“For hvert eneste øyeblikk er fremtiden i ferd med å bli fortid. Nuet eksisterer derfor heller ikke. Det er bare en overgangsform” ( Sitat: Thor Heyerdahl )

 

 

Kunne nesten ikke sagt det stort bedre selv, men jeg skal prøve….He-he…

 

Det er mye snakk om å leve i nået, “mindfulness” og tilstedeværelse med hele seg: fra tånegler og helt ut i hårrøttene. Jeg har jo vært en av de som har ropt høyest jeg:

“Ikke noe vits å angre. Skjedd er skjedd”
“Ikke noe vits i å grave i triste minner”.
“Lev nå!” “Ikke bare se framover- da går du glipp av det som skjer nå!”

Og sånn har jeg messet i vei.

 

Vel…jeg MENER jo det også da. Det er ikke noe poeng å miste de fine øyeblikkene man kan oppleve NÅ, fordi man sitter med det ene beinet i fortiden (“Alt var så mye bedre da…”) og det andre  beinet i fremtiden (“Å så mye bedre alt blir bare jeg kommer DIT og DIT…bare jeg får oppleve DET og DET”). Sånn kan man jo ikke leve livet sitt….Da blir man jo delt i to, og ingen del er her og NÅ…

 

Men så er det dette da: Finnes det egentlig et NÅ? 

 

Så fort vi tar et skritt inn i neste øyeblikk, neste lille fremtid, så er det jo RETT over i fortiden. Det er liksom ikke en tilstedeværelse i seg selv, men kun en liten bru mellom fortid og framtid….Og en utrolig kort en også.. Ingen kan vel være helt sikre på om øyeblikket i seg selv virkelig finnes? Man får jo egentlig ikke “tak i” nået før det er over og har blitt fortid.. 

 

 

(En liten repost av et tema som er i “vinden”, og som man kan bli NESTEN gal av å tenke på…)

 

#filosofi