Utseende…
Hvor mye betyr det egentlig?
I det store og hele er det jo bare en “filleting” å bry seg om, sammenliknet med en masse annet. Noe tull bare I-lands-folk har mulighet til å bry seg om.
Jeg må innrømme at jeg bryr meg om hvordan jeg ser ut. Gidder ikke prøve å skjule det en gang. Det betyr ikke at jeg vil se ut som andre, men at jeg selv liker det jeg ser i speilet i det minste. Og så langt har jeg gjort det. Vært fornøyd.
Da jeg fikk basalcellekreft i panna, og gikk og ventet på svar om de hadde fått fjernet alt OG gikk og ventet på ny operasjon, da var fokuset en stund på alt annet enn utseende. Jeg tenkte inni meg og sa også høyt:
“Jeg blåser i hvordan jeg blir seende ut, bare all kreften er borte. Så lenge jeg kjenner meg selv igjen etterpå så er det det viktigste”.
Jeg mener fremdeles det.
Og jeg synes de gjorde en flott jobb på sykehuset. Men det er en del å venne seg til, fordi det tar tid å bli “som før”. Som jeg skrev om tidligere HER (“Men selv igjen, men helt ny”) så har jeg mistet mye hår på grunn av operasjonen. Frisøren min har gjort en kjempejobb med å gi meg en veldig fin frisyre. Pannelugg og alt. Som før.
Så hva er problemet?
Hvorfor går jeg ikke rundt med denne frisyren hele tiden?
Vel, det viste seg at hver gang det blåste litt, så blåste håret overalt og rundt om kring, og opp i dagen kom jo det jeg ønsket å “skjule”. Skallede områder med sår og litt “uggen” hud. Sårene og huden bør i tillegg dekkes til, beskyttes mot solen.
Det største problemet er likevel det mentale i dette.
Jeg må innrømme for meg selv at jeg nok er mer opptatt av dette enn jeg selv trodde. Jeg liker ikke tanken på å bli “avkledd” på en måte, hvis håret “blåser vekk”. Hvis det blir sånn for resten av livet så må jeg jo bare venne meg. Antagelig JEG som sliter mest med det, andre gir blanke f… regner jeg med. Men enn så lenge så er jeg altså ikke vant til det.
Da jeg fant ut hvordan jeg kunne ha skjerfet/bandanaen i dag så ble jeg egentlig ganske glad! Jeg fikk det til å sitte godt, på en måte som ser kledelig ut i tillegg. 🙂
Jeg slipper å gå med lue hele tiden. Jeg kan ha pannelugg, men likevel slippe å være redd for at håret blåser til side. OG jeg får beskyttet hodebunnen. Nå begynner derfor jakten på flere skjerf i dette slaget. Et turkis hadde vært supert. Det er bomull, og deilig nå som det er litt varmt 🙂 Jeg fikk også mange fine av søsteren min til bursdagen min.
Så…det er altså en filleting.
Men jammen meg kan filleting få et ganske stort fokus innimellom, fortjent eller ei…
Joda, utseendet er nok en filleting i det store og det hele, men det er uansett menneskelig å tenke slik du og flere av oss gjør. Og jeg ser ikke noe galt i det. Det handler jo om hva som får oss til å føle oss vel.
Ja, det er menneskelig 🙂 Og følelsene bare kommer, selv om fornuften sier det er noe tull 🙂
Ja vi bryr oss – og det er fint å bryr seg 😃 Ofte er det filleting men det er ok det også. og ofte er det en selv som bryr seg mest, og det er ok det også 🥰
Du er kreftfri! også kommer alt det andre 😁 Fin på håret er du – og Fin med og uten luer og bandaer og slikt 💖 Det viktige er at en selv føler seg vel klems
Takk 🙂 Ja, viktigste er å være kreftfri. Og så kom alt det andre. Og skulle bare være filleting, men ble ikke det HELT. Men nå er jeg fornøyd, skal kjøpe flere sånne av denne typen 🙂
Du kler jo egentlig hodeplagg og jeg fikk jo til å med lyst å prøve sørlig når gråhårene viser seg så mye:)
Ja, prøv sånn skjerf du også 🙂 Det dekker fint. Jeg har jo også en sånn midtrabatt nå 😀
Skjønner deg altså. Men synes du er flink till å være kul med luer og nå tøffe skjerf! Og litt mer deilig nå som det er varmere i lufta. Lue er lue, selv med bomull.
Jeg liker jo å være fin, selv om utgangspunktet for tida ikke er så lett å style 😀 Men det går 🙂 Takk skal du ha 🙂
Synes du er herlig ærlig, jeg! ❤️
Tenker det er greit å skrive dette. Det er sånn jeg har det nå, og jeg tenker at kanskje noen andre også går gjennom det samme en gang, og kan kjenne seg igjen 🙂
Så fint skjerf og lurt å ha noe som beskytter mot sola 👍 Tenker det er det viktigste, og så er det å håpe at det gror ut hår igjen, men ellers venner du deg nok til det også 🥰 Jeg hadde store komplekser for stort mellomrom mellom fortennene, men regulering fikset etterhvert på det. Noe skal det være hele tiden 😊
Hvis det IKKE gror ut igjen kan det nok hende det blir en annen frisyre. Men jeg venter og ser. Nå er det så mye rart med følsomheten eller ikke-følelsen, så jeg vil vente å se til det er gått en tid 🙂
Filleting eller ikke, det er de panne.
Da jeg opererte hjerte som 18 åring var jeg mer redd for å få et stygt arr enn at operasjonen ikke skulle lykkes. (Noe som kunne kostet meg livet.)
Arret ble ikke pent, og jeg hadde komplekser fir det i mange år. Jeg hadde “høyhalset” badedrakt og gikk ikke med klær som hadde den minste utringning. Øverste bluseknapp måtte til enhver tid være igjennom..
Ja, det er jo sånn det er. Ble bare litt overrasket over at jeg skulle tenke særlig på det. Ansiktet mitt er jo det samme, og arret som er under plasteret bryr jeg meg ikke så mye om. Men det er noe med det andre, håret som forsvant, bulker og dumper, som må bruke tid på å bli noenlunde “vanlig” hud. Det er nå to måneder siden operasjonen. Egentlig ganske kort tid, så regner med at en del går seg til. Må uansett bare vente å se. Men mens jeg venter er det greit å finne noen løsninger jeg trives med 🙂