på mye med keramikk. De er begge døde nå, men har laget morsom kunst som vil bli husket for alltid.
….at tegninger med vinkel nedenifra og opp er veldig gøy å tegne….og gir en ganske så stilig effekt…
Er det ikke rart….
..at bilder av bygninger og blomster fotografert nedenifra og opp gjør noe helt spesielt med bildet, og forteller en helt annen historie enn om man hadde tatt bildet ovenifra…?
Er det ikke rart….
….at bilder av mennesker eller i hvert fall MEG slett ikke blir så heldig overhode… ?
Lommekniven i slira hans.
Skautet knyttet rundt hodet hennes, i den kalde høstluften. Han foran på den tungrådde sykkelen. Hun sittende sideveis på bagasjebrettet med skjørtet flagrende.
Armene godt festet rundt livet hans.
Army-knifen slengt i saggebuksen etter bruk
Capsen bak- fram på hodet hennes, for å holde det grønne håret i sjakk Han slentrende med skateboardet under armen Hun rullende ved hans side på segwayen
Klamrer seg til hans hjelpende hånd
Hun og han
Hjerter risset i tre
(Siden våren er her og det kribler litt i oss alle: En liten reprise på et dikt jeg skrev i 2016 🙂
Jeg har vært til seters i dag.. Faktisk på seteren der Pål Ullevålseter er vokst opp.. Og han er jo ikke rent lite lik Askeladden når man tenker seg om…Både personlighet og Ivo Caprino-figuren likner rimelig mye spør du meg…
Men nå var det altså Askeladdens HJELPERE vi skulle snakke om…
Jeg hadde nemlig i dag fått med meg i dag, to ubudne gjester i sekken…Og ikke nok med DET, at DE var med….men de hadde drasset med seg en trillebår i tillegg oppi der… Jeg synes nok at den sekken var litt tung på vei opp men…..
Salt og Pepper er jo godheten selv…sånn langt inni der et sted… Og det viser de med å skulle “hjelpe til” som oftest…Vel framme på Ullevålseter tilbød de seg så klart å hjelpe til litt på gården der… Gress ble raket, og blomster ble plukket og flyttet på..
Hvitveisen fikk nytt hjem…
Med den blå himmelen og skigarden som bakteppe skaper de en god mai-stemning og en oppladning til nasjonaldagen får jeg vel si.. De er jo ganske så sjarmerende disse to, når de legger god-siden til…
Så mens de smisket seg innpå The Ullevålseters, så spiste jeg og Oslopadda is og koste oss i sola.
For deg som ikke kjenner Salt og Pepper: Dette er “samboerene” mine, i tillegg til Hr Frodith da… De er Norges-kjent, etter utallige “opptredener” som Kalender-verter, i Frodiths Julekalender. Se i kategorien “Frodiths Julekalender”, ELLER i kategorien “Salt og Pepper og gjengen”, så finner du ut mer..
Glede seg over
– Jeg gleder meg over sola som blender meg når jeg rusler til trikken om mårran
– Jeg gleder meg over fuglene som kvitrer om kapp i hekken i det jeg plystrende passerer på vei hjem
– Jeg gleder meg over gresset som grønnes mens jeg skriver dette
– Jeg gleder meg over å ha en kropp som fungerer, et hode på rett plass og et hjerte som smiler
Glede seg til
– Jeg gleder meg til å treffe Karidansen til helga, for å gå tur og å tenke ut ting til bloggtreff
– Jeg gleder meg til å lage 17. mai for mamsen og feire bursdagen min litt i samme slengen
– Jeg gleder meg til å dra på Kristiansand-tur med Mammaen til Lille Supermann i juni
– Jeg gleder meg til sommerferie og late dager i sommerkjoler, i by, på fjell og på strand
Er det sånn at verden og livet faktisk ER bedre nå om dagen?
Er det rene og skjære fakta at virkeligheten HAR noe mer og by på enn til vanlig?
Er det sånn at det feide en vind gjennom landet her nylig, med tryllestøv, og faktisk ENDRET alt og alle rundt meg?
For folk smiler da mye mer en til vanlig…gjør de ikke? Gliser fra øre til øre som om om de skulle vunnet i lotto liksom…
Folk prater da mye mer enn til vanlig…gjør de ikke? Med sidemannen på trikken…og han i kassa på Rema….
Folk går vel mye saktere…gjør de ikke? Og nyter tiden i solen…i stedet for å kvele den i mylderet på trikken…
Fordi sola skinner, humla surrer og fuglene kvitrer…
Fordi varmen smyger seg behagelig rundt vinterbleke legger..
Fordi det duggfriske grønne gresset på morgenkvisten gir meg næring…
For ikke klarer JEG å bli uendret i alle fall, av slikt et tryllestøv.
Hvis du skulle få lyst å lese en av novellene mine: om by, kjærlighet, frigjøring og selvstendighet, så finner du den HER: “Se deg ikke tilbake”
Det hadde føltes som en klam hånd hadde fått et stadig våtere og sterkere grep om henne. Livet i storbyen hadde ikke blitt helt som hun hadde tenkt den gangen, da hun kom ung og ambisiøs flyttende fra landsbygda.
Den gangen hadde verden vært et ubeskrevet blad. Hun hadde pakket sekken der hjemme, fylt den med alt hun ikke kunne være foruten, og strenet på lange bein ned mot togstasjonen.
Hjulenes dunking mot skinnene hadde laget en rytme med løfter i. Hun hadde sunget i takt med dunkingen, mens toget FOR avgårde på skinnene som liksom smalnet og ble til en spiss i det fjerne. Det var DIT hun skulle… Det var DER framtiden og det nye livet var. Storbyen med alle sine hemmeligheter lå der så forlokkende.
Hun hadde slengt beina opp i setet, latt blikket vandre over jordene som forsvant hurtig forbi mens hun tenkte et kort øyeblikk på det gamle livet hun la bak seg. En vond smak steg fort opp i munnen, ved tanken på det hun forlot, og hun bestemte seg for at det som hadde vært fikk være fortid. Hun skulle ikke ofre det en tanke mer. Hun skulle ikke se seg tilbake..
Det hadde vært sommer da hun ankom storbyen senere den kvelden. Oslo hadde dampet av brennhete fortau, svette kropper og grill-os fra parkene. Hun hadde hoppet ned på perrongen på jernbanestasjonen med all verdens forventning sitrende i kroppen. Den smekkfulle sekken hadde kjentes lett og kroppen hadde kjentes ung og sterk, der hun smilende hadde tatt fatt på bakkene opp mot sitt nye hjem, et kvarter senere.
Hun hadde kjent en følelse av frihet den gangen. Heisekranene, bygningsarbeidet, de høye blokkene som omga storbyen hadde fortonet seg som vakre tårn for henne i starten. De hadde vært en del av hennes eventyr. Hun var prinsessen, som ventet på å bli trollbundet. Og hun hadde latt seg trollbinde. Av sin nye jobb, sitt nye palass, sitt nye liv. Prinsen hadde dukket opp, samtidig med hoffet hun hadde fått. Og der andre så støy og en grå asfalt-jungel, så hun vakre melodier og en grønn perle. Livet hadde vært fylt av fornøyelser og rosa dager.
Hun visste ikke når det var livet hadde forandret seg..Det virket som det ikke var noe gitt tidspunkt..Det var mer som følelsen av at hun ville kveles hadde kommet snikende innpå henne. En følelse av at noe var feil.. Prinsen hennes hadde tatt av kappen og hadde fått form som en alminnelig hverdagsmann, litt fraværende… Dagene hadde fyltes stadig mer opp av gjøremål som var NØDVENDIGE, enn de var ønskelige..A4-livet hadde satt sitt preg på palasset hennes, og de støvete byvinduene hadde spor av renner, fra tidligere regnskyll… Det minnet om tårer som hadde størknet på kinn..
Nå satt hun her..Tittet ut gjennom bilvinduet, sjekket blindsonen og syklisten som hun så komme der borte.
Den nagende følelsen av at noe var galt, hadde jaget henne hit.. I baksetet sto sekken fra den gangen, med alt hun ikke kunne være foruten. Hun var på flukt..Det var et farvel..
Hun hadde lagt veien om hans arbeidsplass, for et siste lille glimt. For liksom å få bekreftet at det hun trodde stemte med virkeligheten….At den følelsen hun hadde kjent langt inn i margen…ikke bare var en fantasi men grå og trist realitet midt i fleisen..
Hun satt her som en fremmed i sin egen kropp…spionerte på han som hadde kommet på hesten og tilbudt henne slottet.. Nå var slottet borte og hesten var bare en simpel gammel Fiat hvor hun nå satt og spionerte på han.. Refleksjonen fra speilet, verden i bakvendtland var akkurat så grå og støyende som livet selv hadde blitt.. Hun kjørte forsiktig framover noen centimeter..
Da så hun dem plutselig gjennom en åpning i sidevinduet.. En mørk bil kom glidende fram..Han satt i passasjersetet, med ryggen lent mot vinduet..Han så henne ikke…Hans øyne var låst på den lyshårede som satt i førersetet på den mørke bilen.. Den lyshårede kastet på hodet..Den lyshårede lo med røde lepper og hvite tenner… Den lyshårede hadde krone av gull og øyne som diamanter.. Den lyshårede hvilte hendene på rattet med lange, røde negler… Den lyshårede hadde prinsens hånd på sitt lår.. Han hadde igjen fått kappe…Men den skulle ikke lenger vaskes i hennes hus, DET var hun sikker på..
Hun manøvrerte bilen ned en sidegate..tok av til høyre og opp på motorveien.. Kastet et siste blikk i speilet på den grå bygningsmassen der bak, dro den fulle sekken fram i førersetet og bestemte seg for ALDRI mer å se seg tilbake..
Hun skrudde radioen på maks styrke, og nynnet prøvende til melodien som snek seg ut det åpne bilvinduet.
Det var sommer.. og det dampet av den stekende asfalten.. Det luktet svidd gummi og storby-støv… Motorveien lå der endeløs, svart og lang.. Bilen danset avgårde etter rytmer fra Bob Marley, siktet seg mot noe der framme…der veien liksom smalnet og ble til en spiss i det fjerne..
Det var dit hun skulle..
(Denne novellen ble skrevet for et år siden, på stikkord jeg fikk av leserne mine da jeg la ut bildet over her og spurte hva de assosierte med bildet. Stikkordene fungerer på en måte som triggere, og plutselig fyker fingrene til Frodithen over tastaturet. Jeg har skrevet mange av novellene mine på denne måten. )
Siden jeg hyller både hender og farger i dag, så hvorfor ikke vise deg fargede hender på sitt beste? Du har nok sett dem før, men det er liksom helt perfekt etter denne dagen, som fargerik sommerfugl…
Og det er denne typen ting vi har holdt på med i dag, lysende hender i teater, pantomime og annet gøy 🙂
