Mine daglige 5,5 km langs Akerselva byr på mer enn bare trim nå om dagen. Det er sommerlig til tusen der. Det som er svalt og godt med skygge fra trær, og en frisk følelse på grunn av vannet fra elva som danser litt rundt om kring.
Fine plussgrader byr i tillegg opp både krøller, skygger og blomster til dans 🙂 Herlig sommerfølelse!
Jeg har en enge kategori på bloggen min som heter “Alle gode ting er 3”, bare se i kategoriene over her, så vil du finne mange forskjellige av denne varianten. Det er noe med å samle sammen i innlegg saker og ting mang GJØR eller HAR eller LIKER eller….ja du skjønner greia?
Her kommer noen samlinger som jeg ikke har vært gjennom i kategorien før:
Alle gode ting er 3- Hårfrisyrer
Selv om jeg er ganske lik meg, år etter år, med det røde håret, så har jeg faktisk nå siste 3 årene variert LITT. Fra helt glatt (2022), til “undercut” (2023) til at jeg nå i 2025 “måtte” finne en ny frisyre en periode i alle fall fordi det meldte seg litt etter operasjonen jeg har hatt.
Juni 2025
Juni 2022
Juni 2023
Hvis du har lyst til å lese “Meg selv igjen…men helt ny” så bare trykk på linken 🙂
Jeg har lurt litt på hvor mye jeg skal VISE av det jeg har vært gjennom de siste månedene. Men jeg bestemte meg etter frisøren i dag at jeg ville vise noe av det. Jeg har jo skrevet om det, men lite bilder fra perioden hvor alt skjedde rundt basal-celle-kreften og operasjonen.
Å fokusere FOR MYE på det triste når jeg er oppi det ser jeg ikke noe poeng i. Prøver alltid å få eget fokus over på hyggelige ting. Og bloggen min har som oftest speilet det. Jeg har jo opplevd noe skikkelig, for meg, traumatisk siste månedene. Humøret har svingt voldsomt, og har nok grått mer enn jeg har gjort siste 10 årene til sammen. Jeg har likevel valgt å prøve å “dra meg opp igjen” så fort råd er.
Jeg er jo litt forfengelig, så det er ikke bare-bare å gå rundt som en mumie over alt. Jeg hadde jo TO operasjoner med lang tid mellom, så det ble lenge å gå rundt sånn også. Jeg velger å vise noen av de “snilleste” bildene, for å illustrere litt av veien. Og kan noen andre ha nytte av dette, fordi de selv kommer i liknende situasjon så er det jo bra 🙂
Etter begge operasjonene fikk jeg masse blå, lilla og gule flekker, som dag for dag beveget seg nedover med tyngdekraften. Stadig telefoner med RIkshospitalet fordi jeg lurte på om det var riktig.
Sånt kan man jo bli rimelig sur av. Og den bandasjen kjentes stram og ekkel. Men den gikk jeg med hele april i alle fall. Påsken ble brukt til sårstell daglig på Riksen.
Luene ble jo pga bandasjen en trofast følgesvenn. Veldig glad for at jeg har heklet så mange sett med tunikaer og luer. De har vært gode å ha. For også ETTER bandasjen ble tatt av, og stifter og sting fjernet, så har det jo vært nødvendig med luer. Det er store svarte skorper etter operasjonen som må ligge til de faller av. Det er jo ikke spesielt pent å gå rundt med. Og det er både for min egen del, men også litt av hensyn til andre 😉
Jeg har blitt skallet flere steder, i tillegg til nytt hårfeste fordi de har “ommøblert” ansiktet mitt litt…. Der de svarte skorpene har sittet faller håret ut, når skorpen faller ut. Dette bildet er tatt i dag. Og nå er det lite svart igjen. Under plasteret er det bare en tynn strek etter “sømmen”, men det er best med plaster på for å få fint arr. Gadd ikke ta av for å vise.
Frisøren min har vært innsatt i problematikken. Jeg var innom henne for noen uker siden, men vi måtte vente med klippen til vi så litt mer hvordan skorper, hår og annet så ut. I dag kunne jeg gå, og har gledet meg som et barn. Kunne få en frisyre hvor jeg kan gå uten lue. Hvor jeg føler meg litt fin igjen. Litt ny. Juliette kjenner meg godt nå, og jeg stolte på at hun ville få til en fin frisyre ut fra litt hvordan jeg tenkte og hvordan hun tenkte. Hun har på en måte vært en del av min “vei tilbake” 🙂
Luen skal få ligge litt nå… 😉
Mye hår klippet opp, for å lage en frisyre, siden mye av håret bak dras fram for å lage lugg som dekker sår og noe arr.
Jeg hadde en liknende frisyre da jeg var 25 😀
Jeg er kjempeglad og fornøyd 🙂 Jeg føler meg som meg selv igjen, men samtidig ny.
Måkeskrik
varme svaberg
lange kvelder
solnedganger som gjør en ør
blomsterpryd
Fregner på nesen
svette i pannen
gress-strå som kiler på leggen
en marihøne som lander på nesen min
Markjordbær i grøftekanter…
Dans i sommerregn med en fargerik paraply
Skyggelek med solen i en flagrende kjole
Og dette var så klart min tolkning av Utifriluft sin helgeutfordring
“Raska på! Se å få litt fart!”
Ordene der oppe fra falt tungt og hardt
“Kan du få med deg beina og ikke stå der og glo”
Hun svarte tilbake med den aller største ro:
“Det er ikke det at jeg ikke KAN gå fort
Men fortell meg du hva ville du ha gjort:
Her står jeg foran verdens fineste speil
Som ikke viser en eneste liten feil
Her blir jeg stående å beundre meg selv
Raska på? Kan DU gjøre vel!
Sving forbi og stress om du vil
Jeg blir nå stående her enda litt til….”
(Flere har begynt å skrive kreative tekster på bloggene. Det er skikkelig gøy at vi er flere her inne som gjør det.
Jeg har skrevet mange tekster her opp gjennom bloggårene, både ved hjelp av stikkord fra leserne, og noen ganger ved hjelp av bilder jeg får av leserne. Teksten over er skrevet ut fra et bilde jeg fikk av Utifriluft i januar. Og jeg har postet det tidligere. Hadde lyst på en liten reprise.)
Svart kan bli hvitt
Mørkt kan bli lyst
Smått kan bli stort
Det handler om hvordan man ser på det. Hvilken innstilling man har.
I dag har jeg hatt et lykkelig dag! Ikke fordi det i utgangspunktet er så “stort”, spektakulært, alternativt, dyrt, nytt, rart eller liknende.
Nei… dagen har inneholdt noe så “lite” og vanlig som en tur på kafe med niesen min og babyen hennes, og en tur langs Akerselva med de etterpå. Jeg trasker jo der titt og ofte, og niesen min er ikke dronningen liksom… Men for meg er dette lille og kjente så utrolig koselig. Det er jo hva man legger i innholdet som gir det mening og glede 🙂
Vi tok først en kaffe og litt annen drikke, før vi gikk på tur.
Jeg har hatt god kontakt med alle tante-barna mine opp gjennom årene. Niesen min og jeg har “hengt sammen” siden hun var 12-13 år. Flere turer til Sverige med bussen, for å shoppe. Vi har kost oss sammen alltid. Også da hun var 12 og jeg 40.
Vi har pratet om det meste, både da og nå. Nå hadde vi med oss verdens fineste lille baby-jente også <3
Solen har skint, fuglene kvitret, vi har spist is, elva har vist seg fra den beste siden, folk har badet i elva og livet kan ikke bli stort bedre. Livet kan ikke bli stort større, livet kan ikke bli stort lysere. I dag har jeg rett og slett vært ganske så lykkelig 🙂
Han gikk der foran henne på veien.
I utgangspunktet var de kanskje ikke så ulike. På et eller annet tidspunkt hadde de til og med liknet litt.
Nå gikk han foran der…. Nakken krummet, skuldrene lave, ryggen lut. Skrittene tunge, som om skoene var fulle av våt sand. Blikket stivt i bakken, kun avbrutt av små gløtt opp mot den blå himmelen.. for å se om det kom regn. Luggen lang, dekket ansiktet som forventet dråper fra oven..
Hun noen skritt bak han. Småsko og varme spretne legger. Ryggen rett og kjolen lett. Flagrende, blafrende stoffer som tiltrakk seg sommerfuglene fra grøftekanten. Blikket mysende mot solen, kun avbrutt av små gløtt mot bakken for ikke å snuble i humper i veien. Øynene smilenede og smale som måker over en glitrende sjø.
På toppen av bakken delte veien seg i to. Han gikk med faste skritt den veien han hadde bestemt seg for. Faste men tunge skritt.. Som om veien var forutbestemt, og en vei han MÅTTE gå. Det tok litt tid før han enset at hun var borte. Det var først da han ikke lenger hørte lyden av spretne legger over sommervarm asfalt at han stoppet opp. Han snudde hodet med sakte bevegelser, som om hele verden ble båret på hans skuldre. Han snudde hodet og tittet etter henne.
Hun var ikke der lenger.
Hun hadde gått den andre veien. Der veien hadde delt seg i to.
Han kunne ikke forstå det. Kunne ikke forstå at hun hadde valgt den andre veien. Det kunne da umulig være riktig vei?
Da solen gikk ned over himmelen, og landet som en rød-oransje fersken i vannet, var det bare hun som så det. Selv om veiene hadde ført dem til samme sted. Til verdens ende.
(Jeg fikk lyst til å reposte denne lille novellen jeg skrev for et par år siden, siden jeg er litt fokusert på dette med å skape sin egen vei, eller sin “lyckliga gatan”..)
Ble kanskje ikke så mye skutt i dag, etter jakten. Men som du sikkert har fått med deg HER, var det jo ikke den slags jakt vi skulle på. Men vi har “skutt” både bilder og stolper, så vi er fornøyde.
Poenget med stolpejakt er like mye å trimme litt og aller mest å skravle og kose oss. Det har vi gjort i dag også så klart. Så har “fanget” mange gode øyeblikk med Mammaen til Lille Supermann.
En diger statue utenfor Munch-museet.
Og for at du skal se HVOR STOR den er, så måtte jeg stille meg opp med den 😀
Hodepinen har vært fraværende et par -tre dager. Jeg håper jeg klarer å få litt SKIKK på den, med aktivitet/ trim/ trening og kanskje litt fysio på sikt, siden forebyggende kom med så mye bivirkninger at jeg bare sluttet igjen. Krysser fingrene for at jeg finner en annen løsning enn piller på sikt 🙂
“Lykckliga gatan” var egentlig en sang av Anna-Lena Løfgren. Hennes tekst handler jo om de DEN handler om. Men jeg synes begrepet er så godt i seg selv.
Gaten eller veien er liksom livet da, i mine øyne. Veien vi går, fra start til slutt. Vi går som vi ønsker, rett fram, med små avstikkere, eller fram og tilbake om vi må.
Hvordan blir det så en lykkelig gate, en lykkelig vei?
Vel… Det vil alltid være noen humper i veien. Man må hoppe over de, gå rundt eller egenhendig bruke litt kraft å spa de vekk. Det er ingen som kommer å fjerner humpene, legger ut røde løpere eller bærer deg over hindringene. Det er mye eget arbeid. Noen av de beste vennene går sammen med deg, hjelper deg over, rundt eller bærer spaden en liten stund, men det er du selv som må gjøre jobben.
Med god egeninnsats kjennes veien lettere og lettere. Man vet hvordan man gjør hvis det dukker opp nye humper og hindringer. Derfor blir de sjeldnere og mindre. Man legger ikke så godt merke til dem lenger. Man legger kun merke til de dansende prestekragene i grøftekanten, småfuglene som leker sisten i vårgrønne trær, solen som smiler ertende bak rampete skyer. Sånn blir det en lykkelig vei.
Lyckliga gatan…
Jeg er som du vet en rimelig dyktig jeger… Når jeg ikke er ute og jakter på rare fotomotiver, igangsatt av leserne mine…
… så er jeg ute og jakter på små triste menn….
Og når det blir vår og sommer, så er det nok en jakt som settes i gang: Stolpejakten!! Og nå er jeg i gang med den. Fra i dag! Siden hodet ikke har vært så verst et par dager er det fint å komme seg litt ut. Jegeren i meg har våknet! Gleder meg!
Skal møte Mammaen til Lille Supermann, og så er det i gang med å fange stolper. De er ganske uspiselige, men det skulle ikke forundre meg om vi får til en liten lunsj oppi all snikingen og jaktingen 😀
Snakkes!
