Siden jeg la ut 3 bilder i går, og fikk så fin respons på at folk laget dikt til bildene mine, så tenkte jeg å ta en reprise på teksten JEG laget til dette ene bildet. Det ble skrevet for ca 2 år siden, og på bakgrunn av stikkord jeg fikk av leserne mine. Så denne novellen er på sett og vis et samarbeid mellom meg og leserne mine på den tiden… Så her er en reprise på:
“Morgengry”
Tassende føtter på plankebordene… inn i ullsokkene, og gummistøvlene… Vindjakken lett slengt over skuldrene…..
Skynde seg ut….må tisse… Lett damp ut av den åpne munnen…som små tåkedotter.. små vanndråper i lufta…ikke regn…men vått likevel…rått…
Ikke en lyd…sola på vei opp…
Da ser hun det… Nesten som penselstrøk… Som om Tidemand & Gude hadde vært der på natterstid og malt det hele… Et eventyr.. Litt Trolsk…litt mystisk.. fortryllende…
Hun står helt stille…en fisk vaker i vannet, og små ringer brer seg, en kort stund…så er de borte… Et rådyr kan skimtes, såvidt pustende, halvt i skjul bak et tre..
Hun kjenner en ro… Rører seg ikke, i frykt for å lage endringer i bildet..som er blitt malt… De røde høstbladene, ligger som en skarp kontrast på bakken mot den grå rimete bakken.
Hun tenker på drømmen sin…om sin egen lille øy… med et tårn…hvor hun klarer seg med fiskestangen, der alene, båten har forsvunnet… og hun er alene der på øya…og må klare seg til hun blir funnet…. Hun filosoferer over livet og hvordan det er blitt…. og tenker at livet var enklere…før… da hun var yngre….Hun tenker på Muumitrollet og de gode følelsene DET hadde gitt…den gangen….Nå er alt blitt annerledes…
Så kvepper hun til igjen… våkner av drømmen der hun står…En fugl skriker lavt…som om den skjønte at bildet ville bli endret om den laget for mye uro… ETT kort skrik..så blir det stille..
Sakte trekker hun jakken tettere omkring seg… Det kjennes som om det blir kaldere i luften… Hun hutrer lett.. Ser langt utover vannet… ser igjen store ringer i vannet… Vannet er blitt mørkere… Det er dypt..og ringene brer seg stadig lenger ut… Likner ikke den lille øya litt en veldig stor skilpadde…? Fra en helt annen periode….Hårene reiser seg på armen, og hun trekker jakken enda tettere om seg.. Svake plopp høres i vannet… og hun aner at dette må være en STOR fisk…. om det er en fisk i det hele tatt….
Tåkedottene blir flere…og tettere…. De nærmer seg henne som står der i vindjakken, nattkjolen og de tykke ullsokkene… Vannet er nesten svart nå… Jakken hjelper ingenting… Hun er blitt våt i det lange håret…Det kruser seg rundt ansiktet… fuktig… Hun blir trukket nedover mot det mørke vannet..nærmer seg med små skritt… motvillig… som om noen trakk henne… Hun vil ikke lenger være der… ønsker å snu… Noe drar henne likevel framover…Små, sakte steg… som på puseføtter…. det er umulig å høre skrittene hennes… Øynene ser langt ned i det mørke vannet…. I avgrunnen.?…Er det ikke noe der nede?……noe som beveger seg.?… en grønn skikkelse….? Kunne det være…?
Hun blir stående… som forstenet…kan ikke røre seg…. Håret i store flak nedover ryggen…Lar bare hendene henge slapt ned langs siden…venter på det som skal skje…. Og der helt nede ved kanten av nattkjolen hennes, nede ved anklene hennes…..kan man se den litt buskete enden av halen som stikker ut…
(Jeg åpner muligens Galleri Frodith til helgen for en liten poesi-aften. Invitasjon kommer :-))
Ha en fin dag <3
#novelle #bilde #foto
