Noen ganger er jeg en langbeint “jentunge”
Med mentale fregner og en innbilt oppstoppernese
Noen ganger har jeg brune faste legger og lår
Som stikker ut nedenfor den knelange kjolen som sitter som støpt på meg
Noen ganger er det lange, røde håret flammende, glatt og et “skue”
Rekker meg til livet, som er timeglassformet og kvinnelig
Noen ganger er jeg hun som tar trappetrinnene to og to i slengen
Mens jeg synger vakkert og uanstrengt på en fengende melodi
Noen ganger presser “hun på 57” seg fram i speilet
Med stadig flere rynker og en nese som siger
Noen ganger henger håret falmet og litt flisete over en rygg dekket av føflekker
mens jeg andpusten tusler opp trappen med tunge, bleke legger
Noen ganger har jeg verdens sunneste innstilling til livet
Som gir meg “jentungen” i gave hver morgen når jeg våkner
Noen ganger spenner verden bein på “livsløgnen” og den langbeinte “jentungen”
Og jeg blir liggende der på nesa i grusen en bitteliten stund
Sånn er det vel for alle eller…..?
Noen ganger….
(en liten reprise på et dikt jeg skrev i fjor)
Du er ikke den eneste som har det slik 😜 Kjenner meg igjen ja.
Ønsker deg en superfin lørdag ❤😊
Purr, purr, og klem fra Toril og kattene
Det er nok slik for det fleste av oss. spørs hvilke dag det er😊💕
Jeg tror ikke du er den eneste som har det sånn, nei det gjelder nok de fleste av oss. Selv føler jeg meg som ei ungjente på innsiden, selv om kroppen knaker og speilet sier noe annet 😉. Håper du får en fantastisk lørdag, klems🤗
Det der er så inderlig gjenkjennbart! Jeg har begynt å sette pris på bare å få være den lettbeinte typen et kvarters tid innimellom😉
Noen ganger er det slik ja 😀 klems og gode ønsker for lørdagen og helga 😀
Ja sånn er det vel for oss alle! Jeg liker best å være den glade lettbeint, men er oftest den slitne krumbøyde ….🤣🙈😘
Ja…det er det:)