Alle ønsker vi å ha noen å føle samhørighet med. Samboer, venner fra barndommen, nye venner. Følelsen av å se og bli sett. Man får mange forskjellige venner, fordi folk ER forskjellige, og fordi mangfoldet også i vennskap er gull verdt. Ulike vennskap bringer fram ulike sider hos meg også.
Men noe er kanskje likt, for meg i alle fall. Dette har jeg beskrevet i et dikt for mange år siden. Du får det både på norsk og på tegnspråk i denne lille reprisen.
Fugler som begynner å skaldre, pipe, kvitre og bruse med fjærene allerede klokken 5? De irriterer, bråker, er overvettes blide og positive og tar helt luven fra de som måtte ønske å sove litt lenger.
Folk får jo ikke være i fred! Og i tillegg legger disse morgenfuglene det fram som om kl 5 er det rette tidspunktet å stå opp. At å KVITRE klokken 6 er det eneste rette! FYSJ!! For noen morgenfugler…
Midt i sentrum av Oslo kan man gå på små plasser som minner om svunne tider, og om livet på landet. Noen steder finner man hele bydeler med sånt, f eks Rodeløkka i nærheten av Grunerløkka. Et område som ser ut som det stoppet opp, en eller annen gang langt tilbake på 1900-tallet. Lave hus i tre hvor du kan titte inn vinduene for å se hva de spiser til frokost, smale gater med flotte hager på hver side bugnende av roser og epletrær hvor bybarna kan gå på “slang”.
Noen steder er det bare EN hage, ETT hus, midt i byen, som minner om “den gang da”. Midt blant støvete bygater og trikker som slamrer i vei både hit og dit så finner du denne fine idylliske hagen.
Her ser du kafeen “Hønselouvisas hus”. Et flott hus, en hage med hage-møbler som minner om hagemøbler fra oppveksten. Og “Hønselouvisas hus” er vel verdt et besøk. Navnet Hønselouvisa er en litterær figur fra Oscar Braatens skuespill “Ungen”. Huset på Sagene ble brukt til filmatisering av “Ungen” på 70-tallet. Og Oscar Braaten selv uttrykte at han så for seg at Hønselouvisa bodde i dette huset.
Vel.. i dag var JEG Hønselouvisa. Spiste brownie og koste meg i hagen der sammen med bestisen i noen timer etter jobb. Feiret bursdagen jeg hadde den 18. mai. Jeg fikk treningstøy av venninnen min, og DET var jammen bra. For det får jeg aldri nok av
En som vinner i kategorien: “Evne til å kose seg” vel. Ok…. Det har vel ikke akkurat vært så himla mange konkurranser av det slaget ennå, så jeg kan vel ikke akkurat BEVISE at jeg er Mesteren. Men jeg er i alle fall himla god!
Ta f eks i dag: Skal ut å feire bursdagen.min (som var 18. mai). Feire med en og en er tingen. Dra det utover året. Blir snabla mye kos!
Jeg har en jobb med innimellom veldig høye skuldre, men jeg nyter hvert øyeblikk både i og utenfor jobb når jeg IKKE har det. Jeg simpelthen rimelig god på å nyte og like livet, akkurat som det er
Jeg tror at det er viktig å bli SETT… Ikke nødvendigvis med øynene, men å bli oppfattet og sett for den man er.
Når man jobber med barn er det helt nødvendig å ha evnen til å SE elevene. Ikke som en gruppe, men at man ser hvert og ett individ for seg, selv om de til sammen utgjør en gruppe kalt elever. Det er små mennesker vi snakker om her, med sine ulike egenskaper, sine evner og behov.
Men det er ikke bare barn som har behov for å bli SETT. Det gjelder de fleste av oss. JEG blir for eksempel veldig glad når folk tar seg tid til å se MEG, og ikke bare setter meg i en bås, og tror de vet hvem jeg er fordi jeg passer inn i en eller annen “boks”.
Jeg blir glad når folk danner seg sin egen mening om meg, fordi de har giddet å finne ut av hvem jeg er, i stedet for å stole på andres oppfatning. Jeg blir glad når folk ser MEG.
I helgen hadde jeg noen fine menneskemøter. Jeg har egentlig ofte fine menneskemøter jeg. Fordi jeg liker folk, barn som voksne. Og fordi jeg har tid til å SE dem, se etter hvem de er. Jeg er glad for at jeg har det sånn. Det gjør meg rikere føles det som.
Men i dag tar jeg vingene fatt…Samler de korte fjærene mine og småflakser ned mot Trondheim S. Godt hjulpet av små hopp… Hoppeti…
For denne fuglen flyr ikke, men tøffer seg i vei mot hovedstaden med nebbet klemt mot vinduet på buss og tog. Blikket hvilende på landskapet som brer seg ut, mens tankene lever sitt eget liv der inne bak rødfargede fjær.. Mimrer og gleder meg over gode stunder som har vært… Forventningsfull…gleder meg til tider som kommer.. Men mest av alt: gleder meg over her og nå. Over livet som verdens heldigste Frodith!
…dro jeg og Karidansen BARE en tur på Rockheim… Det har vært noe jeg har ønsket lenge å se… Rockens historie og greier. Mye flott å se.
Og etter turer tilbake til gamle tider….
….bare forlot vi..
…rare doer og grevlinger i taket… for å slappe av litt på rommet.
Karidansen forsvant til overnatting hos venninne. De andre bloggerene reiste sånn litt og litt utover hele dagen… Jeg hadde en nydelig avslutning på pizzarestaurant med Kari Engesvik. 12 var blitt til 2…
Nå er det bare meg.. Bare Solfrid igjen…. Men det er ikke bare-bare det!
Er det ikke fantastisk hvordan mennesker kan “treffe” deg. Ikke bare rent fysisk, det gjør man jo hele tida. Treffer folk. Men sånn rent mentalt. Noen TREFFER deg, og tar plass på “innsida”. På forskjellige måter.
Noen tar deg med storm! Feier bena vekk under kroppen på deg, og tar deg med storm. En virvelvind. Svinger deg kast i kast, og tar deg med på en rundtur i et fantastisk mentalt møte.
Andre kryper forsiktig inn under huden på deg. Smyger seg nærmest inn, på sin stille, rolige og varme måte. Med få ord, lune blikk og magnetisk tilstedeværelse.
Jeg har møtt alle disse menneskene denne helgen: Snille og varme, virvelvinder og lune briser, “dansende” og “magnetiske”. Reiser hjem med påfyll av glede. Etter gode menneskemøter.
