Hun satt der…. helt musestille… Gjemte seg… Satt bak busken og den tunge, tunge porten…
Hun hadde sittet der i tussmørket….i det begynnende morgenlyset, med beina tett oppunder seg…. nattkjolen godt tredd over knærne for liksom å holde varmen litt i det fremdeles morgen-duggete gresset… Hun hadde tittet utover elven, og sett en trestokk bevege seg…. Hadde sittet og speidet utover der så lenge, med beina slik, at beina hadde dovnet bort og den store, digre stokken ikke lenger var noen stokk men en alligator som gled fram i det stille morgenmørket….
Håret hadde hengt stivt nedover siden av ansiktet hennes, ikke et hårstrå hadde beveget seg….hun hadde knapt pustet… ikke en bevegelse….Var det ikke noen elefanter hun så borti skogbrynet der også?…. Fantasien løp mens hun satt der og knuget om knærne… Det lille heklejakken hun hadde tatt på i farten var ikke på langt nær varm nok, når de skumle tankene kom… Hun hadde bare grepet den i all hast da hun oppdaget at DE TO var borte…. og at hun var alene i huset…Det store, digre huset… Den lille sengen ved vinduet hadde føltes altfor stor da hun våknet og oppdaget at DERES seng var tom… Hun hadde bare revet tak i bamsen, kastet på seg den lille heklejakken og stormet ned de store steinete, flate trappetrinnene… Løpt ned mot elven, og plassen sin…. passet seg for å ikke plumpe uti elven….der hvor plassen hennes ble litt smalere….Hennes hemmelige plass…
Og nå satt hun her…litt oppskaket og forsøkte å holde varmen… Litt skjult bak den frodige busken, og den tunge smijernsporten… tittet mellom det kalde jernet og bladene på grenene som hang over elven.. og prøvde å skjelne mellom stokker og alligatorer…
Solen steg sakte opp bak løvverket der, og i det begynnende lyset kunne hun se en båt komme sigende…Stille ..stille… Den fløt nesten umerkelig framover i det blikkstille vannet, kun avbrutt av små plask når årene traff vannet…. Kun avbrutt av de hviskende stemmene som nådde henne.. I båten satt de to…Han ved årene…hun lett foroverlent på det nærmeste setet… Han i tøfler og slåbrok, hun i sin lange morgenkåpe, med føttene stikkende ut på nedsiden… barbeinte føtter… Og selv om det var langt unna, kunne hun se blikkene de sendte hverandre…Milde, ømme…Fulle av kjærlighet… Solen nådde over toppen på de lave trærne som sto langs elven, og strålene fant henne som satt der gjemt i buskene… Hun kjente varmen fra solen…. og fra innsiden….Kunne ta av den lille jakken… Satt der i nattkjolen og i all spenningen og gleden…. Og ventet på at de skulle komme fram til plassen HENNES…
Gledet seg til at de fikk øye på henne, at de milde øynene ville treffe HENNES… Da skulle hun hoppe ombord, og stille ,stille sige avgårde sammen med dem….
(Dette er en historie jeg laget første gang i 2014…. Den ble laget på innspill fra leserne mine, små stikkord/assosiasjoner jeg fikk fra dem når jeg la ut bildet over og spurte: Hva tenkte du da du så dette bildet? Så fikk jeg inspirasjon av stikkordene og laget den lille teksten. Jeg tenkte en reprise var greit på denne novellen da jeg fremdeles befinner meg på landet, litt opptatt :-))
#novelle #tekst #samarbeid #assosiasjoner #bilde
