Jeg er en jente med god selvtillit. Tror kanskje jeg har hatt det fra jeg var ganske liten. Hvem er så heldig å få DET liksom? Vel, det er neppe noe man er født med, eller bare FÅR sånn uten videre, men det er ganske sikkert noe man utvikler underveis. Oppvekst, familieforhold og vennskap har så klart mye å si, og hvordan verden og omgivelsene har møtt deg på veien.
Hvis man har god selvtillit, og ikke er redd for å vise det, fortjener man da aldri ros? Trenger man da aldri ros?
Generelt mener jeg vi i samfunnet er for lite rause med komplimenter eller ros. Og Sisselgu.blogg.no sitt innlegg i dag tidlig fikk meg til å tenke på dette.Alle liker å få tilbakemeldinger på om ting de gjør fungerer, utvikler, inspirerer eller gir noens dag et løft.
Man KLARER seg kanskje uten, fordi man på innsida stoler på at man har kvaliteter så det holder.Men jammen meg fortjener man det litt likevel innimellom, noen og enhver.
Gir du positive tilbakemeldinger til folk, hvis de gjør noe bra?
Gir du negative tilbakemeldinger til folk, om de gjør noe du synes er dårlig?
Hun sto der…med den hvite, fine sommerkjolen blafrende rundt de brune leggene… så vidt nedenfor kneet rakk den…. Håret hang løst nedover ryggen.. Hårstråene tovet litt i hverandre.. av saltvannet og sanden som hadde satt seg fast.. Hun var barbeint.. beina kjentes litt tunge, av saltvann og av den lange turen fra stranda.. Hodet litt slitent, etter alle de hylende stemmene der nede ved vannkanten..
Her oppe ved starten av trappa var det helt stille og fredelig…. Stemmene hadde forsvunnet… Solen stekte i murveggen denne tidlige sommerkvelden, og det piplet noen dråper fra under luggen nedover…litt på grunn av den varme solveggen…. svetten som fant fine veier, ned forbi nesen hennes… og litt fra det saltvanns-våte håret…
Hun kjente lukten av frodig gress og ville bær komme sivende ned trappetrinnene…
Hun var helt alene.. Ingen kom etter….deilig og stille… Hun visste hun skulle opp, ta fatt på den litt slitsomme klatreturen opp trinnene… Hun husket hun hadde gruet seg tidligere…til de bratte stegene.. det hadde virket mørkt der oppe…og skummelt….Nå gruet hun seg ikke mer… For hun visste at på toppen der var den fineste hagen av de alle… en hemmelig hage… Fargerike blomster og trær vokste vilt, og omkranset den lille hagen…Ingen hadde klippet gresset der, og trærnes grener og blader laget et lite tak… Fukten fra morgenduggen “hang i” hele dagen under løvtaket, og hun kunne hoppe glad og fornøyd rundt i det viltvoksende gresset… Bortest i hagen ville mormor stå, med kjoleforkleet sitt og lukte vafler.. For hun bodde der oppe i den vakre hagen.. Og hun ville klemme henne hardt inntil seg..
Så trinnene opp kjentes ikke tunge likevel… Hun tittet opp, tok tak med hendene… og gikk stegene forsiktig opp trappen….
(Dette er også en reprise på en historie jeg laget og la ut første gang i 2014….. Historien ble laget på innspill fra leserne mine, små stikkord/assosiasjoner jeg fikk fra dem når jeg la ut bildet over her,noen dager i forveien, og spurte: Hva tenkte du da du så dette bildet? Så fikk jeg inspirasjon av stikkordene og laget den lille teksten. Pga en del nye lesere publiserer jeg den igjen :-))
Ja…og drittungen er fremdeles meg… 😉
Du som har vært innom de siste dagene, vet hva jeg snakker om..
Vel…det er ikke sånn at livet snur på en 5-øring og så er alt bare fryd og gammen igjen liksom. Men jeg skal hvertfall ha for at jeg prøver…He-he..
Så ..f eks innlegget mitt før i dag, “Sin egen lykkes smed”, som jeg har fått så mange gode tilbakemeldinger på i dag, er jo ment vel så mye på meg selv, gi seg en liten påminner. Og ikke ment for å “oppdra” noen andre. Og som regel hjelper det med sånne påminnere, ting blir ikke noe bedre av å gå å surve..
Jeg vil si tusen takk for alle koselige kommentarer på innlegget. Dagen har vært super-travel, men ville bare takke deg som har vært innom med godord , og til deg som har vært innom og lest.<3
For et par dager siden skrev jeg litt om dette å beholde barnet i seg… Om at jeg er stor på utsiden, men har beholdt mye av barnet i meg..på mange måter.. Leken, barnlig, kreativ og tullete…
Men den sure, grineungen…drittungen med trumpe-trynet…som ser ut for å ha flyttet inn her de siste dagene…Vel…hun fortjener ikke noe annet enn et tupp bak….
Så herved er hun på vei ut døra…Får jo vondt i hodet av all sutringa hennes 😉
Håper du har hatt en fin dag!
.Her er det endringer på gang. For det har JEG bestemt!!
Når jeg våknet i går var jeg egentlig muggsur… Så muggsur man kan bli.. Og sånn var jeg egentlig da jeg våknet i dag også…
Du tror kanskje ikke jeg kan være muggsur? At jeg bare er blid og fornøyd liksom…? Neida…jeg kan være ganske så sur jeg også…selv om det ikke varer så lenge…
Og når jeg tenker meg om så var jeg kanskje mer LEI MEG når jeg våknet..Lei meg og sliten… Og når man er litt sånn sliten, så funker den der saksa som klipper i stykker problemer litt dårligere… Den er sløv og liten og litt tung i klippen…Så jeg går der med geipen litt lenger enn jeg ellers ville gjort.. Klarer liksom ikke skjerpe meg helt….
Men etter noen timer hos bestisen, og en tur gjennom byen på egenhånd…
…så er smilet litt mer på glid…selv om det kanskje ikke går rundt skallen ennå…
I morgen er en ny dag, og muligheter for å riste seg litt i form..
Uten selv å puste lå HUN der…I åndeløs spenning lå hun med nesen ut av den lille åpningen i teltduken…og tittet utover det blanke vannet.. Håret lett fuktig, av morgenens damp på teltduken… soveposen godt trukket opp…. Noen små varmegrader i teltet, var ikke nok til å holde varmen utenfor soveposen…
Hun tittet forsiktig vekk fra det blanke vannet, lot øynene hvile på han som lå der bare millimetere fra henne….Hun smilte for seg selv… Han sov…med nesen tittende ut av den store soveposen, og av og til ga han fra seg noen små snork….Noe som fikk henne til å fnise lydløst ned i sin egen sovepose…for ikke å vekke han…
Blikket vendte utover mot vannet igjen. I grålysningen liknet landskapet på et bilde fra Japan. Slik silhuetten fra naturen vistes skarpt mot den stille, klare morgenhimmelen…akkurat slik var de vakre bildene hun hadde på netthinnen…. fra Japan…Slik hun husket dem …fra den sommeren de møttes….der i Japan…
De hadde ankommet dette lille bortgjemte stedet i går kveld.. fortøyd båten, slått opp telt…. Og i skumringen hadde de sittet på bryggekanten, snakket om Japan…. med beina så vidt i berøring med den kalde vannflaten…Løst verdensproblemer… holdt tett om hverandre…fortalt hverandre hemmeligheter… Hun hadde kjent det krible i hele kroppen…Underlig at det føltes slik.. fremdeles…så mange år etter… Hun hadde kjent en indre fred..
Plutselig ble hun revet tilbake til dagen i dag, av et plask der på utsiden av teltduken! Øynene sveipet fort over han ved siden av henne…han sov fremdeles… Hun tittet raskt i begge retninger gjennom den så vidt åpnede glidelåsen, og så noe som beveget seg nærmest lydløst gjennom grålysningen… En lang smal silhuette seg forbi i vannet… mens hun holdt en hånd foran munnen, for ikke å avsløre at hun var der… Brått var hun våken som aldri før…øynene vidåpne, klar til å ta et fast grep i han som lå ved siden av, klar til å finne noe å kaste mot den smale skyggen i vannet der…klar til å rømme ut av det lille ubeskyttede teltet…
Da plutselig fikk hun se….det var en bever som hadde tatt plass bare meter fra henne…..Den pusset pelsen sin, med de små forlabbene, pusset snuten blank og fin…., før den igjen fløt utover med rolige og fredelige svømmetak…. Hun grep tak i den lille notisblokken sin, som lå der ved fotenden…boken som alltid var med…Den hun noterte livet sitt i… En gang skulle det bli en bok.. Hun noterte noen få ord, med raske hender…. hadde ikke tid til å skrive lenge nå…
Oppildnet av den blanke, fine beveren i vannet… krøp hun raskt men lydløst ut av teltet, løp barbeint i gresset ned mot bryggen som lå der i morgendisen og landet med et plask og et halvkvalt gledeshyl i det iskalde vannet…
Hun hørte det mumle søvndrukkent fra teltduken, i det verden våknet …
( En liten reprise på denne novellen siden jeg har fått en del nye lesere. Denne lille novellen ble laget for et par år siden, og er et samarbeid mellom leserne mine og meg. Leserne ga meg assosiasjoner over bildet den ene dagen, da jeg la ut bildet alene. Korte stikkord, som ga meg noe å skrive ut fra. Jeg prøvde å flette alle ord, eller stemningen inn i historiern. Stikkordene er med og trigger tankene mine. Så dette blir et flott samarbeid. .)
Jeg tenker ofte på “henne” som en sommerfugl i et vinterland…
Fremmed i et til tider veldig kjølig land.. Fremmedgjort…
Tegnspråkvarianten av sangen beskriver det så vakkert <3
