Du har kanskje hørt meg snakke om dette før?… 
Om at jeg er litt “redd” denne stupinga…  At jeg har vært litt lei alle som maser så energisk om dette “å stupe ut i det”. For meg har sånn stuping vært forbundet med mye “frykt” og jeg er ikke sikker på at det er fasiten for ALLE, om hvordan man børe leve livet sitt. 

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

For noen må “Ludvik-metoden” få lov å fungere faktisk. Å skynde seg sakte. Eller å få lov å bli kjent med det der “jævla” stupetårnet, før man slenger seg utfor, for å si det på en annen måte…

Av og til kan det føles som om folk nærmest FORVENTER at jeg skal kaste meg utfor der, og det kjennes ut som  om noen står bak der og venter, absolutt ikke tålmodige…Og før jeg har fått sukk for meg….før jeg har fått på meg “svømmebriller”, “redningsvest” eller noe som helst….så kommer noen og dytter meg i rumpa…Altså lenge før jeg er klar… Og da er det ikke verken gøy eller særlig utviklende..

Men det er viktig å tenke at man MÅ ned i vannet der av og til. 
Selv om man skynder seg sakte. Selv om man må stå der å venne seg til høyden en stund, ytterst på stupebrettet. For når man først har hoppet eller stupt, på eget initiativ, så er det ofte en utrolig god følelse. Når det viser seg at ikke bare kan man STUPE, men man kan svømme ganske bra også faktisk.

Jeg har hatt et “oppdrag” på jobb i det siste. Et sånn oppdrag som jeg kvir litt for. Som jeg gruer litt for. Som jeg i utgangspunktet helst ikke vil gjøre. Men som jeg også vet at jeg KAN. Det vil kreve en del av meg, siden jeg er satt sammen sånn som jeg er. Men jeg vil klare det. Og derfor BØR jeg! Nå er det gjennomført. Og jeg sitter her nå i etterkant med en skikkelig god følelse.

Jeg stupte og jeg svømte, etter å ha stått der på brettet en stund. Men jeg kom opp av vannet med bikinien på, og med et stort smil rundt munnen 😀