Jeg tenker som oftest på Oslo som sandkassa mi. 
En liten bakgårds-flekk liksom…

Hva?? tenker du kanskje… Store, digre hovedstaden med alle støvete, asfalterte gatene og horder av skumle folk..

Sannheten er at når man har bodd i Oslo i noen år så minsker byen.
Du skjønner fort at du kan gå fra ende siden av byen til andre, uten å bruke lang tid en gang…
Du skjønner at de store shoppingsentrene er som små nærbutikker, når du har gått der noen ganger, og at sammenliknet med andre lands shoppingsentre er de mikroskopiske….
Du skjønner at gater som går på kryss og tvers, med dundrende trikker hvert 5. minutt er mest bråkete og ikke noe bevis på at byen er stor…
Du skjønner at de “skumle” folka er mest bare slitne, fortvila, vanlige folk som har fått en litt vanskelig hverdag med dop og kriminalitet pga at “livet skjedde” litt kraftigere for dem enn for noen av oss andre…

Men i dag var byen plutselig litt STOR  igjen. Som den blir med jevne mellomrom når det skjer noe.
Den lille “sandkassen min” hadde blitt en DIGER og grå storby på morgenkvisten. 

Jeg var på farta tidlig i dag. 
Skulle til Vestby, besøke graven til mamma og pappa. 
På Oslo S var det meste stengt av med politi-bannere på kryss og tvers. Og midt i hallen sto et hav av politi og securitasvakter. De sikret spor og bevis og det hele var faktisk bittelitt ekkelt, siden jeg ikke visste om disse SKUMLE folka sprang rundt på Oslo S fremdeles 😮

Fikk lest meg opp på buss-for-tog. Det hadde vært kniv-stikking så vidt jeg forsto. Den lille snille byen min var brått litt skummel og stor igjen… For noen timer eller dager.. Så glemmer jeg…heldigvis..

Stikk gjerne innom innlegget: “Mestere i løgn og fanteri” også 🙂

#byliv