Hun våknet tidlig.
Lyset tittet inn vinduet  på veggen midt i mot. En strime overskyet søndagslys traff øynene hennes, gjennom en glipe i gardinen. Hun husket at hun hadde dårlig tid…

Raskt fant hun fram den lange ullgenseren og tredde hodet igjennom åpningen mens hun rotet i skuffen etter ullsokkene. Buksene fant hun ikke og hadde ikke tid til å lete. Hun dro på seg et par ullsokker, føk ut i gangen og stakk føttene i de store blå gummistøvlene som sto der. 
Hun tok trappen i ETT steg,ikke redd for å falle en gang. Løp det forteste de små bena kunne klare, iført store, blå gummistøvler..

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Hun hadde hørt dem prate kvelden i forveien. Med døren på klem inn til stua fikk hun med seg mer enn de trodde. Hun lå der i mørket og ordene smøg seg gjennom den lille åpningen i døra. Lyset fra gangen og ordene fra stua virket vanligvis betryggende og beskyttende. Ordene som hadde smøget seg inn døra i går kveld var  mer skremmende. Det hadde vært vanskelig å sovne.

Nå var hun våken. Og løp mot garasjen.
Hentet vannkannen, fylte den med vann i springen ved husveggen og travet som en liten hest mot porten. Hun strevde med å få opp porten, hekte haspen av, lukke opp, dra vannkannen gjennom og lukke etter seg. Beina førte henne dit hun hadde sett hun trengtes mest.
Naturen var i ferd med å DØ!  Og her lå alle og sov. 

Hun hadde hørt det i går kveld, gjennom åpningen i døra:
“Ja nå er det pent ute. Rart hvor pent det kan bli, med så mye død der ute….Så mye vissent og dødt”…Så lo de.
Vissent visste hun ikke hva betydde, men død visste hun hva var. Hun hadde ikke forstått hvorfor de lo. Men hun visste hun måtte gjøre noe. 

Så her sto hun en tidlig søndagmorgen, ved enden av parken. Bakken var dekket av gule blader som hadde falt. Og hun VISSTE hun måtte vanne alle trærne der om hun skulle forhindre mer død. Hun skjønte det ville bli en lang dag….om ingen våknet og kom og hjalp henne…

Plutselig hørte hun stemmen til mamma komme på raske ben nedover gaten, mot parken. 
“Lille venn- hva er det du holder på med?” Stemmen smilte.
Da skjønte hun at det ville ordne seg..