Her går det i full fart… Jeg holder på nede i Galleri Frodith som du vet…Og jeg har mye å gjøre. Maaange bilder er kommet inn, og det tar litt tid å få hengt de opp skal jeg love deg…så jeg må forte meg ned igjen 😉 Ville bare gi deg denne invitasjonen!!
Og du må bare gi den videre om du vil, så det kommer mange ned i Galleriet for å stemme 😉 Men i så tilfelle må du gi dem adressen da, så de kommer til riktig “hus” 😉
Ha en strålende kveld, så sees vi i morgen 🙂
Og hvis noen skulle være i tvil: GALLERI FRODITH er altså HER , på bloggen min: frodith.blogg.no
Uten selv å puste lå HUN der…I åndeløs spenning lå hun med nesen ut av den lille åpningen i teltduken…og tittet utover det blanke vannet.. Håret lett fuktig, av morgenens damp på teltduken… soveposen godt trukket opp…. Noen små varmegrader i teltet, var ikke nok til å holde varmen utenfor soveposen…
Hun tittet forsiktig vekk fra det blanke vannet, lot øynene hvile på han som lå der bare millimetere fra henne….Hun smilte for seg selv… Han sov…med nesen tittende ut av den store soveposen, og av og til ga han fra seg noen små snork….Noe som fikk henne til å fnise lydløst ned i sin egen sovepose…for ikke å vekke han…
Blikket vendte utover mot vannet igjen. I grålysningen liknet landskapet på et bilde fra Japan. Slik silhuetten fra naturen vistes skarpt mot den stille, klare morgenhimmelen…akkurat slik var de vakre bildene hun hadde på netthinnen…. fra Japan…Slik hun husket dem …fra den sommeren de møttes….der i Japan…
De hadde ankommet dette lille bortgjemte stedet i går kveld.. fortøyd båten, slått opp telt…. Og i skumringen hadde de sittet på bryggekanten, snakket om Japan…. med beina så vidt i berøring med den kalde vannflaten…Løst verdensproblemer… holdt tett om hverandre…fortalt hverandre hemmeligheter… Hun hadde kjent det krible i hele kroppen…Underlig at det føltes slik.. fremdeles…så mange år etter… Hun hadde kjent en indre fred..
Plutselig ble hun revet tilbake til dagen i dag, av et plask der på utsiden av teltduken! Øynene sveipet fort over han ved siden av henne…han sov fremdeles… Hun tittet raskt i begge retninger gjennom den så vidt åpnede glidelåsen, og så noe som beveget seg nærmest lydløst gjennom grålysningen… En lang smal silhuette seg forbi i vannet… mens hun holdt en hånd foran munnen, for ikke å avsløre at hun var der… Brått var hun våken som aldri før…øynene vidåpne, klar til å ta et fast grep i han som lå ved siden av, klar til å finne noe å kaste mot den smale skyggen i vannet der…klar til å rømme ut av det lille ubeskyttede teltet…
Da plutselig fikk hun se….det var en bever som hadde tatt plass bare meter fra henne…..Den pusset pelsen sin, med de små forlabbene, pusset snuten blank og fin…., før den igjen fløt utover med rolige og fredelige svømmetak…. Hun grep tak i den lille notisblokken sin, som lå der ved fotenden…boken som alltid var med…Den hun noterte livet sitt i… En gang skulle det bli en bok.. Hun noterte noen få ord, med raske hender…. hadde ikke tid til å skrive lenge nå…
Oppildnet av den blanke, fine beveren i vannet… krøp hun raskt men lydløst ut av teltet, løp barbeint i gresset ned mot bryggen som lå der i morgendisen og landet med et plask og et halvkvalt gledeshyl i det iskalde vannet…
Hun hørte det mumle søvndrukkent fra teltduken, i det verden våknet …
Nå er det RETT før den stikkete prinsesse-kronen begynner å gjøre vondt altså…. Den sitter altså så hardt, og strammer slik….at jeg ikke vet helt HVOR jeg skal gjøre av meg… For nå dukker det stadig opp nye prinsesse-fakter og diva-nykker som “perler på en snor”… Faktisk så mange at man sikkert kan lage perlekjede av dem en dag…
For du har jo sett meg sånn som dette før:
Som Prinsessen på erten sliter jeg faktisk med ertene under madrassene…. Vel…nesten i det minste…
Jeg tåler IKKE skrukker på lakenet etter kl 7…da får jeg ikke sove… Jeg klør og krafser av ull, på huden… Jeg må fjerne alt som minner om vaskelapper eller andre lapper i klærne jeg kjøper, hvis ikke blir jeg ikke bare Prinsessen på erten, men også Prinsesse VIL-IKKE hele dagen lang… Til og med mønsteret i klærne, vevingen, kan være nok til å sette Prinsesse Frodith ut av spill….Og det er ikke tull en gang… Og antagelig er jeg arvelig belastet, for Dronningen, Frodith-moren, er helt likedan… 😉
Men Ikke nok med at jeg er Prinsessen på erten….Nå har jammen meg Tornerose, Prinsesse Tornerose… også krøpet inn under huden på meg… Ja, for du vet hun ble jo vekket og gift med en prins hun også…Som alle de andre… Etter å ha sovet “fletta av seg”…Og det er her saken ligger….
…. Jeg er enda midt i min Tornerose-søvn…. Jeg snorker og sover når som helst nå om dagen…Jeg må til og med gå hjem fra jobb for å sove litt…Hodet vipper og tipper, så snart jeg kommer i horisontal stilling…Lap topen har fått flere bulker av hodet mitt som smeller i tastaturet stadig vekk…. Det er som om noen har strødd et søvnpulver over kronen min… Så her ligger jeg da…Og kaver…. i høstløvet… Som Tornerose midt i sin dypeste Tornerose-søvn… Prinsen er kommet, men han klarer ikke få liv i meg…Så prinsesse-tittelen får kanskje vente enda noen dager….
Jeg styrer på nede i Galleri Frodith jeg vettu. Forbereder Høstutstillingen ….Vasker tak og vegger, henger opp bilder, syr litt på kjolen til åpningen… og innimellom slagene inne i varmen der, løper jeg ut og feier utsiden fritt for blader….
Så stikker jeg inn igjen , syr litt videre… Hekler litt på premiene…
Og NÅ og DA kommer det en kunstner innom, med verket sitt…så det begynner å ta form her inne 😉
Men du får IKKE se innafor dørene ennå nei!!
HØSTUTSTILLINGEN åpner PÅ Mandag 6. oktober kl 07: 00
Og stenger dørene nede i lokalet kl 24:00 samme dag
Så da er du velkommen <3
Men før vi kan åpne dørene…før jeg kan slippe inn skrikende og skålende publikummere som vil inn å stemme på sitt favorittbilde….før jeg deler ut champagne og annet knask…. ja da må DU sende inn bildet ditt!! Det har kommet inn en del, men jeg venter på flere kunstnere. Og dørene til Galleriet er LITT på gløtt, så det er bare å stikke innom i dag om du vil 😉
må levere I LØPET AV søndagen. Fristen går ved midnatt, natt til 6. oktober…
Har du funnet fram finstasen til Høstutstillingen åpner på mandag?
Du har ikke noe særlig til overs for Flaggermus sier du?? Vel, denne Flaggermusa, eller Flaggermusvinger, HUN har du garantert noe til overs for, om du blir litt kjent med henne. Du trenger ikke lange tida heller. For Flaggermusvinger fanger deg umiddelbart om du tar turen inn til henne.
Flaggermusvinger har kanskje en av de beste bloggene jeg vet. Jeg vet ikke HVA det er…. men hele henne og bloggen hennes appelerer så veldig til meg. Hun har fått meg interessert i et helt nytt felt her på blogg, og på en så liketil og behagelig måte at man bare blir hekta på mer. Temaet for bloggen hennes er for det meste dyr. Og jeg skal love deg at jeg ikke har vært veldig OPPTATT av dyr før. Men etter Flaggermusvinger kom inn i livet mitt her inne, er jeg opptatt av selv SNEGLER altså 😉
Inne hos Flaggermusvinger får du videoer av bever, grevlinger, flaggermus og allverdens andre lekre dyr. Og bildene hennes er et kapitel for seg… Jeg skal ikke utbrodere, ta heller turen inn til henne selv.
For i dag har Flaggermusvinger bursdag!! Og det lange bursdagsinnlegget fikk hun i fjor. Og det kan du lese HER.
Denne damen har noe VED SEG som jeg ikke kan forklare, noe spesielt, eget, udefinerbart, som bare viser en varm og helt særegen personlighet. Ta deg en tur inn til henne å se da vel <3
.
Håper du får verdens beste dag <3
Kos deg med kake, og de du har rundt deg 🙂 Og ta kontakt så snart du får tid.
Hun sto der, ved enden av trappa…. eller kanskje det egentlig var begynnelsen…
Hun sto der…med den hvite, fine sommerkjolen blafrende rundt de brune leggene… så vidt nedenfor kneet rakk den…. Håret hang løst nedover ryggen.. Hårstråene tovet litt i hverandre.. av saltvannet og sanden som hadde satt seg fast.. Hun var barbeint.. beina kjentes litt tunge, av saltvann og av den lange turen fra stranda.. Hodet litt slitent, etter alle de hylende stemmene der nede ved vannkanten..
Her oppe ved starten av trappa var det helt stille og fredelig…. Stemmene hadde forsvunnet… Solen stekte i murveggen denne tidlige sommerkvelden, og det piplet noen dråper fra under luggen nedover…litt på grunn av den varme solveggen…. svetten som fant fine veier, ned forbi nesen hennes… og litt fra det saltvanns-våte håret…
Hun kjente lukten av frodig gress og ville bær komme sivende ned trappetrinnene…
Hun var helt alene.. Ingen kom etter….deilig og stille… Hun visste hun skulle opp, ta fatt på den litt slitsomme klatreturen opp trinnene… Hun husket hun hadde gruet seg tidligere…til de bratte stegene.. det hadde virket mørkt der oppe…og skummelt….Nå gruet hun seg ikke mer… For hun visste at på toppen der var den fineste hagen av de alle… en hemmelig hage… Fargerike blomster og trær vokste vilt, og omkranset den lille hagen…Ingen hadde klippet gresset der, og trærnes grener og blader laget et lite tak… Fukten fra morgenduggen “hang i” hele dagen under løvtaket, og hun kunne hoppe glad og fornøyd rundt i det viltvoksende gresset… Bortest i hagen ville mormor stå, med kjoleforkleet sitt og lukte vafler.. For hun bodde der oppe i den vakre hagen.. Og hun ville klemme henne hardt inntil seg..
Så trinnene opp kjentes ikke tunge likevel… Hun tittet opp, tok tak med hendene… og gikk stegene forsiktig opp trappen….
(Dette er også en historie jeg laget og la ut tidlig i våres en gang…… Den ble laget på innspill fra leserne mine, små stikkord/assosiasjoner jeg fikk fra dem når jeg la ut bildet over her,noen dager i forveien, og spurte: Hva tenkte du da du så dette bildet? Så fikk jeg inspirasjon av stikkordene og laget den lille teksten. Jeg har nylig lagt ut et nytt bilde, og fått innspill og stikkord fra mange på det bildet. Og det er i skriveprosessen. Men jeg ville gjerne bare ta en liten reprise på noen av de “novellene” jeg har skrevet tidligere her inne 🙂 )
