Spurte om du visste hva jeg heklet. Folk begynner vel å kjenne meg litt nå De som har gjettet har gjettet kjole, eller tunika…
Og under her får du en liten sniktitt. Forferdelig dårlig lysforhold inne. Ansiktet blir en eneste stor “grøt”. Så kappet like godt av meg hodet Du får likevel et inntrykk av hvordan tunikaen ble. Og jeg tenkte å ta bedre bilder i morgen i dagslyset.
Denne kan altså brukes (som alle de 3 andre jeg har laget også) til tights, til bukse eller til skjørt:
Jeg skal få festet alle tråder også
Kjøpte en “liten” kjole som jeg tenkte å ha på julaften kanskje. Brukt så klart. Gidder ikke kjøpe nytt lenger, mye mer spennende i gjenbruksbutikkene.
Nærmer seg jul. Jeg jobber iherdig med å ikke tenke på hva som hoper seg opp på jobb. For DET er jo litt av poenget med denne sykmeldingen. Lande litt, komme ut av hamsterhjulet, sende skuldrene og se om det hjelper på hodepinen. Da skal jeg jo ikke sitte hjemme med høye skuldre og bekymre meg for “bunken” som ligger der og venter..
Jeg må late som den ikke finnes, “bunken”… Og ha fokuset mitt på andre ting. For det å tenke på ingenting hjelper overhode ikke. Det finnes ikke noe INGENTING i min verden. Og jeg synes at NOE er helt greit. Så nå for tida har jeg brukt tiden min, i tillegg til å gå turer og fotografere, på å hekle.
Jingle bell- Jingle bell Intense bjeller på repeat til lyden av klirrende mynt. Overfylte shoppingsentre.. Veggene truer med å sprenges. Bare en uke igjen. Glade jul- hellige jul..
Nissekledde småtroll høye på marsipangriser svinser fram og tilbake. Mødre med skjulte tårer: “Kan du slutte å spørre så mye!!? Jeg hører ikke mine egne tanker!” “Spis kanelbollen din og vær stille!” Engler daler ned i skjul.. Med en kanelbolle i vrangstrupen…
Og midt i det hele sitter Grinchen og spiser kake…
Dette lille diktet ble skrevet på inspirasjon fra de leserne som var innom og la fra seg noen stikkord og assosiasjoner i kommentarfeltetet, da jeg la ut bildet over her i går.
Du synes kanskje ikke jeg ser så innesluttet og innestengt ut? At jeg er da ganske så frigjort på mange måter? Ja…jeg nekter ikke for DET. Jeg sa en innestengt street-art-kunstner!!
For selv om jeg er fargerik og kan ikle meg grafitti-klær og gå på jakt etter street-art her og der… så har jeg SELV ikke produsert de store verkene i bybildet …
Men…kanskje den dag…
Jeg er i alle fall veldig glad i street-art, og har jaktet rundt i mang en by for å finne fine verker. I dag snublet jeg over noen jeg hadde sett før. Men fin er den og illustrerer tema helt perfekt
Jeg vandret rundt i området ved blå, og Vulkan.
Plutselig var det noe som fanget blikket mitt… Denne hadde jeg ikke sett før..
Det var noen andre små-bilder også, litt langt nede på en murvegg… Hm…
Plutselig gikk det opp for meg at jeg var på utsiden av et digert utstillingslokale:
For en fantastisk plass!! Dette er noe for Frodithen skal jeg si deg!
Veldig mye spennende der inne. Tre store saler, som inneholdt veldig varierte verker egentlig. Men alt i Street Art- sjangeren
Noe i olje.. og spray så klart..
Noe var kombinasjon av maling og heklet… (kanskje det blir MIN nisje… )
Salene var fint satt opp, med litt andre rekvisitter også
Det var utrolig variert og mye kult som sagt, men jeg hadde kanskje aller mest sansen for et par kvinnelige kunstnere: Ann-Maleri (hun heter opprinnelig Ann-Mari)
Og et par tvillingbrødre på 17 år. DoodleTwins, Marcus og Nicolay Drazkowski. Hvis man ser nærmere etter er det helt herlige detaljer i hvert lille bilde.
Men de mest morsomme bildene var disse. Liker humoristiske spark
Denne het: “Yoga-series”…
Og det er jo ikke vanskelig å skjønne at det er det de holder på med
Og denne: “Fryd og gammen”
Jeg storkoste meg der inne en liten stund, fotograferte og tittet.
Da jeg kom ut så jeg litt nærmere på den ene veggen ved utgangen av området ved Vulkan. Og der var jo jammen meg flere av de bildene jeg hadde sett på innsiden
Det anbefales på det sterkeste å ta seg en tur ned på Vulkan, og besøke Kunsthallen Street Art Norge.
Jeg fikk skikkelig påfyll på inspirasjonskontoen. Og det skulle ikke forundre meg om det PLUTSELIG er et maleri på en vegg der i grålysningen i morgen, av Street art- kunstneren FRODITH
Her kommmer dagens bilde. Jeg legger jo ut mange bilder pr dag jeg, og så skulle liksom ET være noe spesielt? Ja da… Når det er fotografert for et spesielt formål, ELLER det må oppfylle noen spesielle kriterier. Da er det litt spesielt.
Det må være et bilde jeg føler jeg er litt fornøyd med, rent fotomessig: komposisjon, snitt eller farger Og det bør også være sånn at det kan få tankene til å vandre litt i tillegg. Altså et lite “innhold”.
Bildet må være tatt dagen jeg legger det ut. Dette er altså tatt i dag.
Det er lite jeg må gjøre før jul. Jeg har lagt lista for jul veldig lavt. År etter år. Lite julete som jeg er. Her må INGEN julekaker bakes. Her må ingen gris slaktes. Her må det verken lages julemarsipan eller strykes julegardiner.
Jeg BØR vaske noen gulv, og det skal jeg. Men det synes jeg ikke gjelder som noe “julete”.
Men det jeg virkelig MÅ, og som jeg synes er ganske så gøy er å leke nisse. Det vil si: kjøpe og overbringe julegaver. Så her har du meg: på vei fra kjøpesenteret på Oslo S ut i verden med alle julegavene
I mange år hadde jeg adventskalender med Salt og Pepper på bloggen her. Det har jeg ikke orket de siste årene. Selv om jeg ikke har kalender i år, synes jeg det er en liten historie om et Lucia-tog, som fortjente en liten reprise her på bloggen. I år igjen….
“NOEN har alltid hatt lyst å være Lucia -jente. NOEN har alltid vært flere hoder for lang, hatt feil hårfarge og absolutt ikke sett gulle-god og yndig nok ut til å bli plukket ut til den oppgaven. NOEN har hvert år vært den litt store og bomsete som gikk bakerst med med brunt hår, mens den lille gul-hårete prinsessen gikk foran i år IGJEN med rosa strømpebukse og Lucia-krone. Og den NOEN kunne lett ha vært meg…
Men i år skulle det endelig bli MIN tur…. 50 år for sent kanskje men dog.. For når Salt og Pepper sto i døra der og tittet opp på meg, var jeg ikke sen å be…
På et VIPS hadde jeg funnet fram Lucia-skjorter, tredd på dem Lucia-terne- hatter og stukket et par kakelys i nevene på dem. Og SÅ var vi klare. For når man har hatt en hemmelig drøm i alle år om EN gang å få lov å være Lucia-jenta, så har man så klart Lucia -klær på lur i tilfelle anledningen skulle by seg..
“Svart senker natten seg…..i stall og stue….” Lyden av yndige rotte-stemmer kan i noens ører være på linje med sølvguttenes stemmer. Og vi begynte så fint ut… Pepper først ….så fulgte Salt.. Og til slutt meg..
Men så kom jeg på: JEG skulle jo være først!! Jeg var jo Lucia-jenta… Så jeg bukserte meg framover. Med små museskritt, for at ingen skulle merke “feilen ” som var blitt gjort. Litt spill for “kameraet” er på sin plass i sånne situasjoner.
“….Solen har gått sin vei, Pepper spiser fluer”….. Noen hadde ikke øvd på Lucia-sangen og var i ferd med å sabotere det hele.. Og den NOEN var hvert fall ikke meg!
“Inn i vårt mørke hus, stiger “en diger mus”….Saaaaanta Luuuusiiiia, Saaaanta Luuusia” Salt pep som besatt, og Sølvgutt-stemmen var byttet ut med en forhekset paddes…
Man kunne nærmest se når forvandlingen startet. Og før jeg fikk sukk for meg hadde hun klart å passere Pepper, og siktet seg inn mot plassen MIN!!! Med en skrikende stemme som avledningsmanøver håpet hun på å snike seg ubemerket fram til førsteplassen..
Men da skal jeg love deg at jeg reagerte. Da jeg kjente de små klørne krafse mot leggen min, og hun var i ferd med å GÅ FORBI meg, for å få bli Lucia-jenta i år IGJEN, DA var det nesten som en refleks i kroppen på meg gitt. Jeg bråsnudde!!!
Og med mye oppsamlet Lucia-skuffelse i kroppen, fra flere år bakover, dultet jeg foten i kroppen på Salt. “Nei Salt!! Nå får det JAMMEN være nok!! Du får ikke ødelegge dette!! Nå er det JEG som er Lucia”
Hun lå der og sprellet. Vridde og vred på seg. Og det var slett ikke nødvendig, for jeg sparket ikke SÅ hardt. Det var mest et spill for kameraet. Hun var redd for ikke å få nok oppmerksomhet… Eh…Kremt….
Alle vet jo at de som ikke kan oppføre seg, må gå sist. Så i resten av sangen måtte Salt gå sist…
“Natten er mørk og stum….Med ett det suser …I alle tyste rom…som vingene bruser…Se på hver terskel står…Hvitkledd med lys i hår…Saaaaaanta Lussssiiiiiiiiaaaaa…Saaantaaa Luusiia”
Sånn var det ja.. Sånn var det den gangen Frodithen ENDELIG fikk være Lucia. “
Håper du satte pris på reprisen, og at du fikk litt Lucia-stemning
Hun satt der, med ryggen til døren. Hørte plinget fra bjellen idet døren gikk opp og igjen. Kunne ikke snu seg for hvert menneske som kom inn døren. Klumpen i magen vokste i takt med klokken som tikket på veggen der. Den var passert. Hun trakk jakken tettere om seg. Det plinget i bjellen ved døren igjen. Hun drakk en slurk. Lot en isbit gli raskt mellom .tunge og gane. Den smeltet fort på veien mellom de varme leppene og den tørre halsen. Hun kremtet forsiktig, for å kjenne om stemmen ville bære hvis han kom.
Hun tittet på isbiten og refleksjonen i glasset, som om de ville vise hvem som hadde kommet med plinget fra bjellen. Var det han som kom? Var det noen som gikk?
Det gikk opp for henne at hun kun så gaten. Den veldig stille gaten, på motsatt side av døren. Ingen kom. Ingen gikk. Hun hørte sin egen pust. Hun så frostrøyken som slapp ut gjennom leppene. Hun så vinden på gaten utenfor ta tak i et enslig eikeblad, og virvle det rundt. Hun kjente trekken fra døren idet den gikk opp. Igjen.. Hun frøs.
I speilingen i glasset så hun han som forlot stedet, lett lutende i ryggen. Hetten godt trukket ned i pannen. Hendene plassert i lommene. Han gikk med sakte skritt ned den stille gaten, sparket forsiktig i det brune eikebladet, idet han passerte vinduet hennes. Da tittet han opp, som om han følte at noen så på han. Han stirret gjennom vinduet, overrasket over å se henne.
Hun smilte forsiktig. Lot den siste isbiten gli inn mellom leppene. Satte glasset fra seg med en hurtig bevegelse i det hun reiste seg, og tok veien mot døren i tre skritt. Hun hørte et svakt pling, når døren slo igjen bak henne. Med jakken hengende over armen og vesken slepende etter seg småløp hun ned den stille gaten.
Hun tok han lett på skulderen idet hun nådde han igjen. En knusktørr strupe strevde med å få ordene ut:
“Hei!`”
Han snudde seg. Smilte et smil som smeltet henne og den kulden hun hadde kjent på innsiden..
Dette er teksten som jeg har skrevet ut fra Dagens Bilde
De som har gjettet har gjettet kjole, eller tunika…
