Av og til er verden og hverdagen et rent digitalhelvete!
Som du vet er jeg ikke akkurat lykkelig over forandringer… Det har noe med personligheten min å gjøre. Jeg vegrer meg kraftig i starten, og prøver nesten å nekte.
Men jeg tilpasser meg…Stadig vekk.

Å gå fra å ha nærmest angst for skrivemaskiner på 80-tallet..Spesielt de elektriske..
fra å være livredd tekniske framskritt og utvikling og alt det skumle DET ville føre med seg…..til å bli lærer som underviser på tegnspråk gjennom digital Fjernundervisning  Det må du vel være enig er litt imponerende?

Vel… så lenge jeg får stabilitet i maskinene, innlogging fungerer og “de der ute” ikke trenger FOR mye hjelp, så går det greit. Men sånn er det jo aldri.. Plutselig får ikke JEG logget inn, maskinene vil ikke opp å gå fordi noen har nappet ut en plugg. Og jeg har ikke fletta peil på hvor den skal inn. Smarboarden er svart, og det ringes fra skolene der UTE som trenger hjelp, fordi DE ikke kommer inn… Hjelpes!!

Vel… det går seg jo til hver gang, og ingen SKADE skjedd…

Med Coronaen kom det masse digitalt. Nå eeeeelsker vi digitalt. Gjør vi ikke?
“Det er jo så nyttig og effektivt!” Ja…hvis du har en sånn hjerne så! Da er det effektivt. Hvis ikke, så blir det mye behov for “støttekontakt”, og det kan man bli lei av i lengden..

For nå skal jo alt av møter også tas digitalt. Ja…ikke alt da…Det bare føles sånn..
Ansiktene på skjermen du ser over, er byttet ut med voksne ansikter, men tanken er den samme. Gjennomføre møter på tegnspråk med folk både herfra og derfra.
Eneste forskjellen er at det selvfølgelig er et ANNET system for å få gjennomført disse møtene. Annen plattform, andre knapper, kameraer som må byttes. I tillegg er 5 personer byttet ut med 10-20, og en mye mindre skjerm. Personene må flyttes til en “scene” skal man ha sjanse til å se hva som blir sagt, og med et tempo som hjernen til Frodithen ikke takler blir det mye kløning..

Greit nok… Det går jo etter hvert…hver gang og ingen SKADE skjedd….

Så er arbeidsdagen over, og man tusler hjemover med skallebanken fra helvete etter for mye skjermbruk, og for mye grubling på alle de digitale utfordringene..

Skal bare en tur innom butikken før jeg lander i sofaen hjemme. Men tror du ikke helvete starter igjen da. Det effektive digitalhelvete vi omgir oss med. I kassa for å betale møter du en maskin, ikke en person. Personene står bare ved siden av og viser deg hvordan du skal trykke på knappene. Hvis du er heldig…

Som oftest står man der alene, med selvbetjeningskassen. I starten i det minste.

• Bip. Bip (scanning av varer)
• Varer uten strek-kode (svett leting etter riktig vare. Er dette en løsvekttomat, økologisk tomat eller er det en tomat overhode?)
• Bip-bip (fortsetter scanning)
• Ny vare uten strekkode (To for en Er dette en frøkornbaguette eller et grovstykke? Trykk antall og gå videre)
• Endelig… Skal betale
• Maskinene blinker: “Stopp! En ansatt kommer for å sjekke legetimasjon siden du har varer med aldersgrense..”
  “Hallo!! Ansatt!! Hvor er du? Kan noen hjelpe her?”  Alle ansatt sporløst borte. Kommer en til slutt etter mye veiving..
• Skal du ha pose? Trykker JA
• Trykk plast elle papir, og antall (riktig pose velges og antall) 
• Trykk for kvittering. 
• Vil du ha hel kvittering eller bare strekkode? (må ha en slags kvittering for å komme seg ut dørene der.. Men hva i f…n skal jeg med kun strekkode hvis jeg blir stoppet i neste butikk mistenkt for nasking?)
• Trykker hel kvittering
• “Det mangler papir i maskinen- kontakt en ansatt” (Hvor har han gjort av seg nå da?! Hallo!!! Kan jeg få litt hjelp her!!)

• Digitalhelvete!! Effektivt?