Jeg snakker ikke om meg… Selv om jeg “strevde litt med reisinga” i dag morges, så var det jo bare supert når jeg kom fram til Spydeberg.
Nei, jeg snakker om Mammaen til Lille Supermann. Det føles som hun har vært bortevekk i evigheter, og nå var hun endelig hjemme igjen. Sannheten er at hun har bare vært på ferie i en uke, men det var liksom litt FOR lenge siden jeg hadde sett henne. Påfyll på lykkebarometeret kommer liksom alltid i samvær med henne. Så også i dag  

Jakt uten gevær…. (stolpejakt)

Sol, trim, crispy luft, et vell av farger, skravling og oppdatering…

Og belønning i form av kanskje verden beste kanelknute? 

Stasjonsbollen som den kaltes. Varm, fersk, med eller uten melis, med kaffe latte i en kafe etablert i den gamle stasjonsbygningen. Fantastisk koselig, fantastisk smaksopplevelse, fantastisk dag rett og slett, med verdens beste Mammaen til Lille Supermann <3