Jeg har ofte skrevet om å leve i nuet. Kjenne på gledene ved hver dag, i stedet for å rette fokuset mot alt som er trist og negativt. Opp gjennom årene har jeg blitt ganske flink til dette. Har trent meg lenge.
Men hva om livet tar en vending, så det er overvekt av kjipe ting som skjer? Hva da?
Jeg har jo vært forskånet mot de helt store traumatiske tingene, og har vært fryktelig takknemlig for det så klart. Det er jo enklere å sette fokus på positive ting i hverdagen hvis de består mest av det. Positivt mener jeg.
Det er da dette med fokuset på nuet blir enda viktigere. Alle NU-ene som kommer på rekke og rad i løpet av en dag. Eller EN dag av gangen. Min mor, som forresten var en av de klokeste jeg vet, sa ofte de siste årene hun levde: “Vi får ta en dag av gangen”. Det er noe med det. Det KAN skje mye der framme. Ingen kjenner morgendagen, selv om vi tror vi har rimelig god peil
Ingen VET hva som skjer der framme…
Så derfor er de små skrittene her og nå, i dag, ganske så essensielle. De HAR vi. Akkurat nå.
Det er litt tungt akkurat nå, ting har ikke akkurat gått “min vei” i det siste, men jeg sier som min kloke mor: “Vi får ta en dag av gangen”..
(arkivbilde)
Jeg skal bruke min dag på å prøve å skape noen gode øyeblikk…