Jeg synes jeg ser noe gult der borte: Fjærkledd og pusete. Jeg småtripper rundt og hakker forsiktig i bakken hvor det ligger små sjokolade-frø. Trippende, svinsende, en sjokoladedekket sti mot et kjempe-egg. Og midt i egget sittern. Påsken. Med en diger kikkert, laget av marsipan, sittern der… Den gule fjærkledde stirrer rett på meg, med marsipanen på øyet, og piper:
“Påske i sikte!”
Det er meg han mener…
Jeg elsker påsken i Oslo! By-påske! Tom by. Alle drar til fjells, eller i alle fall ut av byen. Jeg går i påske-pysj til butikken, uten at noen glaner.. For det er ingen ute med øyne. Jeg hører vårfuglene kvitre, og påskeegget rope fra kjøleskapet: “KOM OG SPIS MEG!”
Det er ikke riktig påske ennå… Men med et bilde av meg fra i fjor, kan jeg se for meg at neste uke…neste uke, torsdag, da er det en AKKURAT LIK påske som i fjor. På den positive måten.
Med påskepysj og en lue trukket ned over panna, med vandring i gatene for å hanke inn egg til frokost, uten at noen glaner. Med en sving innom Fretex for å kjøpe noen gule klær, akkurat fordi jeg fortjener det…. denne påsken.
Sammenliknet med en hver annen persons liv vil man kanskje ikke si at det skjer så VOLDSOMT mye her inne i kåken. Jeg mener: Jeg går sakte rundt, mellom badet, kjøkkenet og sykesenga i stua. Ser litt tv og driver med litt hjernetrim. Ikke all verdens action kanskje. Men… Det er jo ikke lenge siden jeg så ut som på bildet over her. Sorgløs satt jeg og blogget og ante fred og ingen fare. Det er ganske rart hvor fort ting kan snu……
For etter jeg var og opererte bort basalcellekreft i panna, skjer det saker og ting i ansiktet mitt, som jeg IKKE har kontroll over. I går var det litt gult/grønt og lilla innerst ved øyekroken. Jeg regnet med det skyldtes at bandasjen satt så stramt og presset øyenbryn og hele panna mi ned over øynene. Da er det vel ikke rart om man blir litt gul/blå/lilla…
Da jeg våknet i dag hadde alle fargene flyttet seg ned på kinnet, i tillegg til at det var ganske hovent. Så HER SKJER DET SAKER! Sa jeg ikke det. Action!! Jeg ringte sykehuset for 2. gang på to dager, og hørte om det var vanlig at det var sånn. Og det var det! 😀 Hevelser som har vært høyere opp, nærmere såret, er på vei nedover, med tyngdekraften som hun sa… Så i morgen er det nok hamsterkinn vil jeg tro, om jeg ikke har hatt det fra før 😀
Det kunne ta en 14 dagers tid før ansiktet så ut som “normalt” igjen… Så inntil det får du klare deg med tegninger! 😉
Snakker sommerens språk Speiler sommerfugler Svinser sorgløst sidelengs Sprer smil og spleiser sammen sprettende småjenter
Skyggen
Fant ut at dette lille diktet og bildet kunne illustrere et av Verdandes stikkord til meg her i går: Skyggejakt var stikkordet
Jeg trenger litt inspirasjon både til tekster og bilder nå om dagen. Rett og slett noe å bry hjernen med, slik at jeg ikke bare ligger her og synes synd på meg selv…. Jeg skal tegne litt også. Så har du noen stikkord, eller forslag til morsomme ting å gjøre innadørs, med litt lite energi, så bare kom med det! 😀
Her kommer et lite pip fra sykesenga. Vil bare si tusen takk til de som har vært innom meg med kommentarer, både på bloggen og på Facebook. Det er hyggelig med litt å lese på, og veldig kos at folk bryr seg.
Jeg holder meg mest innendørs, både fordi panna verker, jeg har diare på grunn av antibiotika jeg må ta for å unngå infeksjon i såret i panna OG fordi jeg ser en smule “rar” ut, med gul/blå merker i øyenkrokene som resultat av “herjing” med ansiktet mitt 😛 i tillegg til den digre bandasjen.
Så for å fordrive tiden er det jo kjempehyggelig med litt blogging. Ellers så spiller jeg Quiz Planet, Wordfeud og sover en del.
Gleder meg til stingene under gror, og håper at de har klart å få med all uhumskheter(basalcellekreft) denne gangen. Kryss fingrene for meg! 🙂
Hvis noen skulle ha noen morsomme tegneoppgaver eller noe annet jeg kan bry hjernen min med disse dagene i senga, så er det kjærkomment 🙂
Det å ha lært seg tegnspråk, og å jobbe med døve, har ført med seg mange fine opplevelser. Tegnspråk er ikke bare et språk, eller en metode for å kommunisere med døve. Tegnspråk er også kultur. Tegnspråkmiljøet har en egen kultur, som forskjellige LAND har sin kultur.
Jeg har vært i døvemiljøet/tegnspråkmiljøet lenge, og man vet etter hvert hvem de fleste i miljøet er. Og vet man det ikke, så har man som regel noen felles kjente i det minste. Man blir som en stor familie eller vennegjeng.
I går da jeg var på Rikshospitalet for å operere panna, møtte jeg en døv dame. Det var utrolig hyggelig! Jeg har aldri truffet henne før, men fordi vi delte felles språk var det helt naturlig å snakke med henne. Vi hadde noe mer felles enn bare å være “syke” på en eller annen måte. Og samtalen fløt lett, som om vi var gamle kjente. Det var mange hørende der på venterommet også, men det falt seg mindre naturlig å snakke med dem. Venterommet hadde plass til kanskje 10 personer. Etter hvert kom det tegnspråktolker, som skulle tolke for den døve damen. Brått var vi 4 tegnspråkbrukere der på venterommet. Og som om ikke det var nok, så kom det plutselig et par som i “gamle dager” hadde jobbet på et aldershjem som mange eldre døve bor på. Majoriteten av de som satt på venterommet der snakket tegnspråk med hverandre. Det var utrolig gøy!! 3 timer på venterommet var faktisk ganske så hyggelig. Hvem ville trodd det?
Det er spennende med språk. Det er utrolig hvordan tegnspråk er nøkkelen inn i en for meg fremdeles spennende og rik verden. Selv etter 28 år i miljøet, opplever og lærer jeg fremdeles nye ting. Det er givende det! Verdens vakreste språk! Jeg elsker det!
I dag skulle jeg på mammografi. Etter å ha vært sykmeldt en stund på grunn av hodepinen, får jo tankene “kjørt seg litt” for å si det sånn. Mye tid til å bekymre seg. Så jeg ble plutselig bekymret for at det var noe i veien med ene brystet og tenkte at det uansett var lurt å få sjekket det. Mammografitimen falt på onsdag 9. april. Bra det, å få gjort det fort..
Det som var LITT mindre gøy er jo at tirsdag 8. april var det PLUTSELIG en ledig time til operasjonen av panna. En avbestilling var blitt gjort, og jeg fikk muligheten til å “få det unna” i går. Som sagt -så gjort. 7 timer på sykehuset… 3 timer venting, som for så vidt gikk veldig greit, 2 timer på operasjonsbordet, og et par timer etterpå til venting, før jeg dro hjem igjen. Med en DIGER bandasje i hele panna. Og en på armen. Hud er flyttet fra armen, og opp i panna, etter at de fjernet “uhumskhetene” der. (basalcellekreft)
Jeg ville ikke avlyse mammografien, så stilte i dag med diger bandasje og ble skviset fra alle kanter først, og så ultralyd etterpå. Men “hellet” oppi alt dette er:
Det var ikke noe feil med brystene. NULL skumle ting
Jeg har møtt utrolig mye fint helsepersonell disse to dagene. Skikkelig kunnskapsrike og veldig hyggelige. Kirurgen sa til og med UNNSKYLD når jeg jamret meg litt under syingen i går.
Jeg møtte en veldig hyggelig dame på venterommet i går, men det skal jeg fortelle mer om senere
Panna verker og det blir noen timer i senga de kommende dagene. Neste uke skal jeg inn på kontroll for å se at huden fra armen har “festet seg” til “underlaget” oppi der.
Hvem er jeg? Noen vet nok en del om meg fra før, men det kommer stadig noen nye lesere til, som ikke kjenner meg like godt. Jeg tenkte derfor en liten repost av hvem det er som befinner seg bak tastaturet er på sin plass. Så her er altså jeg:
Født i Drøbak 18. mai 1966. Diger unge på 5,5 kg og 54 cm. Rund og god som du kan se.. Født med masse svart hår og fikk sløyfe i håret allerede på fødestua. Ikke rart jeg har blitt glad i å pynte meg vel..
Oppvokst på Vestby hvor alle mammaene var hjemme, hvor snøskavlene var store og fulle av små “hytter”, mens nabolagets vei for gamle Cortinaer og Fiater også var akebakke for små Frodither og søsknene..
Jeg vokste fælt en stund, strakk meg en del, men valpefettet holdt seg til jeg rundet 15 tror jeg.. Livet i Vestby var trygt og godt. Naboer, venninner, mørkegjemsel med lommelykter med søsken, markjordbær på strå, sykkelturer med matpakke, cowboy-lek i skogen, til mammaene ropte inn til middag… Sånn var det..
Tilbrakte det meste av ungdomstiden min på Teten Fritidsklubb. Var lat DA som nå, så ble ikke store “atleten” av meg da heller.. Prøvde meg 1 år på fotballtrening, men var nok for lat og for treg. Så livet på Teten passet perfekt. Sosialt, kreativt og litt mer rolig. Var aktiv som få andre på fritidsklubben. Med i styret og “hang” der til jeg var fylte 18 tror jeg… Finere fritidsklubb fantes ikke. Og det mener jeg vel fremdeles 😀
Uendelig mange reiser på Interrail var også reiser for å finne seg sjæl bittelitt…
Året på Romerike Folkehøyskole hvor jeg FANT MEG SJÆL så det sang!! Er fremdeles den samme!! Nesten… 19 år, utvokst rot-permanent og “fjørklipp”, kulere kunne man ikke bli på den tida. Og med hjemmestrikkede svæææære gensere og hjemmefargede, lilla manne-underbukser(lange) under hadde man HELT klart funnet seg sjæl..
Kollektiv med 4 personer på 90 kvm, 3 rom og matbudsjett på 2000 kr i måneden, og det var lite for 4 personer selv DA! Var rimelig tynn det året…
Reiste til Alta på lærerhøyskole. Kjente ingen, hadde ikke noe sted å bo. Men begge deler ordnet seg i løpet av en uke, etter 4 netter på sofaen til studenthyblenes kjellerstue.
Klassetur med lærerhøyskolen til byer som Murmansk, Leningrad (ja det het det da), Kiev og Riga i et Sovjet i oppløsning. Spennende tider…
Kollektivlivet tok HELT av fra begynnelsen av 90-tallet. Bodde 7-8 år i kollektiv med forskjellige folk. Studerte, festet, jobbet og hadde noen herlige år i en “falleferdig rønne” midt i sentrum.
Bygården hadde kollektiv i 3 etasjer. 6-7 rom i hver etasje, og hver leilighet rundt 200 kvm. Til den nette sum av 3500 kr til SAMMEN for hele leiligheten. Og det var superbillig, selv da!! Vi bodde 5-6 personer der til en hver tid, så du kan jo tenke deg hvor billig DET var pr person 😀
Ble samboer med Hr Frodith på slutten av 90-tallet. Og vi er fremdeles det folk vil kalle et fargerikt par . Bor i en bygård på “Løkka” full av ungdommer, lever som om vi skulle være 30 fremdeles. Men det er vi IKKE 😀 Barnløse, men glade i livet som det ER, og ikke som det kunne blitt. Styrer på med vårt, som gjør OSS glade.
Har hatt fast jobb i verdens beste yrke siden midten av 90-tallet: Undervisning av tegnspråklige barn. Teaterinteressen fra Romerike Folkehøyskole, flettet seg fint sammen med språkinteressen fra videregående og ble til en fantastisk jobb, som kjennes mer ut som en livsstil enn som en jobb av og til….
Av og til stusser jeg på hva det er som gjør at jeg har hatt et så GODT liv. Er jeg født under en lykkestjerne? Eller har jeg det rett og slett så bra, fordi jeg gleder meg over de små ting her i livet? For små ting å glede seg over er det jo nok av. Hver eneste dag..
Sånn ser JEG det…
Selv om jeg er litt molefonken om dagen, så er det SÅNN jeg generelt sett ser på livet. Jeg trengte å minne meg selv på det litt igjen også.
Hva er det som faktisk BARE finnes når det er LYS? Jeg regner med noen vet hvor jeg vil? For du som har kjent meg en stund, vet jo at jeg er over middels opptatt av skygger…Og det er faktisk en ganske fascinerende ting, at det finnes noe som KUN eksisterer om det er skikkelig lys. Så lenge det er en lyskilde, sol eller en lampe, så finnes skyggene. Men om sola forsvinner så er skyggene ikke der… Eller kan det hende at de fremdeles ER der? Bare at vi ikke SER dem?
Hva tror du?
Mye rundt oss er helt avhengig av sola eller lyset. Skyggene er en ting, og fargene er en annen. Hvis det er helt mørkt rundt oss, så har tingene heller ingen farger… I mørket er alle katter grå osv… Når lyset treffer noe, så dukker både fargene og skyggene opp. Mange filosofer har tenkt på disse tingene, og jeg tar meg av og til en runde og filosoferer litt jeg også 🙂
Når jeg er på skygge-jakt… er jeg nesten som en jeger…Jeg sniker meg innpå byttet, står i ro….helt til de har blitt trygg på meg…kanskje nesten ikke merker at jeg er der lenger…. Og så “skyter” jeg løs 😀
Men av og til vil de uskyldige “ofrrene” for min jakt SLETT IKKE stå i ro og la seg “skyte” så da må jeg trå til selv om det skal bli noe “skutt”… Man trenger litt lys og en flate av ulik struktur, og så kan det bli mye spennende 🙂
Skyggene kan bli veldig korte eller veldig lange, avhengig av når du er ute på jakt…
Det skal bare LITT lys til… så er denne skyggen helt “sjef”…
Så skyggene er altså helt “sjef” i lyset, men finnes altså ikke når kvelden kommer… Eller gjør de det? 😉
Tror du skyggene finnes i mørket?
Tar du bilder av skygger?
Jeg har luftet snuten i dag også, og det kan du lese om HER. Ble ikke noen skyggebilder fra dagen i dag, selv om sola skinte. Men jeg kom i gang med litt “skyggetanker”. Så nå blir det gøy framover 😀
Jepp! Denne snuten var tidlig ute på lufting også. Litt før 08:30 sendte Anna-Lena en melding. Tur med bestemor-barnet hennes. Og jeg som er våken klokken 6 var jo selvfølgelig klar som et egg. Kl 9 var vi ute og trasket.
Det skjønne og rolige bestemor-barnet våknet ganske kjapt når vi var to, som skravlet, og hun var klar for verden og kafe-livet. En fin start på morgenen 🙂
Så ble det litt kultur i nærområdet…
Og litt natur OG kultur i Botanisk hage.
Og jammen dukket det opp lit mer gatekunst også 🙂
Må si at dette var en fin start på søndagen 🙂 Sol, blå himmel og kanskje 10-12 varmegrader…?
Tanken i dag var å dra til Sæter, som ligger noen stopp fra Ekeberg, for å spise lunsj med søsters. Sola skinte og temperaturen ikke så verst, så det var på med rød kjole…
