Jeg var ute en tur på morgenkvisten. Trengte noen småting på butikken. Tuslet avgåde med jakken trukket godt rundt meg. Regnet silte, men jeg hadde heldigvis paraply. Ville ikke bli ALT for våt. Jeg har jo kort vei til butikken, og skulle jo bare pile en rask tur. Og så inn igjen i varmen. For det var småkaldt og uggent ute. Selv om det er sommeren.
Det var da jeg så henne…Og jeg har på en måte sett henne mange ganger…
Ikke sikkert det er akkurat HENNE, men du skjønner hva jeg mener? Det er jo sånn vi tenker mange ganger…De er alle LIKE… Men hva om de ikke ER det?? Hva om HUN er annerledes faktisk. Hun satt der alene. Ikke i en gruppe… Hun ba ikke om noen ting, som jeg kanskje hadde forventet at hun skulle… Hva om vi skjærer alle over en kam…. Hva da? BLIR man da det som forventes? En slags selvoppfyllende profeti? Det er jo sånn i andre sammenhenger…
Ja …det var bare noe som slo meg, der jeg skyndte meg, godt kledd og med paraply, forbi henne som satt der alene, litt småvåt, under et tak..
Jeg har skrevet en novelle om dette temaet før, synes den passet nå. Samme tanker. En annen årstid.
________________________________________________________________________________________________________________________________________
“Faen så kaldt det var i dag”
“-Faen så kaldt det var i dag!”
De høye hælene smalt som trommestikker mot den isbelagte asfalten der hun hastet avgårde. Hastet avgårde mot dagens avtale. Hun dro dunjakken tettere om seg, og angret bittert på at hun ikke hadde tatt lue og votter. Varmen fra natten…. fra sengen…. fra han som lå der… fra den gode myke dyna…hang ennå igjen som en usynlig kappe rundt kroppen hennes…og hadde bare nylig møtt frostrøyken der ute. De bleke kinnene hennes hadde fått røde roser, etter isvinden som hadde rukket noen hastige strøk, på hennes lille tur fra dynen og bortover fortauet mot bussholdeplassen.
“-Faen så kaldt det var i dag! “
Tuppen på de høyhælte støvlettene traff en isklump, som så vidt satt fast i asfalten. Den løsnet…tok en liten bue i luften, før den spratt bortover mot han som satt der. Hun enset han så vidt.
Frostrøyken sev stille ut av neseborene hans. Kroppen knirket lett i det han vred sakte på seg. Frosten og kulden satt i kroppen etter enda en natt under broen..
NOEN hadde gitt han en brukt saueskinnsjakke dagen før. Han visste ikke hvem. Han hadde sittet der i koften sin, strikket i gamlelandet…og hutret..
Plutselig hadde et manne-menneske sagt noe uforståelig, med høy, klar og medlidende stemme, og lagt fra seg jakken. HAN hadde takket på sitt språk…sett ned i bakken… kjent skammen brenne i iskalde kinn… fordi han var nødt til å sitte der med koppen sin…Gråheten og tristheten han hadde hatt på innsiden av strikkekoften hadde forsvunnet litt akkurat da…i øyeblikket jakken hadde truffet bakken… og han hadde kjent et snev av håp. Men skammen var for stor til at han hadde møtt blikket til den fremmede.
I dag satt han der igjen med koppen sin. Sulten skrek i tarmene. Billig loff mettet ikke slik han hadde håpet.
Han tittet i trillebagen sin. Der lå lommeboken… der lå bildet av de der hjemme han hadde forlatt…der lå de andre skitne klærne hans…blandet med poser med stjålet mat.. Han tittet på den lille familien på bildet, bildet som nå var ødelagt av vann og skitt.
“Det var jo ikke sånn det skulle bli!” Han spyttet ordene ned i trillebagen med en svak, maktesløs og trist stemme.
“Det var ikke sånn det skulle bli…”
Forventningen hadde vært stor da han forlot gamlelandet. I øynene på den lille familien. Datteren, mannen, og de små barnebarna som sto i døren der hjemme og vinket.. I et bittelite og falleferdig hus… Øynene hadde lyst som små forventningsfulle flammer, i kontrast til det grå, slitne huset. HANS flamme hadde brent på innsiden… Håpets flamme..Da han forlot gaten….forlot byen….forlot landet…. sammen med den lille gruppen av likesinnede.
I dag var flammen sluknet noe. Han så på gruppen som sto litt lenger bort i gaten. Hans folk….NOE hadde blitt ugreit mellom dem, da han ikke ville være med på det de foreslo. De hadde gått, latt han alene…. Det var flere dager siden nå, men han så de fremdeles…. flere ganger om dagen, der de sto litt lenger borte i veien….
Han dro blikket til seg igjen, tittet ned i bakken… Hørte noen skritt som nærmet seg. Hæler som smalt som harde trommestikker i bakken… En isklump kom sprettende over den isete asfalten…. Den traff han på hånden i det han ristet litt forsiktig i koppen…Han begynte å blø…trakk hånden til seg….
“Faen så kaldt det var i dag!!”
En kvinne FÒR forbi….på vei til viktige gjøremål…
#novelle #kulde #fremmed #drømmer #håp
Det var en rørende og vekkende novell. Får man til å tenke om hva som er rett å gjøre eller ikke.
Jeg føler ubehag når jeg ser dem. Vet ikke om man skal hjelpe eller ikke:(
Fin den novella og talende bilder.. Mennesker som oss med ulike historier.. folk er ikke bare det du ser..syns jeg er en god setning 🌿 Lørdagsklem 😘
Husker bildene igjen og novellen. Så man kan tenke, undre seg og spekulere i deres liv frem til de sitter på gata i Norge med en kopp foran seg. Ha en fin dag.
Husker den novellen…💜Ja. fort gjort å dra alle over en kam. Vi vet ikke hvilken historie som skjuler seg bak.
De er ikke alle like…. de har ikke alle den samme historien…. men de har alle noe å lære oss….om livet.
Godt skrevet <3
💕