Mitt inntrykk er at mange, faktisk helt fra det sekundet de kan uttrykke seg, VET hva de skal bli… Altså hvor veien videre skal gå, og hvilke sko man skal fylle. De spretter ut, sønn av en baker, datter av en frisør eller lege… De vokser til, og fra det øyeblikket de har ordet i sin munn, så VET de hva de er ment til å skulle gjøre resten av livet.. Noe kommer kanskje naturlig: far er lege, sønnen eller datteren vil også bli det… Man er vokst opp med samtalene om temaet, og det føles trrygt og greit å bli noe man ser har fungert i DEN familien.. Familien har GÅRD, det er naturlig at noen av barna TAR OVER…
Og sånn formes en del mennesker, fra de tøfler rundt i små barnestøvler, til å vite at disse støvlene skal traske på jordet her resten av livet… Eller at disse føttene er ment å tråkke i sykehuskorridorer…. Eller stå bak en frisørstol..
Andre igjen har drømmer som ikke i hele tatt henger sammen med sine foreldres,sine venners eller det som miljøet ellers forventer.. Noen føler beina trippe, og at ballettskoene er de som må være mest egnet for dem.. Noen kjenner at veien blir tung å gå, med vernesko, om man ikke ønsker dette ekstra mye selv.. Og noen vet slett ikke i det hele tatt hvilke sko man bør velge, hvilken vei man bør ta og hvilken sko som vil passe best..
Jeg tror ikke jeg hadde noen klare ønsker som jentunge, på AKKURAT hva jeg skulle bli.
Noen i klassen var klare på det, det var brannmann, politimann, lege osv. Om de BLE dette vet jeg ikke, men de hadde noen klare formeninger om dette hvert fall på et tidlig tidspunkt..
Jeg hadde bare et klart bilde litt opp igjennom, at jeg kunne underholde.. Folk lo litt, når jeg parodierte kjente folk eller annet. Og jeg hadde et ønske etterhvert om å bli skuespiller.. Om å la føttene spinne rundt på en scene.. Nå ble jeg ikke DET, ikke ENNÅ i hvertfall…. Og noe av grunnen er kanskje at jeg ikke var god nok, men også at jeg ikke ville det mye NOK. Var litt for preget av jeg synes det var LITT for skummelt på mange måter.. FOR mange sommerfugler… FOR ofte… Så jeg ble noe annet: lærer for døve barn, og JESS hvor glad jeg er for det!! Det er det riktigste valget jeg har gjort noen gang! Selv om det kanskje nesten var litt tilfeldig også… men sånn kan det gå også 🙂
Og HVEM sier at man er FERDIG med å BLI, når man har blitt voksen….? Jeg mener at livet er der, helt til man er ferdig… Man slutter da ikke “å bli”… Man kan endre seg, endre yrkesvalg, endre vei, endre sko…. HELE LIVET… Til man blir sliten i føttene og ikke orker tråkke rundt mer..
Har du BLITT det du tenkte da du var barn? Eller ble/ blir du noe HELT annet?
Har du VALGT hva du skal bli for resten av livet?
(En liten reprise på et tema jeg tenker en del på 🙂 )
#valg #tanker #livet
dvergpinschere i mitt hjerte: Nei, føler meg vel litt ferdig med utdannelser jeg også…Har TO… 😀
sv: Er nok for sent for meg…jeg er ufør, og ser ikke akkurat noe bedring på den fronten..blir jo bare eldre og skrøpligere..ville gjerne ha blitt veterinær…men var for høyt snitt når jeg valgte, og jeg hadde ikke tro på meg selv..så ble hjelpepleier i stede.. også legesekretær..men nå kan ikke jeg gå mange år på skole…det går bare ikke…det klarer ikke hue mitt altså..hihih..Jeg prøver bare å ta en dag av gangen jeg..og håper jeg får en god dag…
margarites: Jeg har hvertfall blitt det som PASSET bra, og det har vel du også egentlig 🙂 Fint med unger 🙂 Klemmer <3
Man blir ikke alltid det man tror man skal bli, nei. Jeg ville bli jordmor eller barnepleier…så ønsket jeg å bli blomsterdekoratør eller konditor. Jeg planla aldri å jobbe i barnehage, men jeg får jo være sammen med barn og være en viktig del av dagen til mange små – så jeg følerjeger på rett hylle likevel. Men når jeg tenker fremover 10-15 år….vet ikkeheltom jeg ser meg selv krype rundt på gulvet eller bygge hytte under bordene da….men jeg håper jo jeg blir der jeg er nå så lenge som mulig. For det er så givende å føle at jeg betyr noe, at barna blir glade når de ser meg. Klemmer <3
jo jeg er det 🙂 jobbet som kjøkkenassistent på sjukeheimen noen år,og ledelsen ville att jeg skulle ta uttdanning og bli sykepleier,hun mente jeg hadde et så godt lag med dei eldre,men valget ble gården,ellers hadde jeg nok vært sykepleier eller hjelpepleier i dag :)og det hadde vært for tøft for denne kroppen her
Ellen Margareta: Så bra å prøve nye. Jeg prøvde et par andre en bitteliten stund, de passet ikke så godt. Så tok jeg de gamle i bruk.. Men de forandret seg i formen, og lager litt gnagesår innimellom.. Så vi får se.. 😉
fruensvilje: Jeg føler du er veldig der du skal være nå hvertfall ? 🙂 Er du ikke? 🙂
stavangerinmyheart: Det er bra, tenk sånn 🙂
Atle Lundhaug: Er det for sent å ble det NÅ? I voksen alder? Du er ikke SÅ gammel? Man trenger ikke være ferdig før man ER ferdig ? 🙂
dvergpinschere i mitt hjerte: Er du sikker på at det er for sent for DIN drøm da? Din vei? Hvis Bjørn kan nå, så kan vel du også? 🙂
spisogspar: Jeg tenker lite bakover heldigvis…Angrer ikke på noe særlig. Tenker det er bortkastet tid. Og er greit fornøyd med valgene 🙂 Men det kunne jo vært annerledes…men da hadde jeg jo ikke visst det jeg vet NÅ 🙂
mimremor: Godt å ha drømmer. Og jammen bra man ikke vet alt som skjer gjennom livet 🙂 Godt med noen overraskelser og slitsomt med andre. Høres ut som et fint liv du har hatt så langt 🙂
Ei_heks: Ja, og man trenger ikke å si at NÅ er jeg ferdig..Man blir ikke ferdig..tror jeg 🙂
HeidiElise: Nei, man trenger heldigvis ikke blir FERDIG med å BLI noe…blir hele livet jeg 🙂
Min matgale verden: Jeg tror du blir Kake-bake-mester med eget program på tv jeg. Som Espelid. Når du blir stor 😉 Det blir stas 🙂 Klemmer <3
Jeg skulle bli husmor jeg, som min mor. Og det ble jeg jo forsåvidt, da ungene var små. Ellers visste jeg jo ingenting. Og helt bestemt meg har jeg ikke. Det samme kan vel sies om guttene, som ikke har en eneste formening om hva de vil bli 🙂 klemmer<3
Neida…jeg har ikke blitt det jeg skulle bli når jeg ble stor. Skulle bli lærer i barneskolen 🙂
Vi flyrra så mye, og jeg ble usikker og redd. Og jeg vet fortsatt ikke hva jeg skal bli når jeg blir stor. Hsr jobbet med mye forskjellig og trivdes med det meste. For det blir som regel bra uansett jobb…lærer mye forskjellig 🙂
karidansen: Jeg har min lille scene her jeg, helt uten sceneskrekk involvert 🙂 Lurt 🙂
Helge: Jøss, det med strømmen som gikk akkurat da, for et sammentreff 😀 Håper du får en fin lørdag Helge 🙂
Kanskje det er fakta at til en viss grad blir oppdragelsen påvirket av hvilket yrke foreldrene har. og dermed blir sønn/datter noe av det samme. Lett fro meg å si siden jeg og mine 3 søsken hadde både mor og far som lærere på barneskolen – men ingen av oss ble lærere. Så det stemmer ikke alltid. I går hadde du et innlegg som het “Hva gjør du om alt blirt mørkt/strømmen går”. Da jeg skrev kommentar til det så gikk strømmen her og i nabolaget og alt ble mørkt. Snakk om sola, tenkte jeg. Strømmen er tilbake nå men det var en artig tilfeldighet. Ha en fin dag.
Jeg kjenner meg en del igjen i dette….Jeg har jo også hatt en stor interesse i teater, sang og dans. Så var det disse rammene, forventningene – og – ikke minst – sceneskrekken! Men ; Vi er ikke ferdige med å “Bli noe” før vi ikke orker å tråkke rundt mer som du sier! Du underholder ganske mye her på bloggen i alle fall – og jeg har jo møtt deg, så jeg har absolutt sett glimt av artisten i deg! Du har ganske levende kroppsspråk og mimikk – og er en smule “Engasjert”! 😉
Jeg har en tegning fra før jeg begynte på skolen. Av en planløsning. 🙂
Når jeg visste hva det var, ville jeg bli arkitekt. Det ble jeg ikke, men i voksen alder utdannet jeg med innen interiør. 🙂
Jeg planla hvertfall ikke at jeg skulle bli enke. Jeg trodde helt bestemt at min mann skulle overleve meg! Da jeg var ung, ville jeg bli som filmstjernen Rita Hayworth, og ligge i sengen i silke og blonder og kose meg med min kjekke kavaler. Litt kontorarbeide ville jeg gjøre også. Jeg ble kontordame, og jeg fikk en kjekk snill mann, og 4 barn og fikk kaffe på sengen, og barna oppi også!
Ja drømmene forandres ofte underveis i livet, men så tenker en innimellom ja på gamle drømmer og hvordan alt kunne vært… :)) <3
Jeg ble nok det jeg bestemte meg for at det ville jeg der og da..men i ettertid..har jeg egentlig funnet ut hva jeg burde blitt….men det ble jeg ikke..og DET er forsent..men Bjørn begynte på deltidskole nå…så han blir helsearbeider…noe han ikke hadde tenkt..men sånn ble det…hihih..morsomt det da…snart 60 år..og enda et yrke på cv…han er jo kokk og vaktmester også…litt av hvert…hihih..Men man skal aldri gi opp drømmen..DEN kan komme..seilende på en fjøl…
Jeg hadde en dtøm som barn og levde ut den som nyblitt voksen, men så ble det en liten familie og ansvsret for den veiet tyngst så jeg ble vel ikke det jeg ville.
herlig… jeg lurer faktisk enda på hva jeg vil bli når jeg blir stor:)))
vel som 16 åring ville jeg jobbe på bondgård,fikk tjeneste også og min far kjørte meg,gården viste seg å stå der med driftsbygning uten tak,en meget gammel mann og oppvask oppunder tak,så min far tok meg med hjem igjen :)) så mødte jeg min bonde 17 år gammel,vel var han tømrer da,men odelsgutt og vi tok senere over gården hvor vi nå bor,jeg var ekte bondekone i 10 år og det var jeg som melket kyrne
Helt fantastisk bra skrevet! Dette tenker jeg mye på også. Jeg har jo nettopp trådt ut av de skoene jeg har gått i til nå, og er i ferd med å finne et par nye. Vi endrer oss hele livet og er ikke “ferdige med å bli” når vi er voksne. Om du også er på jakt etter nye sko ønsker jeg deg lykke til. 🙂