Jeg opplever nesten daglig noe som gjør at jeg får følelsen av å være med i en tegnefilm… I det siste har jeg jo tredd inn i en verden som for meg ikke akkurat har vært daglig kost, ja …akkurat. Trenings-verdenen.. Det skal ikke stikkes under en stol at det oppstår noen, for meg,  helt absurde opplevelser fordi jeg PLUTSELIG har begynt å trene.

Innimellom tror jeg jo liksom at jeg har blitt litt sprekere, selv om jeg ikke har trent mer enn 4-5 uker. Men jeg får stadig en “reality-check” på dette:

• I dag måtte jeg løpe mellom trikk og t-bane, for å skulle ha mulighet til å rekke den banen jeg hadde tenkt. Jeg har aldri påstått at jeg løper FORT. Men jeg løp av gårde det JEG klarer i det minste.  En mann kom opp på siden av meg, og hadde det tydeligvis også travelt med å rekke et eller annet. Og i det han løp forbi meg så var han mer eller mindre BORTE.  Altså han løp SÅ fort at jeg fikk følelsen av å være med i en tegnefilm. Tenk deg Per Ulv og Bippe Stankelbein der de skyter av gårde, som om de skulle ha hjul.. Jeg har ALDRI sett noen løpe så fort som han!!! På EKTE mener jeg. Svusj- forbi! Svusj- borte! Og jeg drev fremdeles å løp der bak…i håp om å rekke banen… en eller annen gang..

  

• Jeg var på Body-balance- trening på formiddagen i dag, med min flotte kollega Ingrid. Gruppe-time med en alle tiders trener. Tøying, strekking, balanse, styrke og masse annet gøy. Og igjen altså følelsen av at  i den “virkelige verden” er disse øvelsene PLENT UMULIG. Beina skulle strekkes i alle retninger, gå i spagaten, mens man bøyde seg framover og ligge flat med ryggen over gulvet. Tøye -tøye. Jeg satt med beina omtrent rett fram, ikke mye som minnet om spagaten der, mens ryggen var stiv som en stokk og overhode ikke tøyet framover…fordi jeg har et SPETT i ryggen. Jeg sendte undersøkende blikk mot det “slangemennesket” som strakk armer og bein i alle retninger, mens magen touchet gulvet, omtrent som “Mr Fantastic” i  animasjonsfilmen: “Fantastic Four”. Altså… i den virkelige verden skal dette ikke gå an… Og GÅR IKKE AN…når det gjelder meg. Jeg ler HØYT og hjertelig av disse situasjonene og I disse situasjonene. Det er jo urkomisk spør du meg. At det kan være SÅ forskjell på folk..

  

• Styrke-treningen bare understreker det hele: Jeg som har mer enn nok med å stå med spredte bein, mens jeg setter meg ned på huk og opp igjen. Kun med min egen kropp som “vekten”. Ved siden av meg stod en mann som liknet “Hulken” og gjorde det samme. Bortsett fra at han hadde en stang med sikkert 80 kg vekt på hver side, som han holdt, mens han satte seg på huk og reiste seg opp igjen…. Som om det skulle være den enkleste sak i verden.. Hørte knapt han pustet…

En dag skal jeg også bli en sånn tegneserie-figur: Bippe Stankelbein, Mr Fantastic eller Hulken… Spiller ingen rolle HVEM… Men jeg trenger litt lenger tid en 4-5 uker tydeligvis.. 😀