#kjærlighet #hat #samhold
Glede seg med hele kroppen!! :-)
Noen ganger må man bare glede seg …sånn med hele kroppen..
Det er faktisk ganske viktig, å glede seg litt innimellom.. Tror det er helt nødvendig for kroppen..
Det trenger ikke være store greiene heller, men noe som skiller seg LITT fra jobben, sofaen og den vante middagen bør det være..
Og hva er det så JEG gleder meg til??
Fredag tar jeg meg fri og drar til Gøteborg med denne damen: Mammaen til Lille Supermann
Vi tar toget. Bare det er jo litt gøy, ser masse underveis, og får følelsen av å flytte på seg.
Med på toget har vi så klart mat, blader, tog-godt, nettbrett og annet moro.
Framme i Gøteborg skal vi bo på BÅT
Hotel Good Morning
Vi skal så klart gå oss noen turer, og jeg har veldig lyst å se en park jeg har vært i før, en slags dyrepark: Slottsskogen.
Det er veldig ikke politisk korrekt å gå i dyrepark men…
Mulig det bare er meg, men jeg synes disse dyrene ser tilfredse ut, så jeg tar sjansen på en tur…
OG
Selvfølgelig skal vi shoppe litt.
De har jo Desigual i Gøteborg, og dit MÅ jeg jo!!
I tillegg blir det så klart massive skravle-økter med Mammaen til Lille Supermann, masse god mat, rom-godt på båten, og mye fotografering.
Så nå har sommerfuglflaksingen begynt…Skal bare gjennom et par-tre dager på jobb, så er det STRAKA VEGEN til Sveden!!! Kjenner det kiler i magen allerede! 😉
Har du noe du gleder deg til i nærmeste framtid?
Fikk du ikke med deg den nyeste novellen min som nettopp er ferdigskrevet?
Vel den finner du på linken her:
“Se deg ikke tilbake”
#tur #miniferie #tog #dyrepark #gøteborg #desigual
Fordelen med teknologisk utvikling: Ingen blir lenger tatt for å være gal ;-)
Før i tiden ble man betraktet som GAL, mentalt ute, sinnslidende osv om man gikk og snakket med “folk som ikke var der” på gata. Når man med høy stemme og håret til alle kanter travet avgårde og snakket “nonsens og visvas” som om man hadde “stemmer i hodet”, eller “usynlige venner” ved sin side, ble man sett på som gal, pekt på og buret inne…
I våre dager er det ingen som blir sett på som gal om man gjør det samme…
Om man med håret til alle kanter, litt vill i blikket.og med høy stemme går og snakker “nonsens og visvas” tilsynelatende til seg selv, så er det INGEN som vil mistenke deg for å være gal.. De fleste vil knapt ofre deg et blikk, kanskje bare KORT for å forsikre seg om at de ser en leding fra ørepluggene og ned til mikrofonen og mobilen i lomma…
Så noen fordeler er det med dagens teknologiske utvikling:
-Man KAN faktisk komme unna med å være RIMELIG gal også, før noen vil oppdage det 😉 He-he
(En liten reprise på noe jeg synes egentlig er litt festlig…. 😉 )
#teknologi #galskap #snakk #nonsens #tegninger #gamledager #nåtid
En Tone på denne dag :-)
I fjor beskrev jeg Tone på en måte på dagen hennes, som jeg mener beskriver henne best. Derfor bruker jeg samme ord i dag:
En av de vakreste “tonene” vi har er Tone Voung Vinningland. Hun er som en vakker, spesiell og sterk melodi, en tidlig mandag morgen. For ikke kjenner jeg mange som omfavner hverdagen og jobben sin på samme måte som Tone. Hun er stolt og glad over det hun gjør, og sånt liker hvertfall jeg.
Ved første blikk er hun lita, søt og nett. Men hun er ikke BARE det.. Tone utstråler mot og selvtillit også synes jeg. Se bare på øynene hennes. Hun har jobbet seg gjennom tunge perioder, og vet hvem og hva som teller her i livet.
Tone virker på meg som sterk, ærlig, naturlig og en jente som ikke er redd for å ta i et tak, både i forhold til venner, jobb og familie. Hun virker snill og god, men hun virker også bevisst og vet hva hun vil. Tone elsker familien sin, både den hun selv har laget, men også den hun har vokst opp i.
I dag har denne vakre jenta, som sprer massevis av glede på bloggene, bursdag, Flotteste Tone som vi har blitt så glad i skal feires!!.
Gratulerer med dagen Tone!!
Jeg håper mann og barn skjemmer deg skikkelig bort i dag, for det fortjener du. Hos meg blir du ikke mer bortskjemt enn at du får dette innlegget, og en liten kake så klart. Og som du vet er vi litt like med dette med MAT, så mye styr gidder vi ikke, så her blir det kake på Frodithsk vis 😉
Ta deg et stykke og kos deg <3 Og sto bursdagsklem <3
Og til deg som titter innom, Tone finner du HER , for hun har to blogger hun 🙂 Hun fortjener all verdens gratulasjoner i dag.
Kjenner du Tone?
Har du hatt bursdag på blogg?
#bursdag #gratulasjoner #tone
På landet igjen.. :-)
Ja, da har jeg forflyttet meg ut på landet igjen, til mamsen.
Bare for en liten mini-ferie, på EN natt ..
Jeg ville bare si takk til alle som har vært innom og lest novellen min i dag. Takk til de som har vært innom og kommentert, og sagt noe om det de har lest. Og tusen takk til de som har LIKET den.
Jeg er jo ikke på Facebook selv, men jeg ser noen sender LIKES, ser det nederst på innlegget, og det er SUPER-koselig skal dere vite <3
Novellene er jo en kreativ prosess, og blir litt personlig, selv om de er rent oppspinn, og da er det koselig at folk liker det de leser.
Har du ikke fått lest den “nybakte” novellen, laget av leserne mine og meg??
Vel, du finner den her:
“Se deg ikke tilbake”
#takk #novelle #tur #landet
Se deg ikke tilbake…
Det hadde føltes som en klam hånd hadde fått et stadig våtere og sterkere grep om henne. Livet i storbyen hadde ikke blitt helt som hun hadde tenkt den gangen, da hun kom ung og ambisiøs flyttende fra landsbygda.
Den gangen hadde verden vært et ubeskrevet blad. Hun hadde pakket sekken der hjemme, fylt den med alt hun ikke kunne være foruten, og strenet på lange bein ned mot togstasjonen.
Hjulenes dunking mot skinnene hadde laget en rytme med løfter i. Hun hadde sunget i takt med dunkingen, mens toget FOR avgårde på skinnene som liksom smalnet og ble til en spiss i det fjerne. Det var DIT hun skulle… Det var DER framtiden og det nye livet var. Storbyen med alle sine hemmeligheter lå der så forlokkende.
Hun hadde slengt beina opp i setet, latt blikket vandre over jordene som forsvant hurtig forbi mens hun tenkte et kort øyeblikk på det gamle livet hun la bak seg. En vond smak steg fort opp i munnen, ved tanken på det hun forlot, og hun bestemte seg for at det som hadde vært fikk være fortid. Hun skulle ikke ofre det en tanke mer. Hun skulle ikke se seg tilbake..
Det hadde vært sommer da hun ankom storbyen senere den kvelden. Oslo hadde dampet av brennhete fortau, svette kropper og grill-os fra parkene. Hun hadde hoppet ned på perrongen på jernbanestasjonen med all verdens forventning sitrende i kroppen. Den smekkfulle sekken hadde kjentes lett og kroppen hadde kjentes ung og sterk, der hun smilende hadde tatt fatt på bakkene opp mot sitt nye hjem, et kvarter senere.
Hun hadde kjent en følelse av frihet den gangen. Heisekranene, bygningsarbeidet, de høye blokkene som omga storbyen hadde fortonet seg som vakre tårn for henne i starten. De hadde vært en del av hennes eventyr. Hun var prinsessen, som ventet på å bli trollbundet. Og hun hadde latt seg trollbinde. Av sin nye jobb, sitt nye palass, sitt nye liv. Prinsen hadde dukket opp, samtidig med hoffet hun hadde fått. Og der andre så støy og en grå asfalt-jungel, så hun vakre melodier og en grønn perle. Livet hadde vært fylt av fornøyelser og rosa dager.
Hun visste ikke når det var livet hadde forandret seg..Det virket som det ikke var noe gitt tidspunkt..Det var mer som følelsen av at hun ville kveles hadde kommet snikende innpå henne. En følelse av at noe var feil.. Prinsen hennes hadde tatt av kappen og hadde fått form som en alminnelig hverdagsmann, litt fraværende… Dagene hadde fyltes stadig mer opp av gjøremål som var NØDVENDIGE, enn de var ønskelige..A4-livet hadde satt sitt preg på palasset hennes, og de støvete byvinduene hadde spor av renner, fra tidligere regnskyll… Det minnet om tårer som hadde størknet på kinn..
Nå satt hun her..Tittet ut gjennom bilvinduet, sjekket blindsonen og syklisten som hun så komme der borte.
Den nagende følelsen av at noe var galt, hadde jaget henne hit.. I baksetet sto sekken fra den gangen, med alt hun ikke kunne være foruten. Hun var på flukt..Det var et farvel..
Hun hadde lagt veien om hans arbeidsplass, for et siste lille glimt. For liksom å få bekreftet at det hun trodde stemte med virkeligheten….At den følelsen hun hadde kjent langt inn i margen…ikke bare var en fantasi men grå og trist realitet midt i fleisen..
Hun satt her som en fremmed i sin egen kropp…spionerte på han som hadde kommet på hesten og tilbudt henne slottet.. Nå var slottet borte og hesten var bare en simpel gammel Fiat hvor hun nå satt og spionerte på han.. Refleksjonen fra speilet, verden i bakvendtland var akkurat så grå og støyende som livet selv hadde blitt.. Hun kjørte forsiktig framover noen centimeter..
Da så hun dem plutselig gjennom en åpning i sidevinduet.. En mørk bil kom glidende fram..Han satt i passasjersetet, med ryggen lent mot vinduet..Han så henne ikke…Hans øyne var låst på den lyshårede som satt i førersetet på den mørke bilen.. Den lyshårede kastet på hodet..Den lyshårede lo med røde lepper og hvite tenner… Den lyshårede hadde krone av gull og øyne som diamanter.. Den lyshårede hvilte hendene på rattet med lange, røde negler… Den lyshårede hadde prinsens hånd på sitt lår.. Han hadde igjen fått kappe…Men den skulle ikke lenger vaskes i hennes hus, DET var hun sikker på..
Hun manøvrerte bilen ned en sidegate..tok av til høyre og opp på motorveien.. Kastet et siste blikk i speilet på den grå bygningsmassen der bak, dro den fulle sekken fram i førersetet og bestemte seg for ALDRI mer å se seg tilbake..
Hun skrudde radioen på maks styrke, og nynnet prøvende til melodien som snek seg ut det åpne bilvinduet.
Det var sommer.. og det dampet av den stekende asfalten.. Det luktet svidd gummi og storby-støv… Motorveien lå der endeløs, svart og lang.. Bilen danset avgårde etter rytmer fra Bob Marley, siktet seg mot noe der framme…der veien liksom smalnet og ble til en spiss i det fjerne..
Det var dit hun skulle..
Denne novellen ble skrevet på stikkord jeg fikk av leserne mine da jeg la ut bildet over her forrige helg, og spurte hva de assosierte med bildet.
De fleste som bidro med stikkord, vil kjenne igjen sine ord, eller i det minste en stemning som forhåpentlig er til å kjenne igjen. Stikkordene er ment som “triggere” for å sette i gang skriveprosessen hos meg, for det ligger som regel en historie “på lur” inni meg og venter 😉
#assosiasjonr #stikkord #novelle #bloggvenner #lesere #hjelp #storby #drøm #livet #virkelighet
Se deg ikke tilbake…
Det hadde føltes som en klam hånd hadde fått et stadig våtere og sterkere grep om henne. Livet i storbyen hadde ikke blitt helt som hun hadde tenkt den gangen, da hun kom ung og ambisiøs flyttende fra landsbygda.
Den gangen hadde verden vært et ubeskrevet blad. Hun hadde pakket sekken der hjemme, fylt den med alt hun ikke kunne være foruten, og strenet på lange bein ned mot togstasjonen.
Hjulenes dunking mot skinnene hadde laget en rytme med løfter i. Hun hadde sunget i takt med dunkingen, mens toget FOR avgårde på skinnene som liksom smalnet og ble til en spiss i det fjerne. Det var DIT hun skulle… Det var DER framtiden og det nye livet var. Storbyen med alle sine hemmeligheter lå der så forlokkende.
Hun hadde slengt beina opp i setet, latt blikket vandre over jordene som forsvant hurtig forbi mens hun tenkte et kort øyeblikk på det gamle livet hun la bak seg. En vond smak steg fort opp i munnen, ved tanken på det hun forlot, og hun bestemte seg for at det som hadde vært fikk være fortid. Hun skulle ikke ofre det en tanke mer. Hun skulle ikke se seg tilbake..
Det hadde vært sommer da hun ankom storbyen senere den kvelden. Oslo hadde dampet av brennhete fortau, svette kropper og grill-os fra parkene. Hun hadde hoppet ned på perrongen på jernbanestasjonen med all verdens forventning sitrende i kroppen. Den smekkfulle sekken hadde kjentes lett og kroppen hadde kjentes ung og sterk, der hun smilende hadde tatt fatt på bakkene opp mot sitt nye hjem, et kvarter senere.
Hun hadde kjent en følelse av frihet den gangen. Heisekranene, bygningsarbeidet, de høye blokkene som omga storbyen hadde fortonet seg som vakre tårn for henne i starten. De hadde vært en del av hennes eventyr. Hun var prinsessen, som ventet på å bli trollbundet. Og hun hadde latt seg trollbinde. Av sin nye jobb, sitt nye palass, sitt nye liv. Prinsen hadde dukket opp, samtidig med hoffet hun hadde fått. Og der andre så støy og en grå asfalt-jungel, så hun vakre melodier og en grønn perle. Livet hadde vært fylt av fornøyelser og rosa dager.
Hun visste ikke når det var livet hadde forandret seg..Det virket som det ikke var noe gitt tidspunkt..Det var mer som følelsen av at hun ville kveles hadde kommet snikende innpå henne. En følelse av at noe var feil.. Prinsen hennes hadde tatt av kappen og hadde fått form som en alminnelig hverdagsmann, litt fraværende… Dagene hadde fyltes stadig mer opp av gjøremål som var NØDVENDIGE, enn de var ønskelige..A4-livet hadde satt sitt preg på palasset hennes, og de støvete byvinduene hadde spor av renner, fra tidligere regnskyll… Det minnet om tårer som hadde størknet på kinn..
Nå satt hun her..Tittet ut gjennom bilvinduet, sjekket blindsonen og syklisten som hun så komme der borte.
Den nagende følelsen av at noe var galt, hadde jaget henne hit.. I baksetet sto sekken fra den gangen, med alt hun ikke kunne være foruten. Hun var på flukt..Det var et farvel..
Hun hadde lagt veien om hans arbeidsplass, for et siste lille glimt. For liksom å få bekreftet at det hun trodde stemte med virkeligheten….At den følelsen hun hadde kjent langt inn i margen…ikke bare var en fantasi men grå og trist realitet midt i fleisen..
Hun satt her som en fremmed i sin egen kropp…spionerte på han som hadde kommet på hesten og tilbudt henne slottet.. Nå var slottet borte og hesten var bare en simpel gammel Fiat hvor hun nå satt og spionerte på han.. Refleksjonen fra speilet, verden i bakvendtland var akkurat så grå og støyende som livet selv hadde blitt.. Hun kjørte forsiktig framover noen centimeter..
Da så hun dem plutselig gjennom en åpning i sidevinduet.. En mørk bil kom glidende fram..Han satt i passasjersetet, med ryggen lent mot vinduet..Han så henne ikke…Hans øyne var låst på den lyshårede som satt i førersetet på den mørke bilen.. Den lyshårede kastet på hodet..Den lyshårede lo med røde lepper og hvite tenner… Den lyshårede hadde krone av gull og øyne som diamanter.. Den lyshårede hvilte hendene på rattet med lange, røde negler… Den lyshårede hadde prinsens hånd på sitt lår.. Han hadde igjen fått kappe…Men den skulle ikke lenger vaskes i hennes hus, DET var hun sikker på..
Hun manøvrerte bilen ned en sidegate..tok av til høyre og opp på motorveien.. Kastet et siste blikk i speilet på den grå bygningsmassen der bak, dro den fulle sekken fram i førersetet og bestemte seg for ALDRI mer å se seg tilbake..
Hun skrudde radioen på maks styrke, og nynnet prøvende til melodien som snek seg ut det åpne bilvinduet.
Det var sommer.. og det dampet av den stekende asfalten.. Det luktet svidd gummi og storby-støv… Motorveien lå der endeløs, svart og lang.. Bilen danset avgårde etter rytmer fra Bob Marley, siktet seg mot noe der framme…der veien liksom smalnet og ble til en spiss i det fjerne..
Det var dit hun skulle..
Denne novellen ble skrevet på stikkord jeg fikk av leserne mine da jeg la ut bildet over her forrige helg, og spurte hva de assosierte med bildet.
De fleste som bidro med stikkord, vil kjenne igjen sine ord, eller i det minste en stemning som forhåpentlig er til å kjenne igjen. Stikkordene er ment som “triggere” for å sette i gang skriveprosessen hos meg, for det ligger som regel en historie “på lur” inni meg og venter 😉
#assosiasjonr #stikkord #novelle #bloggvenner #lesere #hjelp #storby #drøm #livet #virkelighet
Morgengry…
Tassende føtter på plankebordene… inn i ullsokkene, og gummistøvlene… Vindjakken lett slengt over skuldrene…..
Skynde seg ut….må tisse… Lett damp ut av den åpne munnen…som små tåkedotter.. små vanndråper i lufta…ikke regn…men vått likevel…rått…
Ikke en lyd…sola på vei opp…
Da ser hun det… Nesten som penselstrøk… Som om Tidemand & Gude hadde vært der på natterstid og malt det hele… Et eventyr.. Litt Trolsk…litt mystisk.. fortryllende…
Hun står helt stille…en fisk vaker i vannet, og små ringer brer seg, en kort stund…så er de borte… Et rådyr kan skimtes, såvidt pustende, halvt i skjul bak et tre..
Hun kjenner en ro… Rører seg ikke, i frykt for å lage endringer i bildet..som er blitt malt… De røde høstbladene, ligger som en skarp kontrast på bakken mot den grå rimete bakken.
Hun tenker på drømmen sin…om sin egen lille øy… med et tårn…hvor hun klarer seg med fiskestangen, der alene, båten har forsvunnet… og hun er alene der på øya…og må klare seg til hun blir funnet…. Hun filosoferer over livet og hvordan det er blitt…. og tenker at livet var enklere…før… da hun var yngre….Hun tenker på Muumitrollet og de gode følelsene DET hadde gitt…den gangen….Nå er alt blitt annerledes…
Så kvepper hun til igjen… våkner av drømmen der hun står…En fugl skriker lavt…som om den skjønte at bildet ville bli endret om den laget for mye uro… ETT kort skrik..så blir det stille..
Sakte trekker hun jakken tettere omkring seg… Det kjennes som om det blir kaldere i luften… Hun hutrer lett.. Ser langt utover vannet… ser igjen store ringer i vannet… Vannet er blitt mørkere… Det er dypt..og ringene brer seg stadig lenger ut… Likner ikke den lille øya litt en veldig stor skilpadde…? Fra en helt annen periode….Hårene reiser seg på armen, og hun trekker jakken enda tettere om seg.. Svake plopp høres i vannet… og hun aner at dette må være en STOR fisk…. om det er en fisk i det hele tatt….
Tåkedottene blir flere…og tettere…. De nærmer seg henne som står der i vindjakken, nattkjolen og de tykke ullsokkene… Vannet er nesten svart nå… Jakken hjelper ingenting… Hun er blitt våt i det lange håret…Det kruser seg rundt ansiktet… fuktig… Hun blir trukket nedover mot det mørke vannet..nærmer seg med små skritt… motvillig… som om noen trakk henne… Hun vil ikke lenger være der… ønsker å snu… Noe drar henne likevel framover…Små, sakte steg… som på puseføtter…. det er umulig å høre skrittene hennes… Øynene ser langt ned i det mørke vannet…. I avgrunnen.?…Er det ikke noe der nede?……noe som beveger seg.?… en grønn skikkelse….? Kunne det være…?
Hun blir stående… som forstenet…kan ikke røre seg…. Håret i store flak nedover ryggen…Lar bare hendene henge slapt ned langs siden…venter på det som skal skje…. Og der helt nede ved kanten av nattkjolen hennes, nede ved anklene hennes…..kan man se den litt buskete enden av halen som stikker ut…
(En liten reprise på en av novellene mine, til glede for nye lesere og kanskje til glede for de gamle også. Den er skrevet ved hjelp av stikkord fra leserne, på bildet over. Og dermed kommer fantasien min i sving 🙂 )
#novelle #assosiasjoner #stikkord #samarbeid #morgengry
Når reglene og verden endres…
Jeg synes egentlig det er ganske fint jeg…
At verden KAN endre seg..At ting som før var riv ruskende galt…veldig forbudt…og uglesett verre enn noe, plutselig er stuerent og noe man faktisk bestiller for å pryde veggen sin med..
Disse bildene under er helt klare bestillingsverk.
Det står på veggen de er malt på. Rett ved Dyreklinkikken i Oslo, Sofienbergparken.
Og det er 30 kunstnere i samarbeid som har laget verkene på veggene.
Verden endrer seg, menneskeheten endrer seg og ting i den.
Det er viktig å la seg endre bittelitt innimellom, for at verden kan komme videre.
Det er viktig å være åpen for nye ting, uten å glemme det positive som VAR likevel..
Det er viktig innimellom å ta på litt andre briller….se ting fra nye synsvinkler…
Det kan bli mer spennende da…
Liker du grafitti?
Hvordan kunst liker du best i det offentlige rom?
#kunst #grafitti #veggmaleri #bestilling #endring
Masker…
Et liv
bak “en maske”
Blir slitsomt i lengden
Et liv
uten LITT “beskyttelse”
likeså…
Det gjelder å finne balansen…
Har du “maske” på i hverdagen?
Tror du det er sunt å skjule NOE av seg selv?
#masker #personlighet #beskyttelse #åpenhet #livet #hverdagen #