Ja…er det ikke sånn det er da? At vi er vår egne verste fiende innimellom? Slukker lyset når livet kunne skint? Gjemmer oss i skyggen som om det skulle være det eneste trygge her i verden. Tar man foten ut i solen blir skuffelsen mye større HVIS man må inn i skyggen igjen. Hvis lyset forsvinner…
Men er det ikke bedre å ha kost seg litt i lyset og solen da? I stedet for KUN stå der å kaste lange, mørke skygger?
Vi vil alle oppleve litt sol og litt skygge. Vi vil alle oppleve litt lys og litt mørke. Vi vil alle oppleve oppturer og nedturer.
Det gjelder bare å ikke BLI DER når det blir mørkt og skyggefullt. Ikke lenger enn nødvendig. Ikke som en “beskyttelse” mot lyset
Det tar på å være geitebukk og troll skal jeg fortelle dere! Denne uken er jeg med i barnehagen litt, og da er det eventyr, dyr og tegnspråk som er i fokus. Jeg gir jo så klart ALT jeg har i disse øktene. Vi har spilt “De 3 bukkene bruse” i dag og jeg har vært både troll under brua og en av geitebukkene som tøyset veldig FØR de kom inn til samlingstund. (bildet under er gammelt, men det er samme “hette”jeg brukte i dag)
Sånt synes jeg er veldig morsomt. Ungene blir veldig gira, og JEG også! Men sånt blir man jo litt sliten av, så det er en geitebukk med skallebank som gikk hjem litt tidligere i dag.
Geiter spiser jo som kjent ikke kjøtt, så denne geiten skal i dag ha vegetarmat så klart. Har kjøpt fallafler, løk, sopp, paprika, squash og cashewnøtter som jeg skal mixe sammen til en slags rett. Og ha foccacia til. Nam!
En sommer på hell. Helt klart.. I Oslo her er det fremdeles gode varmegrader. 18-20 grader. Men man merker at det er en forskjell. Lufta er annerledes. F. or meg er det HELT greit. Jeg har hatt en vakker sommer rett og slett. Kost meg, slappet av, truffet nesten alle jeg hadde planlagt. Trimmet, spist god mat, reist, hatt gode samtaler med folk jeg er glad i. Ja, i det hele tatt.
Nå er jeg på vei innK i høsten jeg. Og det er fint. Jeg er godt i gang med en uke med elever. Det er hektisk allerede, men jeg KOSER meg!! Jeg er jo så heldig at jeg får gjøre det jeg liker aller best: Undervise i og på tegnspråk.
Så høsten kan bare komme. Med alle de fine fargene. Jeg skal vandre rundt og trekke inn den friske, crispy luften. Jeg skal gå på Stolpejakt og på turer i skog og mark, når jeg ikke koser rumpa av meg på jobb. Jeg skal trene styrke og svømme, og bli så bra jeg kan fysisk, sånn at jeg kan farte rundt i fjellheimen neste år også. Livet er ganske så bra! 🙂
Hvordan er det med deg? Har du det bra? Hva er best akkurat nå?
For å tolke helgeutfordringen hos Utifriluft har jeg i dag tatt fram et gammelt bilde og en gammel tekst jeg skrev for mange år siden. Publiserte for første gang i 2014. Stolene kom jeg over nede på en bortgjemt strand. Høstløv lå rundt og på. Det så ut som noen bare hadde gått derfra, for så aldri mer å tenke på de to stolene som sto igjen. De var ikke tatt vare på..
(Historien ble laget på innspill fra leserne mine, små stikkord/assosiasjoner jeg fikk fra dem når jeg la ut bildet over her,noen dager i forveien, og spurte: Hva tenkte du da du så dette bildet? Så fikk jeg inspirasjon av stikkordene og laget den lille teksten. Jeg har laget mange noveller på denne måten.)
Han litt lent mot hennes side. De hadde sitter der en kald høstdag, og tittet utover vannet som lå der blikkstille med en liten morgendis på. Hans ruglete hånd hadde ligget over hennes der han satt lent mot henne, og han hadde kjent varmen fra henne gjennom golfjakken. Det grå håret hennes blafret lett på pannen hennes, der en lun høstvind strøk forbi..
De hadde tatt seg en kaffekopp der nede. Bladene fra trærne hadde dalt ned og lagt seg rundt føttene deres, inntil den lille vinden traff bladene, virvlet dem opp og la dem i små hauger på skuldre, fang og hår…
Han husket det godt. Han satt der ennå..Han lente fremdeles kroppen mot hennes stol, den siden der HUN hadde sittet… Hun satt ikke der lenger… Han kjente ikke lenger varmen fra henne… Han kjente seg forlatt og ensom. Da hun ble borte, og livet bare var HAN, reiste han. Fra huset med de hvitmalte gjerdene, fra hagen med det høye gresset, fra stolene som sto nede ved vannet… Han bare dro.
Nå var han tilbake. Huset sto fremdeles der tomt. Ingen hadde flyttet inn. Ingen hadde klippet gresset, malt de slitte gjerdene, eller gitt de værbitte stolene et strøk….
Han satt tungt på stolen “sin”, lente seg mot hennes side…og han følte nesten som DA. Kunne nærmest høre musikken fra den tiden de var to. Hørte musikken, den glade latteren fra menneskene som hadde vært der i deres utallige hageselskaper, kjente lukten av reker, hvitvin og frukt som hadde bugnet på bordet der borte. Han kunne nærmest kjenne malingslukten fra stolene. Nymalte som de hadde vært den gangen.
Han rettet seg opp og satte seg litt tilbake i stolen, kom tilbake til seg selv…og dagen i dag… Han hørte plutselig glade barnestemmer som ropte oppe ved huset. Han snudde seg og så en liten familie komme syklende forbi huset der oppe. De stoppet, gikk av syklene, tittet fornøyde ned mot mannen på stolen i strandkanten.. Snakket med høye energiske stemmer. Om verdens vakreste hus, om hvitmalte gjerder og om hageselskaper..
Han lukket øynene igjen, og kjente en fred fylte seg.
(Jeg synes denne lille teksten og bildet passet til temaet hos Margrethe 🙂 )
Etter en fantastisk fjelltur var det i dag klart for hjemreise selvfølgelig. Jeg har to uker med full fres på jobben, massevis av små og store på kurs, så hjem måtte jeg. Vi dro i 10 -tida, og hadde noen små stopp underveis. Mye fint å se enkelte steder. Vi tok en stopp en plass, og spiste matpakken vår. Og der var det masse fint på tunet der. Gamle ting som var pynt overalt. Inne var det en veikro av et slag.
Da er jeg klar for en ny uke med jobb, trening og sikkert litt kos 🙂
Jeg var faktisk litt usikker denne gangen. Om jeg ville klare å gå til toppen av Bitihorn. Den er på 1607 moh, og med en del rare greier med beina i det siste, så var det litt “sjansespill”. Men turen gikk flott! Herlig turgjeng: Søsters og hennes to sønner. Menisken oppførte seg, sola skinte og alt var bare glede. Jeg har jo gått den to ganger før, og det har gått fint, men som sagt: Litt mer greier denne gangen….
Joda… Fredag i dag og greier. Jeg burde jo VIRKELIG kle meg i kjole og feire dagen som seg hør og bør. Fri har jeg jo og alt. Men det er akkurat DET. Jeg har fri. Skal på fjellet. Sitte i bil i 4-5 timer. Så…sviktet kjolefredagen i dag ja. Feirer i tunika i stedet for 😀
Dagens antrekk- på reise mot fjellet:
Gul tunika i frotte: Kjøpt på bruktbutikk for mange år siden. 150 kroner tror jeg Svart tights med sleng: Kjøpt på Cubus.
Det blir nok litt bildeblogging i løpet av helgen 🙂
Snart er dette virkelighet igjen. Jeg og søsters OG hennes to sønner skal til toppen av Bitihorn… antageligvis 😀 Det betyr at vi skal PRØVE, men om jeg kommer meg opp er ennå ikke helt sikkert. TIden vil vise.
Kofferten er pakket, med diverse forskjellige turklær: stillongs, lue, votter, vindjakke, regnbukse, litt tynn turbukse, en litt tykkere en.. Må se hvordan været blir. Kortermet, langermet, ull, bomull, baree nevn i vei, jeg har ALT i den kofferten 😀
Et siste “sprell” på en stund blir helgens tur. For på mandag kommer det unger, små og store barn. Så nå blir jeg opptatt en stund.
Det er meldt ganske pent vær, så jeg tror at uansett hvor langt opp jeg kommer så blir det en fin tur 🙂
