Diktet under her skrev jeg en gang for mange år siden. Det handler opprinnelig om en mann som tidligere blogget her på blogg.no, og hans kone som fikk Alzheimers da hun var ganske ung fremdeles. Men diktet handler ikke bare om det. Det handler egentlig om kjærlighet, hva den tåler og hvor mange uttrykk den kan ha. Tenkte jeg ville dele dette med deg igjen.
Med hjertet på utsiden
Han hadde åpnet opp døra
Tatt hjertet sitt forsiktig ut
Og gitt henne det
Hun hadde tatt varsomt i mot
Snudd og vendt litt på det
Ikke helt visst hva hun skulle gjøre med det
Der ute
I luften ble det vanskelig å banke
På vanlig vis
Han kjente det snøre seg sammen i brystet
Kjente klumpen i halsen
Hun så tårene i øyekroken
Løftet hjertet hans tett opp mot brystet sitt
Knuget det inntil der hvor hennes banket varmt
Da smilte han igjen.
Et nydelig og rørende dikt. ❤️
♥️
Veldig flott dikt <3 Og jeg tenker på han og kona veldig ofte fremdeles, faktisk <3
Takk :-)Ja, jeg også. Ser innom facebooken av og til.
Vakkert og sårt dikt <3
Takk 🙂
Sårt og fint dikt, og jeg vet hvem du skrev om. Er så usigelig trist når såpass unge får Alzheimer og det pleier ikke gå så lang tid før det er over…
Takk. Hun har levd i mange år egentlig. Noen lever ganske lenge. Kjenner til noen andre også.
Det er så vakkert….og trist. Tror jeg vet hvem du skrev det til….
Takk <3 Ja, du kjenner nok til han 🙂