“Ute uler vinden… Ved vinduskarmen, i det grå huset som ligger oppe på åskammen, sitter en hvithåret dame og nipper lett til kaffen… Hun stryker katten, Missy, som sitter på en pinnestol ved siden av… lett over ryggen… Lange strøk… Stryker og stryker… Hun hører vinden ule… ser bladene som nesten fullstendig har forlatt bjørken hennes på tunet…fyker avgårde i vill fart bortover…. først NED på bakken,så en sving opp igjen…. før de i full fart svinser nedover lia… på vei mot den åpne plassen der nede… Der, hvor alle veier møtes… der hvor ungdommene møtes i smug…. for bytte hemmeligheter…. eller et og annet stjålent kyss….
Hun ser den åpne plassen ligge der ganske øde… idag… Ikke at det undrer henne… regnet kommer ned nesten vannrett… og det blåser “kattonga” som de sier her på plassen… Ingen ønsker seg ut i et slikt vær…hvertfall ikke hun ved vinduskarmen… Hun stryker en grå hårlokk litt på plass, snurrer den rundt fingrene litt… tar en slurk til av kaffen og føler freden i huset…. stryker Missy over ryggen… igjen og igjen…
DA, plutselig får hun øye på noen der ute…. som med stort strev beveger seg over den åpne plassen…. En paraply truer med å reise til værs… mens noen har dratt regnfrakken tett om seg… I sølepyttene, de små vanndammene som blir i hvert spor etter denne personen, hopper en liten hund… Glad og fornøyd… stanger mot vinden… men med en leken hale, svingende… fram og tilbake… fram og tilbake…
NOEN rusler med tunge skritt…. drar føttene etter seg… holder regnjakken hardt sammen..Lener seg med all sin tyngde mot vinden… med paraplyen…..”
(Denne lille starten på en novelle skrev jeg i starten av blogg-livet mitt. Og det var etter å ha malt dette bildet jeg fikk inspirasjonen til skrivingen. Malingen fikk jeg av Lady August, og det er kos å male litt innimellomk. Du er hjertelig velkommen til å skrive slutten på historien 😀 he-he.. Det har regnet og blåst som vinteren her i dag, så det passet ypperlig med denne lille teksten….)
Liker du å skrive småtekster, dikt eller noveller?
Hadde du vært med på en dikt-utfordring, om du hadde blitt spurt? 😉
Noen ganger kjennes verden som i svart-hvitt..
Dagen kjennes IKKE grei,
og folk er en-dimensjonale:
-BARE hyggelige og greie eller BARE ufølsomme og lite omsorgsfulle..
Gråtonene der ute gjør ikke dagen det spøtt bedre
Likegyldigheten ligger som et klamt snøvær rundt hodet
Men plutselig kan det dukke opp en fargeklatt i snøværet.
Og gi dagen et lite oppsving.
For ingen dager er BARE i svart-hvitt i det minste.
Her skal dagen fargelegges i dag hvertfall!
Drar på landet på besøk til Frodith-mamma, det pleier vanligvis å bli ganske så fargerikt 🙂
Boller må med, og kanskje noen blomster.
Små krusninger på overflaten…vokser til små skumdotter…. som slår innover den kalde sanden….
Man hører små plask…idet vannet treffer sanden langt der inne…Vannet renner gjennom små steiner og fin sand, før det snur og risler utover igjen mot mål der ute…
Det høres ingen latter….Det høres ingen barnepludring eller plasking med spader og bøtter…Det høres ingen mamma-rop som fortvilet leter etter en liten bortkommen en..
Det høres knapt måkeskrik…så vidt…
En enslig måke- har tatt plass på et berg der ute….i det en annen kommer flytende på den kalde vinden… De skvaldrer litt.. rister lett på fjærene…. og kryper sammen litt der…
på det lille neset… i det en bølge har tatt fatt på sin vei innover….
Vanndråper treffer de små kroppene som sitter der nå…side om side… Og idet det iskalde vannet treffer det to, løfter de seg som avtalt nærmest….lar vingene bre seg ut..
…i en vifteform…og legger seg på den kjølige vinden….Duvende ….lett….letter…opp mot noe der oppe….høyt der oppe…. Noe som lover gull og grønne skoger…
….bare dagen får lov å bli litt lenger først…
(en liten reprise på en kald vinterdag ved sjøen. Skrevet i 2015)
