Jeg er glad jeg har armer og bein som fungerer. Jeg er glad jeg kan danse og svinge meg rundt, om jeg skulle ønske det.
Jeg er glad jeg kan tulle og fjase og liste meg rundt som Rosa Panteren en varm dag. Jeg er glad jeg kan trampe i beina og skrike høyt med en stemme som bærer, hvis det skulle være nødvendig.
Jeg er glad for fineste kjæresten og alle folk som er glad i meg. Jeg er glad for god mat og stor seng. Jeg er glad for å ha nok penger og sted og bo. Jeg er glad for forbanna varme sommernetter og kalde vinterdager. Jeg er glad!
I magen flakser 1000 sommerfugler Flagrer, flyr, fniser Fantastisk fargerike og kilende Truer med å sprenge seg ut gjennom mageveggen
for å overta hovedstaden…
Synes dette diktet passet i dag, da skallebanken herjer, rygg og nakke er skikkelig vond, men jeg skal på tur til Stavern og er blid som en lerke og gleder meg maks!!
Det blir bilde-brev underveis så klart, hvis det er dekning 😉
Jeg er i et merkelig humør for tiden. Går med gråten i halsen mye av dagen. Jeg VET årsaken så det er ikke noe overraskende FOR MEG. Men liker ikke å ha det sånn, og akkurat nå er det ikke så mye å gjøre med det heller… sånn umiddelbart..
Når jeg er i et sånt humør, er jeg ikke så veldig “elskbar” tror jeg…Og ikke så veldig “likandes” en gang..
Og er det ikke sånn at det er når vi er i sånt humør, lei oss og energi-krevende, det er DA vi burde fått en kakebit på arbeidspulten vår?
Er det ikke sånn at når vi står der med de mutte trynene våre og en geip ingen har sett maken til…det er DA vi trenger den stryken over ryggen eller klemmen fra gode venner?
Er det ikke sånn det er?
Når latteren sitter løst og vi er fulle av ville påfunn, da er vi “elskbare” da… Når vi er smilende og fulle av energi og selvtillit, da er vi “likandes” da!! Vi får ryggen full av stryk, og kinnet fullt av klemmer.. Vi får heiarop, high five og blide ansikter i retur…
Men er det DA vi trenger det mest da?
“Elsk meg” når jeg minst fortjener det! Eller lik meg litt i det minste..
Han hadde stått der bak de skitne vinduene og sett ned på den åpne gårdsplassen. Kjent luften fra den åpne døren som smøg seg forsiktig inn døren. Gardinene ved åpningen beveget seg som i sakte film, strøk over karmen med en stille bevegelse… lik en hånd som stryker en annen.
Plutselig en ny bevegelse. Et friskt, klart vindpust rusket ertent i gardinene. Han ble stående som fjetret. Hjertet hamret i brystet hans, som om det hadde byttet rytme umiddelbart. Den usynlige hånden i døråpningen strakte seg mot han, og gardinene blafret lystig og innbydende like en flamencodansers kjole rundt lekne ben..
Lik en magnet som trakk , ble han trukket ut gjennom døråpningen. En vag protest langt der inne et sted, men hånden i døråpningen som bød opp til dans fristet for mye. Røde, lange negler på myke slanke fingre dro han sakte ut der…Han var forsvarsløs..
Plutselig sto han der ute, prøvde noen forsiktige trinn fram og tilbake, mens vinden strøk kjølig over bare legger. Hjertet hoppet over noen slag, mens han famlende prøvde seg fram..
Så med et fant han rytmen..Hjertets takt laget rytme til skrittene. Han prustet og peste, lik en okse i arenaen…Han stampet mot underlaget lik flamencodanserens forførende skritt…Han kastet på hodet og strammet ryggen..Han holdt sitt livs forestilling…Helt i sin egen verden der oppe på gesimsen.
Så stilnet skrittene. Han stoppet opp, lukket øynene og stilte seg ytterst på kanten som for å ta i mot applausen.
Da kjente han kvalmen komme. Han var svimmel og uvel.
Han hørte ingen applaus… Det kjentes som en mental hånd puffet han nærmere kanten. Han følte ensomheten gripe som en klo rundt det bankende hjertet, slik han hadde kjent så mange ganger før..
Da hørtes en svak stemme der nede fra:
“Hei!”
Denne novellen er skrevet med inspirasjon fra bildene jeg laget av fingre med sko her i forgårs. Mye som kan trigge skrivegleden,og sette fantasien i sving.
Hvis du ikke gir meg den næringen jeg trenger overhode Men lar meg stå å tørke ut med røttene i FEIL jord Så vil jeg visne bort og dø Lenge før jeg overhode har blomstret
