Små krusninger på overflaten…vokser til små skumdotter…. som slår innover den kalde sanden….
Man hører små plask…idet vannet treffer sanden langt der inne…Vannet renner gjennom små steiner og fin sand, før det snur og risler utover igjen mot mål der ute…
Det høres ingen latter….Det høres ingen barnepludring eller plasking med spader og bøtter…Det høres ingen mamma-rop som fortvilet leter etter en liten bortkommen en..
Det høres knapt måkeskrik…så vidt…
En enslig måke- har tatt plass på et berg der ute….i det en annen kommer flytende på den kalde vinden… De skvaldrer litt.. rister lett på fjærene…. og kryper sammen litt der…
på det lille neset… i det en bølge har tatt fatt på sin vei innover….
Vanndråper treffer de små kroppene som sitter der nå…side om side… Og idet det iskalde vannet treffer det to, løfter de seg som avtalt nærmest….lar vingene bre seg ut..
…i en vifteform…og legger seg på den kjølige vinden….Duvende ….lett….letter…opp mot noe der oppe….høyt der oppe…. Noe som lover gull og grønne skoger…
….bare dagen får lov å bli litt lenger først…
(en liten reprise på en kald vinterdag ved sjøen. Skrevet i 2015)
Armene hang slapt ned langs kroppen der han forsiktig prøvde noen små skritt alene. Luen var trukket godt ned over de store ørene. Det var HENNES lue.. men det visste han ikke. Nesen var kald og rød, og en dråpe hang ytterst på tippen og blinket. Han merket det ikke, så den fikk henge i fred. Han trippet avgårde, som om underlaget var laget av glass. Med hodet lett fremskutt og øynene naglet i bakken, kom han seg steg for steg nærmere henne som sto der borte i snøskavlen og ventet. Frostrøyken spratt ut som små tåkedotter, hver gang han slapp et lite gisp i sin anstrengelse for å nå henne..
Hun sang lavt, som for å gi han støtten og omsorgen han trengte: “Du må gå de sjøl…. men eg kan gå de med deg”. Ordene fra Bjørn Eidsvågs sang hadde festet seg godt i hodet hennes, og ga HENNE like mye støtte som det ga han som kom der med nervøse, små skritt bare meter i fra henne..Hun sang ordene tydelig, men lavt, slik at bare HAN kunne høre dem..
Det var de to… Det hadde alltid vært det..De to.. mot resten av verden.. Det hadde vært vennskap.. Det hadde vært kjærlighet… Og begge deler samtidig. Et helt liv.. De hadde alltid vært soulmates.
En våt snute dyttet lett borti hånden hans. Hånden hans. Han hadde hanskene hennes…Han visste ikke at det var hennes. Men de kjentes varme og gode.. Den våte snuten smatt på andre siden av ham, og dyttet nå lett borti den andre hånden. Snuten hoppet og spratt og hele kroppen logret ivrig selv etter bare minutter borte fra hans side. Øynene hans beveget seg engstelig, fra det snø-belagte underlaget og opp på hunden som spratt ellevill omkring. Han sto som forstenet, lette med øynene etter henne, og med lav stemme hikstet han til: “Hjelp! Den lausbikkja angriper vel ikke?”
Da var hun med raske steg borte hos han. Tok et godt tak rundt livet på han, slik at varmen og styrken fra henne nådde inn til han umiddelbart. Hun tittet opp på han med varme og kjærlighet, så inn i de engstelige øynene og sa for fjerde gang på denne turen: “Neida, Nico vil ikke angripe. Han er så snill så. Han skal til og med være med oss hjem. Så kan du gi han god-mat, slik som du pleier, når vi kommer hjem”. Da så hun engstelsen slapp..Han ble myk i armene hennes..Kroppen hvilte mot henne, og han så ned på henne med tindrende øyne. Fylte av kjærlighet..Fylte av trygghet.. Det såre draget.. som for noen sekunder siden hadde sveipet over ansiktet hans…det draget han fikk hver gang han FORSTO og HUSKET at noe var galt… var nå borte… Igjen var kun kjærligheten.
Det var de to… Det hadde alltid vært det..De to.. mot resten av verden.
Såre, nakne føtter Skrukkete bukseknær fulle av jord Rufsete hår, klippet av mor Lua i hånden Tung bør å bære for unge skuldre Tunge skritt å gå på kald jord En endeløs vei -i mentale skritt- om ikke i meter Før det digre herskapelige huset viser seg
Lua foran seg Blikket i bakken Bedende øyne Før han blir sendt ut på jordene Takknemlig hjerte- for mat på bordet til kvelds Tristhet og ensomhet godt skjult under den skitne luggen
Fuglesang og humlesurr Lukten av markjordbær og grøftekant Små lette barneføtter Spretter avgårde på den gresskledde midtstripen
Lubne armer med smilehull Kjoleforkle og musefletter
Blikket våkent og lett Søker bestemor på tunet der Vinker Mens en sommerfugl lander lett På blomsterbuketten hun knuger i den svette hånden
Glede i hvert skritt Eventyr og frihet- hva venter der framme?
(Her kommer en liten tekst, skrevet over de stikkordene/assosiasjonene leserne mine ga meg da jeg la ut dette bildet. Det er en stund siden jeg fikk stikkordene, men nå er det klart: Det var mange ULIKE assosiasjoner som gikk i alle retninger, så derfor ble diktet slik det ble. Spennende DET også egentlig. Takk til alle som bidro <3)
