En liten reprise på dette diktet som passer perfekt i dag også. Er på tur til søsters etter jobb, på “fest”: Massasje hos massør, middag, skravling, tull og tøys, strikking og overnatting. Gleder meg 🙂
Når Øyvind Staveland og Vamp setter i gang er det ikke bare musikk som kommer ut…Det er små magiske øyeblikk som lages.Måten de gjør dette på, med en helt spesiell intensitet og nerve, gjør at en helt alminnelig konsert blir noe alt annet enn en akkurat det. For Vamp lager nesten små forestillinger ut av hver melodi. Helt spesielle lydbilder.
Herlige, rare Jan Toft lager merkelige krumspring, og bevegelser på scenen, som får en til å trekke på smilebåndet gjennom mange av sangene og tekstene. Samtidig som han har den inderligste og mest følsomme stemmen når han formidler tekster som krever det. En kombinasjon som er fantastisk fascinerende faktisk.
Vi koser oss alltid! Vamp er et av de beste LIVE-bandene jeg vet.
Alle bandmedlemmene ser ut til å beherske de fleste instrumenter som finnes. De er gjennom mange hver, på hver konsert.
Yngstemann…eller hvertfall en av de unge, Staveland junior, Odin, har den klart vakreste stemmen i mine øyne. Og er vel den som har tatt over noe av styringa om jeg har forstått rett 😉
Etter å ha blitt klappet inn igjen en gang avslutter de A CAPELLA, altså helt uten instrumenter, men i kor, med en artig liten sang. Et helt fantastisk og spesielt band dette! <3
Som regel er jeg god-venner med “hun andre” der inne i speilet.. Som regel fortjener hun en kjempeklem og et smil. Så da gir jeg henne det..Og hun gir det tilbake…
Noen ganger kan hun likevel gjør meg “eitrandes forbanna”. Og da vil jeg skrike høyt i sinne.. Men det hjelper ikke stort…for hun skriker bare tilbake…Og sånt er jo ikke særlig konstruktivt…
Om jeg en dag skulle våkne med “en diger sky over hode” og være en skikkelig surmule-kjerring…så kan du være HELT sikker på at hun er ikke særlig til støtte, eller hjelp… Hun setter bare leppe fram, med DET blikket…for liksom å vise meg hvordan jeg ser ut…
Men skulle jeg være litt trist og lei…litt utafor rett og slett… Da gir hun meg en klem og sier hun forstår…
Når jeg er riktig tankefull og sitter stille og betrakter verden…da plutselig er hun der, rygg mot rygg…og gir meg noe å støtte meg til..Gir meg støtte i mine tanker…
Jeg er egentlig kjent for å være ganske fredelig av meg… Ikke et voldelig bein i denne kroppen liksom…Og jeg har jo i dag tidlig skrytt på meg å ikke ha særlige dype daler…Går for å være harmonisk og rolig…Og JODA jeg er fremdeles sånn, klokka 21 tirsdag kveld… MEN…jeg skal love deg at det i dag KOKTE litt under overflaten, i de 100 minusgradene som møtte meg på utafor etter jobb… Kan det KOKE i sånn kulde da?? Jada… på innsiden av hjernen kan det det, selv om låra var lilla av frost, i løpet av 30 sekunder på utsiden av trikken…selv om jeg HADDE bukse på… Nesa rant og vinden snek seg inn hvert eneste ørlille åpning i jakka den fikk sjansen til…
Og det var nettopp KULDA som fikk meg til å koke… Jeg lover deg!! Jeg har jobbet i 5 år nå MINST, for å framsnakke og framelske denne årstiden som står SIST på lista.. Jeg har tatt grep…Jeg har funnet på nye måter å se det positive i en årstid som stadig truer med å “ta livet av deg”…Jeg har vært vinterens advokat.. .Men NÅ ER DET SLUTT!! Jeg tåler ikke synet av eneste liten snøfille til…Jeg nekter å liste meg rundt som en gammel kjerring en eneste dag til på speilblanke veier som ingen gjør noe med….Jeg vil ikke se trynet på NOEN snømenn til på min vei…for da skal jeg love at jeg skal kvæle dem en etter en… Jeg vil gå i kjoler og sandaler, og det lar seg bare ikke gjøre i 9 minusgrader og vind, som faktisk føles som 100 minusgrader i Sibir.
Jeg er kjent for å ha et rimelig stabilt humør. Det betyr at livet mitt ikke likner noen berg-og-dal-bane akkurat. Det er ikke HØYT opp i det ene øyeblikket for så å RASE i utforbakke i neste. Hodet mitt fungerer på en sånn måte at jeg er harmonisk og grei for det meste, med bittesmå øyeblikk av noe surt…som går fort over… Det betyr altså at livet tusler og går litt i samme tralten, med et smil om munnen for det meste, uten at jeg har latterkrampe liksom..
MEN når det gjelder engasjement, iver og det å GLEDE SEG til noe, så har jeg et ekstra gir. Ingen kan glede seg så mye til små ting i hverdagen som meg! Av og til har jeg problemer med å stå rolig… må hoppe bittelitt av spenning. Og nå har jeg en fin tid foran meg. Her er mye å glede seg til:
Siden jeg er Peter Pans vikar om sommeren,( eller Frodith Pan om du vil), så valgte jeg skyggebilder for å tolke Natheless sin farge-foto-utfordring. Jeg elsker å leke meg med skygger om sommeren. Så fort snøen har gått, og det dukker opp litt sol, så er jeg i gang. Hopper og spretter hit og dit, utfordrer meg selv på å finne ENDA rarere skygger.
Hver sommer har jeg Skygge-foto-utstilling i Galleri Frodith. Galleri Frodith er mitt lille virituelle galleri her inne. Sjekk kategoriene: “Galleri Frodith”, eller “Peter Pan-utstillinger i Galleri Frodith” hvis du lurer.
Denne gangen var fargen SVART hos Natheless, og det finnes ikke noe svartere enn skyggene på en lys sommerdag. Så her er min løsning. Gleder meg til sommeren igjen!