Når hårene reiser seg
på naturens egne armer
skyldes det kanskje
istappenes vakre klokkespill ved elven
snøfnuggenes grasiøse piruetter over isdekte dammer
eller frostrøykens ømme kyss som treffer deg i nakken…
#dikt #is #snø #vakkert #natur #landskap #foto #akerselva #elva
Armene hang slapt ned langs kroppen der han forsiktig prøvde noen små skritt alene. Luen var trukket godt ned over de store ørene. Det var HENNES lue.. men det visste han ikke. Nesen var kald og rød, og en dråpe hang ytterst på tippen og blinket. Han merket det ikke, så den fikk henge i fred.
Han trippet avgårde, som om underlaget var laget av glass. Med hodet lett fremskutt og øynene naglet i bakken, kom han seg steg for steg nærmere henne som sto der borte i snøskavlen og ventet. Frostrøyken spratt ut som små tåkedotter, hver gang han slapp et lite gisp i sin anstrengelse for å nå henne..
Hun sang lavt, som for å gi han støtten og omsorgen han trengte: “Du må gå de sjøl…. men eg kan gå de med deg”.
Ordene fra Bjørn Eidsvågs sang hadde festet seg godt i hodet hennes, og ga HENNE like mye støtte som det ga han som kom der med nervøse, små skritt bare meter i fra henne..Hun sang ordene tydelig, men lavt, slik at bare HAN kunne høre dem..
Det var de to… Det hadde alltid vært det..De to.. mot resten av verden.. Det hadde vært vennskap.. Det hadde vært kjærlighet… Og begge deler samtidig. Et helt liv.. De hadde alltid vært soulmates.
En våt snute dyttet lett borti hånden hans. Hånden hans. Han hadde hanskene hennes…Han visste ikke at det var hennes. Men de kjentes varme og gode.. Den våte snuten smatt på andre siden av ham, og dyttet nå lett borti den andre hånden. Snuten hoppet og spratt og hele kroppen logret ivrig selv etter bare minutter borte fra hans side.
Øynene hans beveget seg engstelig, fra det snø-belagte underlaget og opp på hunden som spratt ellevill omkring. Han sto som forstenet, lette med øynene etter henne, og med lav stemme hikstet han til:
“Hjelp! Den lausbikkja angriper vel ikke?”
Da var hun med raske steg borte hos han. Tok et godt tak rundt livet på han, slik at varmen og styrken fra henne nådde inn til han umiddelbart. Hun tittet opp på han med varme og kjærlighet, så inn i de engstelige øynene og sa for fjerde gang på denne turen: “Neida, Nico vil ikke angripe. Han er så snill så. Han skal til og med være med oss hjem. Så kan du gi han god-mat, slik som du pleier, når vi kommer hjem”. Da så hun engstelsen slapp..Han ble myk i armene hennes..Kroppen hvilte mot henne, og han så ned på henne med tindrende øyne. Fylte av kjærlighet..Fylte av trygghet.. Det såre draget.. som for noen sekunder siden hadde sveipet over ansiktet hans…det draget han fikk hver gang han FORSTO og HUSKET at noe var galt… var nå borte… Igjen var kun kjærligheten.
Det var de to… Det hadde alltid vært det..De to.. mot resten av verden.
#novelle #foto #samarbeid #tekstskaping #assosiasjoner
Såre, nakne føtter
Skrukkete bukseknær fulle av jord
Rufsete hår, klippet av mor
Lua i hånden
Tung bør å bære for unge skuldre
Tunge skritt å gå på kald jord
En endeløs vei -i mentale skritt- om ikke i meter
Før det digre herskapelige huset viser seg
Lua foran seg
Blikket i bakken
Bedende øyne
Før han blir sendt ut på jordene
Takknemlig hjerte- for mat på bordet til kvelds
Tristhet og ensomhet godt skjult under den skitne luggen
Fuglesang og humlesurr
Lukten av markjordbær og grøftekant
Små lette barneføtter
Spretter avgårde på den gresskledde midtstripen
Lubne armer med smilehull
Kjoleforkle og musefletter
Blikket våkent og lett
Søker bestemor på tunet der
Vinker
Mens en sommerfugl lander lett
På blomsterbuketten hun knuger i den svette hånden
Glede i hvert skritt
Eventyr og frihet- hva venter der framme?
(Her kommer en liten tekst, skrevet over de stikkordene/assosiasjonene leserne mine ga meg da jeg la ut dette bildet. Det er en stund siden jeg fikk stikkordene, men nå er det klart: Det var mange ULIKE assosiasjoner som gikk i alle retninger, så derfor ble diktet slik det ble. Spennende DET også egentlig. Takk til alle som bidro <3)
#dikt #assosiasjoner #vei #foto #tekst
TRE…
Den perfekte tre-enighet: Gud, Jesus og den hellige ånd…
Eller den lille familien…Tre- som i kjærlighet, håp og glede…
Tre…
Som i det uparede tall…
Usikkerheten i den lille gruppen..
Er det HUN og HAN…og den andre… Små søte ord… når de tror hun ikke hører dem…?
Eller er det HUN og HUN… det ubrytelige vennskapsbånd?… hvor han aldri når opp?
Tre….usikkerhetens tall?
Hva forbinder du med tallet tre?
#tre #relasjoner #kjærlighet #vennskap #dikt #refleksjoner
Lyden av TO klinger godt i øret… TO plask i vannet.. der føtter farer i været..
og to holder pusten under vann…
Synet av TO føles godt for øyet… TO kommer sigende, side om side….
…Kun med varmen i mellom seg….
To hoder mot målet ….der framme…
Følelsen av TO kjennes godt i hjertet…Samhørighet…
TO sett med føtter som farer avgårde i samme takt…
TO sinn- en tanke…. TO kjennes godt i hjertet..
Hva tenker du om TO?
#to #par #refleksjoner #dikt
En..
Sterk og selvstendig..
Faste skritt
Klarer seg selv..
Alene i mørket…
EN mot “røkla”…
En..
Ensom…
Familien i landet langt borte..
Sliten, trist, ydmyket….redd..
Jobber alene..
Alene mot “røkla”
En..
En..Ensom… Engstelig… Energiløs..
(en liten reprise på diktene jeg skrev i “tall-utfordringen”min i fjor…Det er travle tider på jobb denne uka, så må bli litt repriser 🙂 )
Hva forbinder du med EN?
#dikt #en #tall #assosiasjoner
Hun og han
Hjerter risset i tre
Lommekniven i slira hans.
Skautet knyttet rundt hodet hennes, i den kalde høstluften.
Han foran på den tungrådde sykkelen.
Hun sittende sideveis på bagasjebrettet med skjørtet flagrende.
Armene godt festet rundt livet hans.
Hun og han
Hjerter risset i tre
Hun og han
Hjerter risset i tre
Army-knifen slengt i saggebuksen etter bruk
Capsen bak- fram på hodet hennes, for å holde det grønne håret i sjakk
Han slentrende med skateboardet under armen
Hun rullende ved hans side på segwayen
Klamrer seg til hans hjelpende hånd
Hun og han
Hjerter risset i tre
#dikt #nå #da #gamledager #nåtid #kjærlighet
Armene hang slapt ned langs kroppen der han forsiktig prøvde noen små skritt alene. Luen var trukket godt ned over de store ørene. Det var HENNES lue.. men det visste han ikke. Nesen var kald og rød, og en dråpe hang ytterst på tippen og blinket. Han merket det ikke, så den fikk henge i fred.
Han trippet avgårde, som om underlaget var laget av glass. Med hodet lett fremskutt og øynene naglet i bakken, kom han seg steg for steg nærmere henne som sto der borte i snøskavlen og ventet. Frostrøyken spratt ut som små tåkedotter, hver gang han slapp et lite gisp i sin anstrengelse for å nå henne..
Hun sang lavt, som for å gi han støtten og omsorgen han trengte: “Du må gå de sjøl…. men eg kan gå de med deg”.
Ordene fra Bjørn Eidsvågs sang hadde festet seg godt i hodet hennes, og ga HENNE like mye støtte som det ga han som kom der med nervøse, små skritt bare meter i fra henne..Hun sang ordene tydelig, men lavt, slik at bare HAN kunne høre dem..
Det var de to… Det hadde alltid vært det..De to.. mot resten av verden.. Det hadde vært vennskap.. Det hadde vært kjærlighet… Og begge deler samtidig. Et helt liv.. De hadde alltid vært soulmates.
En våt snute dyttet lett borti hånden hans. Hånden hans. Han hadde hanskene hennes…Han visste ikke at det var hennes. Men de kjentes varme og gode.. Den våte snuten smatt på andre siden av ham, og dyttet nå lett borti den andre hånden. Snuten hoppet og spratt og hele kroppen logret ivrig selv etter bare minutter borte fra hans side.
Øynene hans beveget seg engstelig, fra det snø-belagte underlaget og opp på hunden som spratt ellevill omkring. Han sto som forstenet, lette med øynene etter henne, og med lav stemme hikstet han til:
“Hjelp! Den lausbikkja angriper vel ikke?”
Da var hun med raske steg borte hos han. Tok et godt tak rundt livet på han, slik at varmen og styrken fra henne nådde inn til han umiddelbart. Hun tittet opp på han med varme og kjærlighet, så inn i de engstelige øynene og sa for fjerde gang på denne turen: “Neida, Nico vil ikke angripe. Han er så snill så. Han skal til og med være med oss hjem. Så kan du gi han god-mat, slik som du pleier, når vi kommer hjem”. Da så hun engstelsen slapp..Han ble myk i armene hennes..Kroppen hvilte mot henne, og han så ned på henne med tindrende øyne. Fylte av kjærlighet..Fylte av trygghet.. Det såre draget.. som for noen sekunder siden hadde sveipet over ansiktet hans…det draget han fikk hver gang han FORSTO og HUSKET at noe var galt… var nå borte… Igjen var kun kjærligheten.
Det var de to… Det hadde alltid vært det..De to.. mot resten av verden.
(Denne lille novellen ble laget på bakgrunn av ordene/stikkordene/assosiasjonene jeg fikk av leserne mine, da jeg la ut bildet på torsdag. Mange av ordene er direkte fra leserne. Noen av ordene er mer som en DEL av innholdet, eller stemningen. Jeg tror de fleste vil kjenne igjen SINE ord )
#novelle #foto #samarbeid #tekstskaping #assosiasjoner
Uten så mye som et vindpust var morgenen der…
Uten selv å puste lå HUN der…I åndeløs spenning lå hun med nesen ut av den lille åpningen i teltduken…og tittet utover det blanke vannet.. Håret lett fuktig, av morgenens damp på teltduken… soveposen godt trukket opp…. Noen små varmegrader i teltet, var ikke nok til å holde varmen utenfor soveposen…
Hun tittet forsiktig vekk fra det blanke vannet, lot øynene hvile på han som lå der bare millimetere fra henne….Hun smilte for seg selv… Han sov…med nesen tittende ut av den store soveposen, og av og til ga han fra seg noen små snork….Noe som fikk henne til å fnise lydløst ned i sin egen sovepose…for ikke å vekke han…
Blikket vendte utover mot vannet igjen. I grålysningen liknet landskapet på et bilde fra Japan. Slik silhuetten fra naturen vistes skarpt mot den stille, klare morgenhimmelen…akkurat slik var de vakre bildene hun hadde på netthinnen…. fra Japan…Slik hun husket dem …fra den sommeren de møttes….der i Japan…
De hadde ankommet dette lille bortgjemte stedet i går kveld.. fortøyd båten, slått opp telt…. Og i skumringen hadde de sittet på bryggekanten, snakket om Japan…. med beina så vidt i berøring med den kalde vannflaten…Løst verdensproblemer… holdt tett om hverandre…fortalt hverandre hemmeligheter… Hun hadde kjent det krible i hele kroppen…Underlig at det føltes slik.. fremdeles…så mange år etter… Hun hadde kjent en indre fred..
Plutselig ble hun revet tilbake til dagen i dag, av et plask der på utsiden av teltduken! Øynene sveipet fort over han ved siden av henne…han sov fremdeles… Hun tittet raskt i begge retninger gjennom den så vidt åpnede glidelåsen, og så noe som beveget seg nærmest lydløst gjennom grålysningen… En lang smal silhuette seg forbi i vannet… mens hun holdt en hånd foran munnen, for ikke å avsløre at hun var der… Brått var hun våken som aldri før…øynene vidåpne, klar til å ta et fast grep i han som lå ved siden av, klar til å finne noe å kaste mot den smale skyggen i vannet der…klar til å rømme ut av det lille ubeskyttede teltet…
Da plutselig fikk hun se….det var en bever som hadde tatt plass bare meter fra henne…..Den pusset pelsen sin, med de små forlabbene, pusset snuten blank og fin…., før den igjen fløt utover med rolige og fredelige svømmetak…. Hun grep tak i den lille notisblokken sin, som lå der ved fotenden…boken som alltid var med…Den hun noterte livet sitt i… En gang skulle det bli en bok.. Hun noterte noen få ord, med raske hender…. hadde ikke tid til å skrive lenge nå…
Oppildnet av den blanke, fine beveren i vannet… krøp hun raskt men lydløst ut av teltet, løp barbeint i gresset ned mot bryggen som lå der i morgendisen og landet med et plask og et halvkvalt gledeshyl i det iskalde vannet…
Hun hørte det mumle søvndrukkent fra teltduken, i det verden våknet …
(Denne lille novellen ble laget for et par år siden, og er et samarbeid mellom leserne mine og meg. Leserne ga meg assosiasjoner over bildet den ene dagen, da jeg la ut bildet alene. Korte stikkord, som ga meg noe å skrive ut fra. Jeg prøvde å flette alle ord, eller stemningen inn i historiern. Stikkordene er med og trigger tankene mine. Så dette blir et flott samarbeid. En liten reprise igjen altså på morgenkvisten i dag 😉 Nå er jeg klar for mer forelesninger og jobbdag.)
#novelle #tekst #foto #sommer #tur
Tunge..
Slepende…
Sko med sand i… gnisset på foten..
Vasstrukne …etter regndråpene som aldri ga seg…
Føttene …såre …etter sand mot huden…
Trappetrinnene…uoverkommelige…
Føttene tunge som bly…
Målet der framme….i det fjerne…
En solstråle traff kinnet hennes…
Det blinket i dråpen som var på vei ned kinnet…
I det hun løftet føttene ut av de vasstrukne skoene..
Og løp barbent opp trappen…
(En liten reprise på et dikt jeg laget i fjor høst, omtrent akkurat et år siden)
#dikt #foto
