Selv om man har vært over middels høy hele livet…og i mange sammenhenger har vært den høyeste…Både når man var 6 år….Og når man er 56 år….
….så er det jo mange ganger her i livet at man kan komme opp i situasjoner eller komme ut for folk som gjør at man kan føle seg bitteliten…Ting føles nærmest uoverkommelig og folk føles kjepphøye og på størrelse med Goliat, der man trasker rundt i mini-størrelse med verdens minste selvtillit.. Stemmen fra “der oppe” er øvedøvende, ekle og man får ikke lyst å ta tak i seg selv en gang.. Men det kommer man som kjent ingen vei med.…
Så man tar som regel tak i seg selv, rister skikkelig hardt, sier noen sannhetens ord i sine egne ører, og puffer seg opp til “riktig” størrelse igjen…Det GÅR, hvis man går inn for det..
.
Og da kan de stå der med de ekle stemmene sine, og de umulige oppgavene.. For da skal jeg bare smile og le… Jeg hører nemlig ikke hva de sier lenger… De “musestemmene” de NÅ har fått kan jeg lett overhøre…
Der fikk du sagt det:)
Veldig fint innlegg, sååå sant. Kjenner til det. Veldig fint når en husker at en kan «puffe» seg opp. <3
Ja sånn må det gjøres, selv om det ikke alltid er like lett, klem 🤗
Nettopp!👏🏻
Slik skal det gjøres når man møter slike mennesker!👌🏻💪🏻👍🏻🤗
Sånn skal det gjøres! Klemsiklem 🙂
Det går! Men av og til vanskelig :-/
Herlige tegninger til innlegget ditt gode du 🙂
Fantastisk beskrevet…Noen mennesker elsker jo å gjøre andre små! Hm…
Men det hever vi oss over…natta…
Jepp, akkurat sånn må man tenke. Finne frem den selvsikre stemmen i seg selv, ikke la andre bestemme hvordan man skal føle seg! 🙂
ja en må heve seg over noen ganger og gjøre seg stor ,kan ikke la seg bli nedtrykkt av andre
Sånn må det gjøres ja, men det er søren ikke lett! Jeg lider litt under sånne store folk akkurat for tida….. 🙂 klem