Jeg skrev et innlegg for en stund siden om dette med å “hoppe i det”, eller “stupe ut i det”. Når man er kommet i en viss alder er det litt tyngre å stupe så veldig…Eller mulig det ikke har så mye med alder å gjøre, men mer med personlighet å gjøre. Noen av oss har mer “Ludvik i oss” enn den velkjente “Solan”. Gir deg en liten reprise på hvordan det kan kjennes innimellom, når man egentlig ikke har så lyst til å verken stupe eller hoppe i det:
“Stup ut i det!”
Alle snakker så energisk om å “stupe ut i det”.
“Lev litt da!” Man må bare KASTE seg ut i det! Finne nye utfordringer. Kjenne at man LEVER! Det er liksom eneste måten å utvikle seg på. Og virker å være den eneste RIKTIGE måten å leve på, nå i disse dager.
Men i min verden, min hverdag, så føles det som jeg blir dratt opp i det der jævla stupetårnet igjen og igjen. Ikke helt frivillig akkurat. Står på toppen der på 10-meter`n ganske ofte faktisk, fordi noen har dratt meg opp der. Litt skjelven i beina, litt famlende stupe-posisjon….
Venter på å få lov å gjøre meg klar.. Men så er det noen som står bak der og venter, absolutt ikke tålmodige…Og før jeg har fått sukk for meg….før jeg har fått på meg “svømmebriller”, “redningsvest” eller noe som helst….så kommer noen og dytter meg i rumpa…Altså lenge før jeg er klar… Og da er det ikke verken gøy eller særlig utviklende..
Som regel kommer jeg meg ned i “vannet” der, uten noen voldsomme mageplask.. Men jeg synes jeg burde få lov å bestemme selv når jeg ville stupe…
Ja, så enig. Man må få bestemme seg først!!! Klemsiklem:)
Stupe uti nye saker er ikke alltid enkelt altså! Noen ganger stritter hele jeg imot altså…..! 🙂
Ja, akkurat…jeg også 😀
Man kan utvikle seg på mange måter. Det er ikke alltid en trenger å stupe ut i noe nytt. Kanskje man heller skal dykke ned i noe gammelt?
Vi var på en sånn team-building på jobben en gang. Masse forskjellig e oppgaver og utfordringer. Jeg trives dårlig med slikt fordi jeg ikke er så fysisk. Jeg er stor, har dårlig kondis osv.
En av oppgavene var å rappelere ned en diger låve-vegg. Jeg klarte ikke å se for meg at jeg skulle ned der. Det der var absolutt ikke noe for meg!!! Det sa jeg fra om til en av de andre på gruppa mi.
Han begynte ikke som alle andre med å si “Joda, det går så bra. Tenk på den mestringsfølelsen du vil føle på etterpå….” I stedet spurte han hvorfor ikke. Jeg forklarte at det der ikke var noe for meg, Så sa han “Når du kommer ut av luken og er på vei nedover veggen og kjenner at du klarer det. Hva tror du du vil føle da.” Jeg svarte sterkt ubehag, og redsel for å falle ned.” Så spurte han “Hvordan tror du du vil føle deg når du står trygt på bakken igjen?” Jeg svarte “Som en idiot som lot meg presse til noe så langt utenfor komfortsonen min og totalt unødvendig som å henge i et tau på en låvevegg.” Jeg ville føle det mer som et nederlag å bli presset til noe slikt enn som en seier å klare det.
Han tok og fortalte alle at jeg ikke skulle opp i den veggen! Vi skulle føle på mestring, ikke på nederlag. Sånn ble det.
Så det å kaste seg ut i det er ikke riktig for alle.
Nei, og jeg tenker at noen ganger er det litt for mye “kasting”. Jeg vil gjøre det i mitt tempo 🙂
der er jeg enige med deg ,du bør få lov å bestemme litt selv ,ja når du skal stupe uti nye saker
Ja, jeg tenker litt sånn 🙂