Der var han igjen.. Det var flere år siden jeg hadde sett han. Han trippet rundt og nikket med hodet, som han gjorde før. Små, litt runde, oppspilte øyne. Nakken som gjorde små bevvelgelser framover, som om han skulle plukke opp noen små smuler med «nebbet». Det var egentlig en helt alminnelig mann, men jobb og kjæreste. Jeg så han hver morgen, da jeg hastet til T-banen. Han sto ved sporet og ventet, sammen med det som MÅ ha vært kjæresten. Og hvordan vet jeg så det? Han sto ikke og gned «nebbet» sitt mot hennes. Men han hadde HELT lik jakke som hennes.. De var tydelig et par, som gikk i like grill-dresser når de var på tur, og like dynejakker i hverdagen. Et tydelig bevis, og en beskjed utad om at: « Vi er et par!» De holdt hverandre av og til i hendene.
Men det jeg la mest merke til, var de små kastene han gjorde med nakken, veldig raske bevegelser, som duene i byen. Tripp, tripp, tripp- raskt se til siden, nikke litt nedover, tripp-tripp- Prate litt med kjæresten, raskt til siden, andre veien med hodet. Helt lik en due! Det slo meg liksom. Han er HELT lik en due!
Nå er ikke duer nesten dyr eller fugler en gang i mine øyne. De har liksom forkastet alt det «dyrete» i seg, og flyttet til byen. De tripper rundt, spiser brød, pølser,sjokolade og drikke brus, som resten av oss. De bor oppe under taket , inne på Oslo S og er ganske så menneskelige på mange måter. De føder unger over inngangen på Narvesen kiosken på Majorstua. Ja, du skjønner hva jeg mener. Det er ikke stort dyre-aktig atferd igjen ved duene. Men slår du opp i Wikipedia vil du se at de ER faktisk det. De står oppført under kategorien FUGL.
Og denne mannen jeg maser om var altså prikk lik en due. Og i dag så jeg han igjen. Han var blitt litt mer grå i «fjærene», litt tynnere, som mange blir med alderen. Men det var helt klart han. Han trippet fortsatt rundt, nikkende med hodet, så seg raskt over de tynne skuldrene (for å se om noen jaktet på han?).
Min fars tanter liknet helt på noen ørne-liknende fugler, kan jeg huske fra jeg var liten. Neser som store nebb, og kropper med litt lange, seige bevegelser, som om de skulle fly seg en tur hvert øyeblikk? De satt alltid med litt våkende blikk, og tittet ned på oss barna. De var høye damer, med litt lange tynne halser, som krummet seg der øverst, og langt der oppe satt de og tittet litt intenst på oss, under buskete øyenbryn..
Så nå har jeg altså brukt hele forrige måned til ære for froskene, så nå er det altså fuglenes tur, og du tror kanskje at jeg er dyreelsker til tusen. Men neida, det er ikke tilfelle. Dette blir et engangstilfelle, med innlegg om fugler og fuglefolk. (Jada, jeg vet at jeg har snakket litt om noe ryper og dyr tidligere også, men det skal hvertfall bli lenge til neste gang.)
Det blir ingen fuglekonkurranse, til alle som hadde håpet på det (ha, ha), og jeg er ikke noe overinteressert i dyr. Dette er bare en liten historie om en mann jeg har sett, og en litt tankefull gjennomgang av om vi egentlig alle likner litt på dyr? Uansett livssyn vil man vel kanskje kunne si at vi stammer litt fra dyrene, eller i det minste har mye til felles med dem. Kanskje jeg egentlig likner litt en ulv (har hørt det før?) I så tilfelle:
Hvilket dyr synes du at du likner på? 😉
