Noen mennesker ønsker for alt her i verden ikke å skille seg ut. De ønsker å gli inn, blande seg med mengden, få så lite fokus som overhode mulig. De er lykkelige med et A4-liv. Jo vanligere- jo bedre. De rette kantene, stive rammene, og likheten med de andre gir en trygghet de ikke for noe i verden vil vekk fra..
For andre er A4 et skjellsord nærmest..
De vil for enhver pris bryte ut av disse rammene… Rettheten, likheten, gråheten og tryggheten skal utfordres på alle bauer og kanter, og ønsket om være minst mulig lik noen er ganske tydelig.. Verden skal utfordres, grenser skal sprenges..
Men så kommer det litt paradoksale i det hele..
For selv om man skulle ønske å være A5 eller A8 eller en helt ny og “vill” A- form, så kan du nesten være sikker på at noen har funnet DEN formen før også.
De freske, freidige, og rebelske i samfunnet, med meninger på tvers og lilla hår som lenker seg sammen for å redde regnskogen, de blir i mange sammenhenger samme formen de også.. Og her snakker jeg ikke bare om utseende så klart!
Mulig de redder noen regnskoger og setter fokus på viktige saker. Men så lenge DE OGSÅ søker innenfor begrensede rammer, SINE begrensede rammer, sitt eget A-format, så blir det ingen nytenkning. Og kanskje ingen revolusjonerende redninger av hverken det ene eller det andre..
A4- arket har bare fått en litt annen farge…Men likheten med en haug andre er fremdeles der..både i tanker og gjerninger..
Ønsket om å tilhøre en gruppe, finne sin identitet og å kjenne samhold med noen er nok større i mange sammenhenger, enn å være så himla grensesprengende.
Kanskje er det rett og slett det typiske ved det å være menneske – å få kjenne samhørighet og likhet med noen.
Uansett fargen på A4-formatet… 😉
(Innlegget over ble skrevet i 2017, på en utfordring fra noen om å skrive om hva A4 egentlig var. JEG liker også utfordringer og kastet meg på. Jeg tenker en del over dette med at alle vil “passe inn”. Og at samfunnet rundt oss, (eller er det egentlig vi selv?) presser oss inn i en eller annen form. Tenkte dette innlegget fortjente en repost 🙂 )
Jeg tilhører jo en rød, gjeng med rebeller. Men når man tenker etter er den ganske så uniformell. Kanskje ikke i klesstil, selv om det er visse likhetstrekk der og. Men i klesstil går det kanskje mer på hva man ikke går i. Ikke for formell kledd.
Men ellers er det ganske uniformelt. Jeg er nok rebell til å være trygg nok til å skille meg ut, der og.
kan ikke minnast att jeg har hatt et ønske om å være som andre ,husker jeg forsøkte å kle meg etter ønske fra en annen person ,det gikk bare ikke ,følte ikke att det var meg ,så jeg er meg ,kler meg i det jeg liker og trives i ,og sånn er det i heimen vår også ,ikke mye A4 her i stua
En viss form for identifisering med andre trenger vi nok alle🙂 Det er jo slik vi “speiler” oss selv.
Ja dette med å føle tilhørighet med andre – ligne på noen –
Jeg kunne være slik før… søke og etterligne…
I dag er jeg mye tryggere på meg selv, og er ikke opptatt av å smelte inn. Tilhørighet er fint det – men også fint å stå stødigt litt slik alene, uten å føle på aleneheten – men med styrke 🙂 klems