For noen er det å gå opp den trappa, spankulere ut på tuppen av stupe brettet og kaste seg ut i det et skikkelig “rush”.
Uansett om man kjenner det man kaster seg ut i er det et kick liksom.. 
Disse NOEN går med raske skritt opp trappen, tenker ikke på konsekvensene, men bare regner med det går bra… Uansett om de har flytevest, sikkerhetsnett ja…du skjønner…?

Annonsørinnhold

GAVETIPS: 100 kule gaver han kommer til å elske

For andre er det å gå opp den trappa nok i seg selv.
Man har kanskje blitt puffet eller dratt opp der også, egentlig rimelig mot sin vilje. Man føler man MÅ. Man er livredd at det man kaster seg ut i skal vise seg å være et underlag av stein, fjell eller annet som garantert gir alt annet enn et “godt rush”. Man ser for seg et kråkestup, et splætt og noe alt annet enn et vakkert syn der nede på underlaget. Fordi man ikke får forberedt seg godt nok, med så mye som en bitteliten fallskjerm en gang. 

Det er ikke noe godt å være den som alltid må være så himla forberedt. Det er ikke noe godt å ha så stort behov for fallskjermer, flytevester og sikkerhetsnett før man begir seg inn i noe. Det er ikke noe godt når Ludviken i en tar over for mye.

Noen ganger blir jeg sint og lei av å være sånn, og det gir meg dager som i går.

Takk til alle som kom med oppmuntrende ord her inne på bloggen i går. <3

Og takk til mine to herlige kolleger på jobb, som ga meg de ordene jeg trengte i dag etter en litt crappy natt og morgen <3

Jeg har skrevet om temaet “å hoppe i det” før også, med egne tegninger. Det finner du hvis du klikker på linken.