Noen ganger er jeg en langbeint “jentunge”
Med mentale fregner og en innbilt oppstoppernese
Noen ganger har jeg brune faste legger og lår
Som stikker ut nedenfor den knelange kjolen som sitter som støpt på meg

Noen ganger er det lange, røde håret flammende, glatt og et “skue”
Rekker meg til livet, som er timeglassformet og kvinnelig
Noen ganger er jeg hun som tar trappetrinnene to og to i slengen
Mens jeg synger vakkert og uanstrengt på en fengende melodi

Noen ganger presser “hun på 56” seg fram i speilet
Med stadig flere rynker og en nese som siger 
Noen ganger henger håret falmet og litt flisete over en rygg dekket av føflekker
mens jeg andpusten tusler opp trappen med tunge, bleke legger 

Noen ganger har jeg verdens sunneste innstilling til livet
Som gir meg “jentungen” i gave hver morgen når jeg våkner
Noen ganger spenner verden bein på “livsløgnen” og den langbeinte “jentungen”
Og jeg blir liggende der på nesa i grusen en bitteliten stund

Noen ganger….