Nei, jeg er ikke gravid eller noe sånn. Dette er mer av en annen art. Sånn som kommer når man er VELDIG, VELDIG spent. Litt grue-glede-seg klump. Og hvorfor denne klumpen akkurat i dag? , tenker du kanskje. Jo, fordi jeg skulle gjøre noe jeg ikke føler meg HELT trygg på, på jobb. Jeg tror på dette med å utfordre seg selv litt, gå utenfor komfortsonen som det så fint heter, selv om man får masse klumper i magen og et HAV av sommerfugler som kiler altfor mye.
(bilde hentet på nettstedet Epla)
I dag skulle jeg bare gjøre noe som høres ganske enkelt ut for de fleste. Jeg skulle fortelle eventyr til 10 elever. Piece of cake, ikke sant? Vel, det skulle fortelles på tegnspråk, det glemte jeg å si. Og da får pipen kanskje en annen lyd… Det er nemlig ikke noe piece of cake å fortelle eventyr eller lese eventyr på tegnspråk. Du kan nemlig ikke sitte med nesen og øynene i boken, og messe i vei med stemmen. Nei, her er det øyenkontakt med hver og en elev ganske ofte, mens man forteller, mens armene, øynene og hele ansiktet forteller. Altså lar det seg ikke å gjøre å lese i boken samtidig. Man må kUNNE hele eventyret utenat, inni hodet, og framføre det med glød, riktig mimikk, riktig tegnspråkgrammatikk og hender som tydelig framfører sitt budskap. Jeg liker å fortelle eventyr, eller små historier, spøkelsehistorier og slikt, men gruer meg masse i forkant, forbereder meg intenst i flere dager, kanskje for en halvtimes liten eventyrstund.
Jeg er ikke bare sånn med eventyrfortellinger. Også i sammenhenger hvor jeg f eks skal forelese for en gruppe voksne, hvis jeg skal holde taler etc Men jeg GJØR det! Jeg lar meg overtale til å gjøre slike ting, jeg melder meg av og til helt frivillig også, enda sikkert noen andre kunne gjort disse tingene i stedet for meg. Men jeg VIL gjøre det for å vokse litt på det.
Hvis jeg bare hadde kunnet klare å bare ta det litt på hælen, det som skal legges fram. men det går ikke det, jeg VIL gjøre det BRA også.. Så da har jeg høye skuldre da, og magen full av “fugler” den dagen det skal skje, kommer meg gjennom det og er KJEMPEGLAD etterpå. For det går jo som regel bra!
Som liten var jeg redd for alt. Gruet fælt til alle mulige ting. Men min mor lærte meg at det nytter ikke legge seg ned, eller la være å gjøre de. Så jeg fikk inn med morsmelka at det bare er å gå på, uansett litt klumper i magen 🙂 I voksen alder er jeg ikke veldig redd for mye, bortsett fra hestene som jeg har fortalt om før… Men jeg får altså en del klumper eller sommerfugler i magen av forskjellige typer “framføringer”. Merkelig at jeg har valgt meg læreryrket egentlig. Men jeg elsker jobben min, så det er nok riktig likevel 😀
Har du noe du får kraftige sommerfugler i magen av?
Trille: Så heldig du er som ikke er nervøs for sånt 🙂 Jeg har store fugler, sommerfugler, hester etc for alle sånne ting. Og egentlig så vet jeg ikke hvorfor lenger. Det går som regel VELDIG bra, jeg får gode tilbakmeldinger, og ingen kan SE at jeg er nervøs (tror jeg da)… Men selv om det har gått bra, er jeg HELT full av sommerfugler igjen neste gang også, eksamner, taler ALT sånt… Ja-ja… Kanskje når jeg er 70 at det gir seg 😀 Får jeg fortsetter jo som sagt å gjøre disse tingene. Igjen og igjen. F eks dette med fortellinger på TS har jeg jo blitt god på fordi jeg har presset meg i årevis, men sommerfuglene er uansett på plass når det sitter 10 par øyne og venter på “showet” 😀
Siv: Jada, det gikk veldig fint. Jeg forbereder meg jo så mye at det BØR gå bra, og gjør det som oftest. Men som sagt, neste gang er likevel klumpen eller fuglene der igjen. Hmfff!
Jeg skjønner deg så godt! Virkelig! Men du er så flink! 🙂
Jeg er ikke nervøs for å framføre foran folk, muntlig eksamen på engelsk, fransk, tysk og nts – piece of cake (nevnte jeg fikk A på eksamen i praktisk tegnspråk på UiO?). Men, vi fortalte en del ukjente historier på tegnspråk på universitetet, og det ER vanskelig. Det er jo så mye større språklige sammenhenger, med plasseringer av ting (hvor gjorde jeg av katten? hvor plasserte jeg skogen?) og assimilasjons-tegn. Det er ikke bare-bare. Men åj, så gøy!
Jeg synes det er så artig å høre om hverdagen din, hurra! Jeg har jo så lyst til å bruke ts i hverdagen, og jeg liker jo litt å lære bort. Hihihi. 🙂
Håper det gikk bra!!!! Jeg tror man må ha utfordringer for å bli bedre – derfor prøver jeg å ta dem med strak arm. MEN – klumpen er der ofte!
regnbueblomst: Ja, ikke sant? Er jo ikke SÅ skummelt likevel.. Og neste gang er jeg LIKE nervøs igjen… Gir seg ikke helt, selv om jeg gjør det mange ganger. Noen ting her i verden skal visst bare være litt flaggermus-preget 😀
Så flink! 😀 Kan tenke meg det er en liten utfordring, ja 😉 Jeg er ikke flink å utfordre meg selv, jeg får ikke sommerfugler i magen, jeg får flaggermus i magen… Og løper og gjemmer meg. Men om jeg mot formodning faktisk gjør noe skummelt, blir jeg ganske overrasket over hvor fint det gikk og hvor lite skummelt det egentlig var! 😛