Jada…jeg også..
Jeg tenker at vi folk er rett og slett litt rare. Noen ganger i positiv forstand. Noen ganger i negativ forstand. Og noen ganger rett og slett bare rare, uten FORSTAND overhode..
Denne gangen sitter jeg og filosoferer litt over dette med at vanlige “normer” eller “uformelle koder” endres i spesielle sammenhenger.
Ta f eks nordmenn og turgåing:
Hvis man er langt oppå fjellet, og slumper til å treffe på noen enslige turgåere man ikke kjenner, så HILSER man. Det samme gjelder når man møter ukjente på skogstiene litt oppe i marka: “Hei-hei”. Smil veksles og man er NESTEN på nippet til å stoppe opp og prate litt.
Når man er på vei tilbake fra skogen, nærmer seg byen igjen og det blir flere og flere folk en møter, så er det FULL STOPP på “hilse-fronten”.
Jeg skjønner jo at det har noe med antallet å gjøre…At man kan ikke hilse på ALLE man møter i Oslo by f eks…Men likevel. Litt snodig fenomen.
I dag opplevde jeg det samme på jobben min.
Det er et stort system jeg jobber i nå, og med mange avdelinger. jeg møter massevis av folk hver dag som jeg aldri har sett før. Men HILSE…nei det gjør vi ikke. Da fikk vi ikke gjort annet.
I dag morges var det litt stille på mårran, og jeg føk innom kantina for å ta med kaffe.Møter på et vilt fremmed menneske. Alene, begge to… Plutselig er det heisan – hopsan, og livlig samtale rundt kaffe- maskinen. Fordi det ikke er noen flere der… Noen timer senere er det stappa fullt der inne, og det er null heisan -hoppsan å spore blant noen som ikke kjenner hverandre..
Kan jeg dermed trekke en konklusjon om at: Jo flere vi er, jo mindre sosiale er vi?? 😉
#undring #refleksjoner #hverdager #sosialt #hilsing
og er du i syden eller utlandet generelt og møter Nordmenn er vi nesten bestisser 😀
Ja, ikke sant 😀
Ja, vi mennesker er forunderlige vesener! Jeg har prøvd et lite prosjekt for ei stund siden, der jeg bevisst gikk inn for å hilse på de jeg møtte på arbeidsplassen, også de jeg ikke kjente. Smilte til alle. Det hadde smitte effekt! Fikk tilbake så mange fine smiler og hyggelige kommentarer at det lyst opp mine dager. Anbefales å prøve! <3
Jeg smiler stort sett til folk, og enklere å gjøre det når du møter en av gangen, selv om man ikke kjenner dem. Men når man møter nytt ansikt, for hver meter, så blir det ikke til at man gjør det 😀
Ja, litt rart det der. Jeg kan jo bare snakke for meg selv, selvfølgelig, men jeg føler meg ofte friere – at jeg i større grad kan være meg selv når jeg er ute i naturen. Finner det da mye enklere å snakke med fremmede. Samtidig så er jeg svært bevisst på det og prøver å få til en hilsen eller en liten samtale med folk ellers også. Det er så mange fine folk der ute – selv om vi alle er noen raringer.
Fornuftige funderinger som setter i gang tankene, og det er vel kanskje litt av ønsket med et slikt innlegg 🙂
Ja, fint om noen får noen tanker av mine små filosoferinger 🙂
Da jeg bodde i Oslo for veldig mange år siden og stod og ventet på t-banen på Helsfyr, faktisk ( utrolig at jeg husker stasjonen…), så kom en gammel mann bort , hilste pent og begynte å snakke på kav Oslodialekt mens vi ventet. Da jeg svarte like blidt tilbake på min alt annet enn Oslodialekt, utbrøt han: “Ja, det burde jeg jo skjønt, at du ikke er herfra, siden du gadd svare! For jeg lager visst skandale stadig vekk på buss og trikk og bane, siden jeg snakker til personen ved siden av meg! Det skal man visst ikke gjøre i denne byen, skjønner du.”
Deres tap, for unge jeg fikk en veldig hyggelig samtale med en klok, gammel herremann.
Ja, man burde ta seg mer tid til hverandre, snakke sammen :- )
vel ,jeg tror alle er sosiale i fjell og mark uansett mange eller få,det koster ikke mye å gi et lite smil :=)
Nei, det koster ikke så mye, og det burde jo ikke koste stor i byen heller. Men der blir det FOR mange til at vi kan hilse på alle liksom 😀
Det der har jeg også tenkt på. Denne hilsingen på tur i skog og mark. Man kan ikke hilse på alle i byen, den ser jeg – men om man tar et tur i nærområdet litt utenfor byen…ingen hilsing om man ikke vet hvem de er. Møter man samme menneskene litt lenger unna – så er det hilsing. Lurer på hvem som startet med dette? Det er jo sånn med bileiere også. Vi bobilfolk hilser på hverandre, og jeg vet at noen med helt spesielle biler også hilser når de møter likesinnede. Motorsyklister hilser på andre motorsyklister, men ikke på dem som kjører stor scooter ed like mye motor… Mye rart man kan fundere på 🙂 Klem <3
Ja, det med biler, sykler og sånt også, samme greia 😀 artig 😀 Men rart.. Klemmer <3
Jepp…. sånn tror jeg det er…. det hilses i skauen og på fjellet… ikke i byen eller butikken….. klem <3
Jepp, sånn opplever jeg det. Klem <3
Det der er ikke enkelt nei 😀 Her hilses det så det bare står etter 🙂 Men nå er det jo en liten plass, så det er vel en sammenheng. Men har jo vært mye i større byer,, så ser forskjellen. På jobbet så hilste jeg konsekvent på alle 😀
Det er sikkert mellom 100-150 ansatt bare der jeg er..og de kommer i klynger ofte, blir ikke noe av liksom 😀 Men hadde jeg møtt EN av dem oppe i skogen, garantert hilst. Litt unna “trafikken” ved Sognsvann… 😀
hm….. det har jeg aldri tenkt på …. men kan absolutt stemme:)))))
Ja, det føles sånn…
Trur du er inne på no der..
Ja, ikke sant?
Er det slik ja. Stusser på det der. Hilser på folk på tur jeg. Men ikke alltid folk hilser på meg… Kanskje det er brukt opp 😀10 hils på en dag… Bråstopp
Det er sånn oppe i skogen her at nær Sognsvann så møter du et par-tre i slengen for hver meter nesten. SKikkelig “trafikk”. Da blir det ikke noe hilsing. Men inni skogen, på stiene, så kommer det mye færre…og da er man plutselig litt alene, og hilser med en gang 😀 Rart 😀