Neida, det er ikke snakk om noe “stalking”-problemer jeg har 😉 Ville bare vise dere hva byen og sola i samareid kan få til. Jeg elsker å gå å titte på morsomme motiver rundt omkring, og det er ikke bare natur, vakre vann, snøkledte heier og knppskytende trær som kan lage fine bilder 😉 Hovedstaden har litt av hvert å by på hvis man leter litt..
Har det vært sol eller skygge hos deg i dag?
Nå har jeg lagt ned krav om noen stressfrie soner man kan ta seg turen innom, for å få påfyll… Omtrent som en bensinstasjon.. bare at jeg skal ikke ha bensin da.. Det skulle være et sted, hvor alle vi som til tider girer oss opp litt for mye, kunne gå innom for dette påfyllet.. Det er mulig at de egentlig finnes bare at jeg ikke har oppdaget de ennå.. Mulig at det er hos homøopaten, eller hos coachen, psykologen, eller presten.. Hva vet jeg.. Men jeg ser for meg en mer konkret påfyllingsstasjon, hvor jeg kunne lade de batteriene som sitter i ryggmargen.. 😉
Stressfrie soner, høres deilig ut ikke sant? Så hva er det som forårsaker dette stresset da? Det kan vel være forskjellig fra person til person. For mye jobb, for mye barn, for mye mann, for mye hus.. Vel, hos meg er det noen få ting som stresser meg opp, ellers er jeg egentlig ganske rolig og sindig, og tar som regel livet med ro, fordi jeg trives meg det.. Jeg kan få ganske høye skuldre, og digre sommerfugeler i magen av skulle snakke i store forsamlinger… Selv om jeg er lærer, så betyr det i min hverdag å undervise døve elever i en gruppe på fra 3-6 elever. Tegnspråket krever på grunn av det visuelle, små grupper. Jeg er i mitt ess når gruppene er små, kommer godt gjennom til elevene, og klarer å se hver og en. Men foran større forsamlinger, får sommerfuglene ørnevinger nedi der, og skuldrene bestemmer seg for låse seg fullstendig fast.. Så disse stuasjonene holder jeg meg unna så mye som mulig.. Det hjelper ikke det spøtt at folk sier at det ikke er noe å grue seg til, at det sitter 40-50 stykker der… at jeg er god til det jeg skal snakke om osv. Det ER bare stressfylt inni hodet mitt, uansett hvor mange ganger jeg gjør det, uansett hvor flink jeg enn måtte være…
En annen ting som stresser meg opp er overfylte butikker, og da spesielt enormt lange køer i matbutikkene.. Og jeg må jo være noe senil eller kanskje bittelitt DUM også, fordi nå har jeg gjort den samme tabben i månedsvis inne på den Meny-butikken med de “fantastiske” selvbetjeningskassene.. Jeg suser inn dørene der, og skulle nok luktet lunta allerede ved inngangspartiet, for man får jo nesten ikke kommet seg INN. Jeg tenker at JEG trenger jo ikke noe handlevogn… skal jo bare ha bittelitt, kanskje bare TO ting.. Og utenfor matbutikken på det overfylte shoppingsenteret, står dessuten kun en LITEN gjeng med handlevogner,stuet inn i et hjørne, litt i mørket og nesten skammer seg.. låst fast.. skal ikke være lette å komme til.. Og JEG skal jo bare ha et par ting, så trenger dem ikke jeg…
Så farer jeg innover i butikken, forbi disse handlekurvene også som regel for jeg skal jo bare ha et par ting jeg…
Men som sagt: jeg må være mindre begavet slår det meg nesten hver dag, fordi jeg durer fram og tilbake i mellom hyllene der, kommer på stadig nye ting jeg trenger, det fyller seg opp… mer og mer.. armene blir lengre og lengre, til jeg til slutt ender i den LANGE køen ved siden av de beryktede selvbetjeningskassene, som ingen vil gå til.. Så står jeg der da.. Og i begynnelsen går det ikke så verst.. Jeg prøver ikke å stresse meg opp.. men armene bare siger og siger, og jeg kan ikke se en kurv i sikte.. og den stygge dunkåpa er KJEMPEVARM, og den blir bare varmere og varmere, men jeg får ikke tatt den av, fordi armene kjemper sin innbitte kamp med alle de blytunge varene… Jakka taper for å si det sånn, og må bare være på!! Helt våt i håret og med armer på godt over 2 meter, sikkert, når jeg fram til kassabetjeningen og smiler mitt aller vakreste smil, i det jeg drypper varene mine på plass på kassen.. Ja, dette stresser meg en smule.. Men som oftest føles det som at det ikke er noen mulighet til å snu, angre, gå å hente en vogn liksom.. Har du gått inn der, er du fanget på en måte 😉 Så når man neste dag er på plass igjen, skulle man tro man hadde lært, eller i det minste kjent smerten i armene etter gårsdagens tunge og evigvarende løft, og tatt en kurv…. Men NEIDA, like dum dagen derpå…
Jeg har noe av samme følelsen når jeg står på bussen og kjemper.. Hvis jeg er så heldig å ha kommet meg på bussen, for det er jo et stress i seg selv bare å komme seg PÅ disse bussene og trikkene, før de stikker fra en.. Hvis man ikke får nesa i klem i døra, men faktisk kommer seg PÅ, sånn i rush-tida, skal man ikke ha særlig klaus-problemer for å holde ut en 10 minutters busstur.. Med de eviglange armene fra butikken, STÅR jeg og prøver iherdig å ikke falle. Mangler jo armer å holde meg fast med.. De er opptatt med å holde posene.. og prøver jeg å sette de fra meg, er det INGEN gulvplass..NULL,niks.. Hun foran driver og kjemper på samme måten med sine ting, og har av den grunn albuen rett inn i ryggen på meg, og SÅ svinger bussen… Det hjelper altså ikke å ta trikken… Det er likedan der..
Disse tingene stresser meg litt, men vel hjemme på sofaen er alt glemt 😉
Hva blir du stresset av, eller får du litt for høye skuldre av?
