Han hadde ringt henne på morgenen…
Tidlig egentlig.
Hun hadde knapt kommet ut av pysjen og varmen fra dyna. Hun hadde kastet litt vann i ansiktet, surret en strikk rundt det ville håret som jobbet for å komme løs og dratt på seg en diger hettegenser, en tights og ullsokker. Det ville liksom aldri bli helt sommer i år. Hun hadde tasset inn i stuen med kaffekoppen i den ene hånden og plassert seg i den brede vinduskarmen med utsikt over byen. Her kunne hun sitte usjenert i timevis og titte på verden på utsiden. Akkurat når hun hadde funnet en strime med sol der oppe i vinduskarmen…en liten strime som varmet opp det slitne hodet hennes…akkurat da hadde han ringt.

Hun hadde skjønt det var viktig for han. De måtte treffes. Stemmen hadde vært insisterende, men lav…som om han bar på en hemmelighet. Hun hadde kjent en underlig følelse i mellomgulvet. En følelse hun aldri hadde kjent før. Ikke med han..

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

De skulle treffes i parken. Han trengte å snakke. Det var noe med hvordan stemmen hans hadde vært da han ringte, varmen i den… og tonefallet. Det var noe med forslaget om HVOR de skulle treffes… Det var noe med alt det han IKKE hadde sagt…som han brukte å gjøre…Hun kjente det var noe som var forandret, at det var noe som måtte skjules..Og hun var litt usikker på hva hun tenkte om det.. 

De hadde vært venner i årevis. Det var et vennskap bygget på  betingelsesløs kjærlighet,  fortrolighet,tillit og bunnløs ærlighet . og deres samhold hadde vært klippefast. Kjærester hadde kommet og gått, hos dem begge…Helt til Anniken hadde dukket opp i HANS liv…og blitt. En vennlig sjel, med mørke krøller og store blide øyne, som på en måte bare hadde føyd seg inn i bildet…for henne også…
Vennskapet deres hadde likevel fortsatt, som før…I det minste var det sånn HUN hadde kjent det. 
Hun hadde vært stadig over der på besøk. Inviterte seg selv på middag, slik hun alltid hadde gjort, når det var kun de to vennene. Hun hadde invitert Han og Henne over til seg, og de hadde hatt serie-maraton inn i de sene nattetimer i hennes leilighet.  Alle tre i sofaen… Ingenting hadde kunnet være bedre. I hennes verden i det minste..
Hun hadde møtt Han alene på kafè, etter jobb, både titt og ofte, slik hun ALLTID hadde gjort før….Fortalt han om sorger og gleder, og om kjærlighet som kom… og forsvant… Og hun hadde kjent på at vennskapet de hadde aldri ville forandre seg. Hun hadde sett det i øyene hans.. I hvertfall var det det hun hadde trodd hun hadde sett..

Nå satt de her. På en benk i parken. Det barberte håret på sidene av den lille mohawken hadde grodd ut litt, siden sist hun så han. Han vridde hendene sammen, og gjorde noen rare bevegelser med tomlene der han satt…Som om han var fryktelig ubekvem …Skinnjakken hun hadde slengt utpå i det hun løp ut døra, kjentes med ett altfor varm. Hun kjente seg kvalm, klam og plutselig som en totalt fremmed der hun satt. Fremmed for HAN…fremmed for seg selv…

Hun forsto at noe var forandret…Hun kjente han SÅ godt… Hun så i det flakkende blikket at noe ikke var som før..Hun var bare usikker på hva det var som ventet..Hun forsto det i måten han så seg over skuldrene på…Som om noen skulle dukke opp, som troll av eske…og overaske dem..Som om dette var et hemmelig treff, hvor noens tillit var blitt misbrukt på et vis..
Samtidig kjente hun en dyp redsel…Var dette et farvel? Var dette et oppgjør? Hadde dette alltid bare vært et vennskap og en kjærlighet på lånt tid? Hun kjente det plutselig som en tung, mørk, hårete klump hadde tatt plass i magen hennes, og var i ferd med å spre seg med lange ekle armer til hver del av kroppen hennes. Var det ubrytelige vennskapet og den betingelsesløse kjærligheten de hadde kjent for hverandre umulig å opprettholde. 
Hadde den vennlige sjelen med de mørke krøllene og de blide, store øynene tatt over plassen hennes?
 

Han snakket lavt og forsiktig, mens han så seg rundt. De satt litt i ly av buskene, men hodet hans vred seg stadig mot høyre…Forsikret seg om at ingen kom.. Han snakket og snakket, om ingenting egentlig..Eller i det minste var det slik det kjentes.. Hun hørte ikke etter overhode.. 
Hun så kun på leppene som beveget seg…Så på de varme øynene som åpnet seg og tittet på henne.. Hun så de kraftige hendene hans, som han gned hardt og nervøst mot hverandre.. Hun så de skuldrene hun kjente så godt løfte seg opp, mens han kastet litt oppgitt ut med armene… Og hun var som i en boble…Totalt i isolasjon..Hun kom ikke med en lyd… svarte ikke på noe av det han sa… Ga ikke med ett ord tilbakemelding på at hun hørte hva han sa… For det gjorde hun jo ikke… Hun kjente et svart hull på innsiden, i magen… Samtidig som hun kjente hårene reise seg på armene hennes hver gang han kom borti henne tilfeldig med hånden sin, der de satt ganske tett på benken der..

Etter det som hadde virket som en uendelig lang flom av ord.. Etter det som hadde virket som timer i sakte film… Etter det som hadde føltes som et vakum, hvor det var stille før stormen på et vis..så hadde hun plutselig kjent det gikk hull på boblen hun satt i …Og et skyll av vann og følelser fosset ut av henne og ned mot bakken der..

Han hadde plutselig tatt hånden hennes..Ikke slik han hadde gjort før. Han hadde virkelig HOLDT hånden hennes… Han hadde strøket henne med lillefingeren over håndbaken, og hun hadde kjent det gjorde noe med henne.
Plutselig hadde han kommet med ansiktet nærmere hennes..Han hadde luktet tannpasta, og nydusjet, i det han plantet et kyss i munnviken hennes.. Ikke som før…da den traff der ved et uhell og egentlig var ment for kinnet…
Denne var MENT for munnviken..

Det var da hun hadde kjent dråpene på kinnet, som liksom ikke ville slutte…
Det var da hun hadde kjent boblen briste og at verden hadde fått farger igjen..

(Denne novellen ble skrevet på stikkord jeg fikk av leserne mine da jeg la ut bildet over i slutten av mai (svarthvitt), og spurte hva de assosierte med bildet. 
De fleste som bidro med stikkord, vil kjenne igjen sine ord, eller i det minste en stemning som forhåpentlig er til å kjenne igjen. Stikkordene er ment som “triggere” for å sette i gang skriveprosessen hos meg, for det ligger som regel en historie “på lur” inni meg og venter)

#novelle #tekst #assosiasjoner #kjærlighet #vennskap #endring

Stolt sto han der
Litt mørkere i luggen enn de andre
Med rufsete klær og slitte bukseknær

Men rettest i ryggen av dem alle
Ikke redd for blikkene de sendte

Han visste 
Inni seg
At slitne bukseknær ville trenge hvile
Henge over stolryggen der borte

Men når han våknet igjen
Og de andre lå der i sin søteste søvn
langt under den hvite dynen
Så var det han som passet på
Han som våket over dem
Han som var lys i luggen 
med silkeskjorte på

#dikt #foto #blomster 

Stolt sto han der
Litt mørkere i luggen enn de andre
Med rufsete klær og slitte bukseknær

Men rettest i ryggen av dem alle
Ikke redd for blikkene de sendte

Han visste 
Inni seg
At slitne bukseknær ville trenge hvile
Henge over stolryggen der borte

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Men når han våknet igjen
Og de andre lå der i sin søteste søvn
langt under den hvite dynen
Så var det han som passet på
Han som våket over dem
Han som var lys i luggen 
med silkeskjorte på

#dikt #foto #blomster 

Det hadde føltes som en klam hånd hadde fått et stadig våtere og sterkere grep om henne. Livet i storbyen hadde ikke blitt helt som hun hadde tenkt den gangen, da hun kom ung og ambisiøs flyttende fra landsbygda. 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Den gangen hadde verden vært et ubeskrevet blad. Hun hadde pakket sekken der hjemme, fylt den med alt hun ikke kunne være foruten, og strenet på lange bein ned mot togstasjonen.
Hjulenes dunking mot skinnene hadde laget en rytme med løfter i. Hun hadde sunget i takt med dunkingen, mens toget FOR avgårde på skinnene som liksom smalnet og ble til en spiss i det fjerne. Det var DIT hun skulle… Det var DER framtiden og det nye livet var. Storbyen  med alle sine hemmeligheter lå der så forlokkende.
Hun hadde slengt beina opp i setet, latt blikket vandre over jordene som forsvant hurtig forbi mens hun tenkte et kort øyeblikk på det gamle livet hun la bak seg. En vond smak steg fort opp i munnen, ved tanken på det hun forlot, og hun bestemte seg for at det som hadde vært fikk være fortid. Hun skulle ikke ofre det en tanke mer. Hun skulle ikke se seg tilbake..
Det hadde vært sommer da hun ankom storbyen senere den kvelden. Oslo hadde dampet av brennhete fortau,  svette kropper og grill-os fra parkene. Hun hadde hoppet ned på perrongen på jernbanestasjonen med all verdens forventning sitrende i kroppen. Den smekkfulle sekken hadde kjentes lett og kroppen hadde kjentes ung og sterk, der hun smilende hadde tatt fatt på bakkene opp mot sitt nye hjem, et kvarter senere.

Hun hadde kjent en følelse av frihet den gangen. Heisekranene, bygningsarbeidet, de høye blokkene som omga storbyen hadde fortonet seg som vakre tårn for henne i starten.  De hadde vært en del av hennes eventyr. Hun var prinsessen, som ventet på å bli trollbundet. Og hun hadde latt seg trollbinde. Av sin nye jobb, sitt nye palass, sitt nye liv. Prinsen hadde dukket opp, samtidig med hoffet hun hadde fått. Og der andre så støy og  en grå asfalt-jungel, så hun vakre melodier og en grønn perle. Livet hadde vært fylt av fornøyelser og rosa dager.

Hun visste ikke når det var livet hadde forandret seg..Det virket som det ikke var noe gitt tidspunkt..Det var mer som følelsen av at hun ville kveles hadde kommet snikende innpå henne. En følelse av at noe var feil.. Prinsen hennes hadde tatt av kappen og hadde fått form som en alminnelig hverdagsmann, litt fraværende… Dagene hadde fyltes stadig mer opp av gjøremål som var NØDVENDIGE,  enn  de var ønskelige..A4-livet hadde satt sitt preg på palasset hennes, og de støvete byvinduene hadde spor av renner, fra tidligere regnskyll… Det minnet om tårer som hadde størknet på kinn..

Nå satt hun her..Tittet ut gjennom bilvinduet, sjekket blindsonen og syklisten som hun så komme der borte. 
Den nagende følelsen av at noe var galt, hadde jaget henne hit.. I baksetet sto sekken fra den gangen, med alt hun ikke kunne være foruten. Hun var på flukt..Det var et farvel..
Hun hadde lagt veien om hans arbeidsplass, for et siste lille glimt. For liksom å få bekreftet at det hun trodde stemte med virkeligheten….At den følelsen hun hadde kjent langt inn i margen…ikke bare var en fantasi men grå og trist realitet midt i fleisen..
Hun satt her som en fremmed i sin egen kropp…spionerte på han som hadde kommet på hesten og tilbudt henne slottet.. Nå var slottet borte og hesten var bare en simpel gammel Fiat hvor hun nå satt og spionerte på han.. Refleksjonen fra speilet, verden i bakvendtland var akkurat så grå og støyende som livet selv hadde blitt.. Hun kjørte forsiktig framover noen centimeter..
Da så hun dem plutselig gjennom en åpning i sidevinduet.. En mørk bil kom glidende fram..Han satt i passasjersetet, med ryggen lent mot vinduet..Han så henne ikke…Hans øyne var låst på den lyshårede som satt i førersetet på den mørke bilen.. Den lyshårede kastet på hodet..Den lyshårede lo med røde lepper og hvite tenner… Den lyshårede hadde krone av gull og øyne som diamanter.. Den lyshårede hvilte hendene på rattet med lange, røde negler… Den lyshårede hadde prinsens hånd på sitt lår.. Han hadde igjen fått kappe…Men den skulle ikke lenger vaskes i hennes hus, DET var hun sikker på..
Hun manøvrerte bilen ned en sidegate..tok av til høyre og opp på motorveien.. Kastet et siste blikk i speilet på den grå bygningsmassen der bak, dro den fulle sekken fram i førersetet og bestemte seg for ALDRI mer å se seg tilbake..

Hun skrudde radioen på maks styrke, og nynnet prøvende til melodien som snek seg ut det åpne bilvinduet. 
Det var sommer.. og det dampet av den stekende asfalten.. Det luktet svidd gummi og storby-støv… Motorveien lå der endeløs, svart og lang.. Bilen danset avgårde etter rytmer fra Bob Marley, siktet seg mot noe der framme…der veien liksom smalnet og ble til en spiss i det fjerne..
Det var dit hun skulle..

Denne novellen ble skrevet på stikkord jeg fikk av leserne mine da jeg la ut bildet over her forrige helg, og spurte hva de assosierte med bildet. 
De fleste som bidro med stikkord, vil kjenne igjen sine ord, eller i det minste en stemning som forhåpentlig er til å kjenne igjen. Stikkordene er ment som “triggere” for å sette i gang skriveprosessen hos meg, for det ligger som regel en historie “på lur” inni meg og venter  

#assosiasjonr #stikkord #novelle #bloggvenner #lesere #hjelp #storby #drøm #livet #virkelighet

Det hadde føltes som en klam hånd hadde fått et stadig våtere og sterkere grep om henne. Livet i storbyen hadde ikke blitt helt som hun hadde tenkt den gangen, da hun kom ung og ambisiøs flyttende fra landsbygda. 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Den gangen hadde verden vært et ubeskrevet blad. Hun hadde pakket sekken der hjemme, fylt den med alt hun ikke kunne være foruten, og strenet på lange bein ned mot togstasjonen.
Hjulenes dunking mot skinnene hadde laget en rytme med løfter i. Hun hadde sunget i takt med dunkingen, mens toget FOR avgårde på skinnene som liksom smalnet og ble til en spiss i det fjerne. Det var DIT hun skulle… Det var DER framtiden og det nye livet var. Storbyen  med alle sine hemmeligheter lå der så forlokkende.
Hun hadde slengt beina opp i setet, latt blikket vandre over jordene som forsvant hurtig forbi mens hun tenkte et kort øyeblikk på det gamle livet hun la bak seg. En vond smak steg fort opp i munnen, ved tanken på det hun forlot, og hun bestemte seg for at det som hadde vært fikk være fortid. Hun skulle ikke ofre det en tanke mer. Hun skulle ikke se seg tilbake..
Det hadde vært sommer da hun ankom storbyen senere den kvelden. Oslo hadde dampet av brennhete fortau,  svette kropper og grill-os fra parkene. Hun hadde hoppet ned på perrongen på jernbanestasjonen med all verdens forventning sitrende i kroppen. Den smekkfulle sekken hadde kjentes lett og kroppen hadde kjentes ung og sterk, der hun smilende hadde tatt fatt på bakkene opp mot sitt nye hjem, et kvarter senere.

Hun hadde kjent en følelse av frihet den gangen. Heisekranene, bygningsarbeidet, de høye blokkene som omga storbyen hadde fortonet seg som vakre tårn for henne i starten.  De hadde vært en del av hennes eventyr. Hun var prinsessen, som ventet på å bli trollbundet. Og hun hadde latt seg trollbinde. Av sin nye jobb, sitt nye palass, sitt nye liv. Prinsen hadde dukket opp, samtidig med hoffet hun hadde fått. Og der andre så støy og  en grå asfalt-jungel, så hun vakre melodier og en grønn perle. Livet hadde vært fylt av fornøyelser og rosa dager.

Hun visste ikke når det var livet hadde forandret seg..Det virket som det ikke var noe gitt tidspunkt..Det var mer som følelsen av at hun ville kveles hadde kommet snikende innpå henne. En følelse av at noe var feil.. Prinsen hennes hadde tatt av kappen og hadde fått form som en alminnelig hverdagsmann, litt fraværende… Dagene hadde fyltes stadig mer opp av gjøremål som var NØDVENDIGE,  enn  de var ønskelige..A4-livet hadde satt sitt preg på palasset hennes, og de støvete byvinduene hadde spor av renner, fra tidligere regnskyll… Det minnet om tårer som hadde størknet på kinn..

Nå satt hun her..Tittet ut gjennom bilvinduet, sjekket blindsonen og syklisten som hun så komme der borte. 
Den nagende følelsen av at noe var galt, hadde jaget henne hit.. I baksetet sto sekken fra den gangen, med alt hun ikke kunne være foruten. Hun var på flukt..Det var et farvel..
Hun hadde lagt veien om hans arbeidsplass, for et siste lille glimt. For liksom å få bekreftet at det hun trodde stemte med virkeligheten….At den følelsen hun hadde kjent langt inn i margen…ikke bare var en fantasi men grå og trist realitet midt i fleisen..
Hun satt her som en fremmed i sin egen kropp…spionerte på han som hadde kommet på hesten og tilbudt henne slottet.. Nå var slottet borte og hesten var bare en simpel gammel Fiat hvor hun nå satt og spionerte på han.. Refleksjonen fra speilet, verden i bakvendtland var akkurat så grå og støyende som livet selv hadde blitt.. Hun kjørte forsiktig framover noen centimeter..
Da så hun dem plutselig gjennom en åpning i sidevinduet.. En mørk bil kom glidende fram..Han satt i passasjersetet, med ryggen lent mot vinduet..Han så henne ikke…Hans øyne var låst på den lyshårede som satt i førersetet på den mørke bilen.. Den lyshårede kastet på hodet..Den lyshårede lo med røde lepper og hvite tenner… Den lyshårede hadde krone av gull og øyne som diamanter.. Den lyshårede hvilte hendene på rattet med lange, røde negler… Den lyshårede hadde prinsens hånd på sitt lår.. Han hadde igjen fått kappe…Men den skulle ikke lenger vaskes i hennes hus, DET var hun sikker på..
Hun manøvrerte bilen ned en sidegate..tok av til høyre og opp på motorveien.. Kastet et siste blikk i speilet på den grå bygningsmassen der bak, dro den fulle sekken fram i førersetet og bestemte seg for ALDRI mer å se seg tilbake..

Hun skrudde radioen på maks styrke, og nynnet prøvende til melodien som snek seg ut det åpne bilvinduet. 
Det var sommer.. og det dampet av den stekende asfalten.. Det luktet svidd gummi og storby-støv… Motorveien lå der endeløs, svart og lang.. Bilen danset avgårde etter rytmer fra Bob Marley, siktet seg mot noe der framme…der veien liksom smalnet og ble til en spiss i det fjerne..
Det var dit hun skulle..

Denne novellen ble skrevet på stikkord jeg fikk av leserne mine da jeg la ut bildet over her forrige helg, og spurte hva de assosierte med bildet. 
De fleste som bidro med stikkord, vil kjenne igjen sine ord, eller i det minste en stemning som forhåpentlig er til å kjenne igjen. Stikkordene er ment som “triggere” for å sette i gang skriveprosessen hos meg, for det ligger som regel en historie “på lur” inni meg og venter  

#assosiasjonr #stikkord #novelle #bloggvenner #lesere #hjelp #storby #drøm #livet #virkelighet

Tassende føtter på plankebordene… inn i ullsokkene, og gummistøvlene… Vindjakken lett slengt over skuldrene…..

Skynde seg ut….må tisse… Lett damp ut av den åpne munnen…som små tåkedotter.. små vanndråper i lufta…ikke regn…men vått likevel…rått…

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Ikke en lyd…sola på vei opp…

Da ser hun det… Nesten som penselstrøk… Som om Tidemand & Gude hadde vært der på natterstid og malt det hele… Et eventyr.. Litt Trolsk…litt mystisk.. fortryllende…

Hun står helt stille…en fisk vaker i vannet, og små ringer brer seg, en kort stund…så er de borte… Et rådyr kan skimtes, såvidt pustende, halvt i skjul bak et tre..

Hun kjenner en ro… Rører seg ikke, i frykt for å lage endringer i bildet..som er blitt malt… De røde høstbladene, ligger som en skarp kontrast på bakken mot den grå rimete bakken.

Hun tenker på drømmen sin…om sin egen lille øy… med et tårn…hvor hun klarer seg med fiskestangen, der alene, båten har forsvunnet… og hun er alene der på øya…og må klare seg til hun blir funnet…. Hun filosoferer over livet og hvordan det er blitt…. og tenker at livet var enklere…før… da hun var yngre….Hun tenker på Muumitrollet og de gode følelsene DET hadde gitt…den gangen….Nå er alt blitt annerledes…

Så kvepper hun til igjen… våkner av drømmen der hun står…En fugl skriker lavt…som om den skjønte at bildet ville bli endret om den laget for mye uro… ETT kort skrik..så blir det stille..

Sakte trekker hun jakken tettere omkring seg… Det kjennes som om det blir kaldere i luften… Hun hutrer lett.. Ser langt utover vannet… ser igjen store ringer i vannet… Vannet er blitt mørkere… Det er dypt..og ringene brer seg stadig lenger ut… Likner ikke den lille øya litt en veldig stor skilpadde…? Fra en helt annen periode….Hårene reiser seg på armen, og hun trekker jakken enda tettere om seg.. Svake plopp høres i vannet… og hun aner at dette må være en STOR fisk…. om det er en fisk i det hele tatt….  
Tåkedottene blir flere…og tettere…. De nærmer seg henne som står der i vindjakken, nattkjolen og de tykke ullsokkene… Vannet er nesten svart nå… Jakken hjelper ingenting… Hun er blitt våt i det lange håret…Det kruser seg rundt ansiktet… fuktig…  Hun blir trukket nedover mot det mørke vannet..nærmer seg med små skritt… motvillig… som om noen trakk henne… Hun vil ikke lenger være der… ønsker å snu… Noe drar henne likevel framover…Små, sakte steg… som på puseføtter…. det er umulig å høre skrittene hennes…  Øynene ser langt ned i det mørke vannet….  I avgrunnen.?…Er det ikke noe der nede?……noe som beveger seg.?… en grønn skikkelse….? Kunne det være…?

Hun blir stående… som forstenet…kan ikke røre seg….  Håret i store flak nedover ryggen…Lar bare hendene henge slapt ned langs siden…venter på det som skal skje…. Og der helt nede ved kanten av nattkjolen hennes, nede ved anklene hennes…..kan man se den litt buskete enden av halen som stikker ut…

(En liten reprise på en av novellene mine, til glede for nye lesere og kanskje til glede for de gamle også. Den er skrevet ved hjelp av stikkord fra leserne, på bildet over. Og dermed kommer fantasien min i sving  )

#novelle #assosiasjoner #stikkord #samarbeid #morgengry

Et liv
bak “en maske”
Blir slitsomt i lengden

Et liv 
uten LITT “beskyttelse”
likeså…

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Det gjelder å finne balansen…

Har du “maske” på i hverdagen?
Tror du det er sunt å skjule NOE av seg selv?

#masker #personlighet #beskyttelse #åpenhet #livet #hverdagen #

Den lille brunmalte hytta lå liksom litt i skjul…I ly for vind og blåst, i skjul for andres innsyn. Ganske langt nede mot sjøen… hvor de varme bølgene hadde slått mot stranden for ikke mange månedene siden. Solen hadde varmet opp sanden, slik at det var nærmest umulig å trå i den. Og DA hadde det vært deilig at hytta lå rett der oppe, nær stranden , men likevel godt skjult bak svaberg og gresstuster. Hun hadde løpt barføtt den gangen…og med den sviende følelsen under føttene, etter brennhet sand…hadde hun nærmest kastet seg over han der han lå i den eneste solsengen som fikk plass på den lille plattingen… Hun hadde vært dryppende våt etter badet i de varme bølgene…Han hadde varm sovepust….De rant små svettedråper fra panne og nese…De fant vei nedover kinnene, og landet i en liten våt dam på solsengen..

På kvelden hadde de sittet på plattingen og drukket deilig, kald vin.. Hun hadde kjølt de brennhete  kinnene mot den kalde glassflaten.. En hetebølge hadde brått blitt kastet over henne….som om noen skrudde på en liten ovn bak ryggen hennes… Hun hadde kjent det oftere og oftere nå… Vrengte lett og vant av seg jakken, i lynets fart…..Han lo en lun liten latter…kjente henne så godt… Blikket hennes  hadde truffet hans… et blikk fylt av kjærlighet..

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Nå var hun tilbake.. 

Det var høst..Hytten lå stille og fredfull der i det gyldne lyset. Bladene hadde en bronseliknende farge…og noen var nær ved å slippe taket i grenene….Hun tittet inn vinduene før hun låste opp…. Gjenskinnet fra bølgene der nede, traff vindusflaten….før hun fikk vennet øynene til innelyset bak glasset der.. 

Hun låste seg inn… I hytten var alt som når de forlot det… Varmen fra den gangen lå på en måte i luften… selv om hytten i seg selv var høstkald….og hjertet var tungt…. Varmen fra solen, varmen fra øynene hans, varmen fra tryggheten i at han elsket henne.. Varmen fra den gang..

Nå var det bare henne der…

Hun hadde pakket den lille bagen der hjemme i huset… Fortet seg….som om hun hadde noen etter seg…Måtte komme seg vekk derfra…Fort -fort… Tristheten hadde slått henne…Som en knyttneve i magen.. Igjen… Hun ble liksom aldri ferdig med det… Hun hadde slengt en strikkekofte i bagen, en joggebukse, tannbørsten… spurtet mot bilen og dratt derfra..  På kommoden i huset lå lappen hun hadde skrevet: – Er glad i deg…Trenger litt alenetid..

Så nå satt hun der.. Alene…Veldig alene..

I hytten hadde hun fyrt opp den lille kakkelovnen… Rim på bakken var ventet snart… I det lille soverommet var dynen begynt å få romtemperatur, etter den litt fuktige hytteluften hadde fortrengt opp og ut… Hun hadde laget fyr på peisen i tillegg…ilden knitret og vedkubber brant… Hun satt seg med føttene mot peiskanten, det hjemmestrikkede teppet tullet rundt seg…. Raggsokker på…En kopp kakao i hånden..Varmen hadde bredt seg i rommet.. men ikke nådd HENNE … Brystet var sårt…tårene rant stille nedover kinnene…Tristheten lå fremdeles som en klo om brystet… Hun var alene….

Da plutselig hadde han stått i døren der…

Med øyne fulle av medfølelse og omtanke hadde han tatt skrittene inn i rommet…. Strøket henne over kinnet… Overøst henne med klemmer…Smilt… Ikke sagt noe…Han hadde bare sett på henne med øyne fulle av godhet.. Han hadde tent levende lys…puslet om henne…Da hadde hun kjent varmen …på innsiden…Hun hadde kjent varmen og den deilig behagelig følelsen bre seg ….treffe hjertet… Hun hadde kjent energien komme tilbake…

(Denne lille teksten  ble skrevet for et par år siden. Den er skrevet på grunnlag av alle innspillene jeg fikk da jeg la ut ordet VARME og spurte om leserne  kunne gi meg noen stikkord, på det de assosierte med ordet. Vel, her ble resultatet av min lille plan… )Jeg spurte i ettertid om noen hadde bilder som passet til, og det hadde Annebe og Natheless.)

Bildet med peisen var fra Annebe.

Og den nydelige tegningen har Natheless tegnet:  Snakk om samproduksjon da  )

Tenkte det var fint med et lite eksempel på hva det blir av disse stikkordjaktene mine..for deg som ikke har sett dette før…

#novelle #samarbeid #assosiasjoner

T

Livet er ganske rart…
Noen ganger er det som på et tivoli, selv om alt ikke er bare er latter og moro…
Man farer avgårde som på en berg-og-dalbane. Blir kastet litt hit og dit i “vognen”, og venter i angst og spenning på de “oppturer” og “nedturer” man vet vil komme.

Av og til er det som å gå inn i et spøkelseshus.
Litt for mye uforutsette ting lurer rundt hvert hjørne.
Og de skrikene som slipper ut av halsen er ikke bare skrekkblandet fryd,
men noen ganger bare skrekk….
 

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Av og til står man foran Lykkehjulet.
“Livets Lykkehjul” kanskje..
Man velger seg et nummer,
Og så står man der da….venter ….i åndeløs spenning..
For å se om man er den heldige vinneren…

Det ser ut for at i “Livets Lykkehjul” skal noen også tape.
Ikke at det er rettferdig.
Det bare er sånn.
Pilen kan ikke peke på alle..

Vær glad for alle de dagene..
Da DU er den som vinner..ved “Livets Lykkehjul”..
En teddybjørn?
En blomsterkvast?
Det er ikke viktig..
Det viktige er at du ikke tapte…

Har du ikke fått med deg onsdagskveldens innlegg, trykk deg f eks inn på: 
“Noen andres sko”

Ingen
Kan noen gang gå noen andres skritt..

Man kan kanskje bytte sko litt av og til…
Prøve hvordan det kjennes…
Å være i den andres sko…

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Men ingen kan noen gang gå den andres skritt..
Uansett hvor mye man skulle ville det

Om noen får gnagsår av sine sko
Så hjelper det ikke at noen andre tar de skoene..
Det vil aldri bli de samme gnagsårene, de samme skrittene eller den samme følelsen..

Ingen kan noen gang gå noen andres skritt..

#dikt #sko #skritt #livet #verden #tanker