Veldig mye har handlet om do de siste tre-fire dagene… Det startet med rørproblemer på jobben min. Alt vann måtte skrus av, cisternene gikk tomme for vann etter en stund og man var pent nødt til å enten finne en “ubrukt” do et eller annet sted på huset der cisternen fremdeles var full, eller man måtte ta med seg “varene” hjem igjen.. Gikk greit det. Man holder ut sånne ting en dags tid. Og litt komisk ble det jo også, å tenke på at alle på arbeidsplassen jaktet rundt etter en do hvor de kan være førstemann inn, så fort de fikk 15 minutter fri
Men hva er det jeg ikke skjønner en dritt av? Jo, på lørdag da jeg var ute og ruslet langs Akerselva med søsteren min, så kom jeg over denne doen. Og det er HER jeg ikke skjønner en dritt. Vi var inne på denne doen hver vår tur. (Ja, jeg VET at Vi ikke har lov å bruke slike doer, da vi ikke er funksjonshemmede.. Men jeg har ennå ikke klart å lete opp en do for oss gående i dette bygget, og tisse må man jo når man er ute og går) Så vi var altså inne her. Og vi var såre enige da vi kom ut fra denne doen: Hvem er det som lager og designer slike doer som innbiller seg at funksjonshemmede har så mye lengre armer enn folk flest? Jeg er ganske lang til jente å være. Nesten 180 cm. Armene mine er da naturligvis ganske lange også. Søsteren min er heller ingen kortvokst, og vi reagerte begge to på det, uavhengig av hverandre:- Det var nærmest umulig å nå fram til dopapiret!! Jeg kan ikke tenke meg at en funksjonshemmet har noe lettere for å organisere seg der inne, for å klare å hanke til seg noen tørk med dopapir fra helt bortest ved veggen. Rullen henger i høyre del av beholderen. Snakker om tilgjengelighet for alle i offentlige bygg!
Og for å avslutte denne dohistorien:Jeg og søsteren min ruslet videre ned mot byen. Koste oss på kafeer, shoppet og måtte IGJEN inn på do Denne gangen skulle vi besøke luksusvarianten. Hvertfall er det det man nesten forventer når man må betale dyrt for å få lov å KOMME INN. Dørvakten ved stedet, satt innenfor en glassluke, gadd så vidt å trykke på knappen for å slippe oss inn og hele kalaset kostet oss 20 kroner. Ikke noen formue akkurat, tenker du kanskje, men man forventer litt kvalitet likevel, når man må betale. Inne i avlukkene var det skikkelig ekkelt, og i den båsen jeg måtte velge, så det ut som noen hadde skiftet på seg alle nye klær hun hadde kjøpt i butikkene nedenunder. Det var poser, prislapper og merkelapper overalt. Det så skikkelig ruskete ut der inne! Jeg er vel ikke typen egentlig til å si i fra så veldig hvis noe fungerer dårlig. Er jeg på en restaurant hvor maten smaker litt dårlig, så spiser jeg som oftest pent opp, og takker nærmest for maten i det jeg går ut døren i mens jeg gir kelneren tips. Er toget eller trikken for sen, står jeg som regel pent og stille og venter, til det dukker opp et framkomstmiddel. Men itt mindre redd for konflikter har jeg blitt i løpet av de siste årene, og i dag hadde jeg nærmest bestemt meg bare jeg så den slappe holdningen bak glassvinduet. Når vi forlot doen, tok jeg nærmest sats, gikk som Tante Sofie mot luka og lirte av meg akkurat det jeg mente om KVALITETEN på stede., “Og hva var det egenltig jeg hadde betalt for?” Oi, DET var deilig det!! Å få vrengt utav seg.litt frustrasjon. Godt at man ikke er så redd for å si hva man mener lenger. Han bak luka trakk litt sløvt på skuldrene å skulle antagelig ikke gjøre en dritt med alt rotet inne på doen… Men jeg hadde hvertfall fått sagt hva jeg mente 🙂
