Alt virker kanskje som selvfølgeligheter for deg…?
Alt du omgir deg med. Trikker som går hvert 10. minutt, telefoner som gir deg hele verden inn i løpet av sekunder. For ikke å snakke om at DU, selv, kan nå hvor langt du måtte ønske….bare med et par tastetrykk.. Facebook, Tik-tok, Snap, blogg.. Kontakt, rått og brutalt… Eller med stjerner og hjerter…
Men det er ikke SÅ lenge siden det ikke var sånn… Er ikke DET rart?
Du tenker at du er gammel, 25-30 år, og dette har jo alltid eksistert i DIN verden. Vel.. i den store sammenhengen er du ikke annet enn en liten baby 
Er det ikke rart at når jeg vokste opp, gikk på videregående, så hadde vi ikke en gang “fasttelefon” hjemme. Jeg gikk til naboen, hvis vi MÅTTE bruke telefon. I enkelte tilfeller som når jeg ville gjøre en avtale med kjæresten min som bodde et annet sted i kommunen, en togtur unna, så gikk jeg til nærmeste telefonkiosk…Jepp, de røde telefonkioskene… og ringte han derfra. Fikk litt mer privatliv liksom
Og jeg er ikke gammel vel!!! Bare ungfolen, spør du meg…
Er det ikke rart at når jeg gikk på lærerhøyskolen, nesten 10 år etterpå, så hadde vi fremdeles ikke mobiltelefoner. Og da var jeg i midten av 20-årene liksom. Hadde du gjort en avtale med noen, en date eller noe annet, så dukket du opp på avtalt sted.Eller gikk slukøret hjem, fordi noen ikke kom… Du hadde ikke noe sted å få beskjed. Jeg bodde på studenthybel, der eneste tilgang på telefon var nede i gangen. En felles telefon. Som folk sjelden tok hvis den ringte…
Er det rart hvor mye som er forandret?…På egentlig ganske kort tid…
Les gjerne også om hva “det ble unger av” før i tida
Vet ikke om jeg vil kalle det vi har hatt for fremskritt… Jeg trengte bare å ta av telefonrøret og si jeg skal til bestemor. Så svarte bestemor i andre enden.
Trengte ikke å huske nummer eller navn.
Ja, veldig rart, og rart å tenke på! Har nesten glemt hvordan det var. Nydelig bilder av unge Frodith!
Det har skjedd kjempemasse på ca 25 år altså…. jeg fikk min første mobil da jeg fylte 30 – det var helt ufattelig (og snart 25 år siden)! PC var noe man hadde på jobb, og de hadde digre “hjerner” som sto i egne rom! Vi hadde fasttelefon da jeg var ungdom, men den skulle bare brukes i nødstilfeller……… f.eks. på skolen – eller uka før på korps eller trening! Verden har blitt enklere kanskje, men også mye mer stressende….
Ikke rart at mange eldre sliter med å henge med i svingene i denne rasende forte forandringen som er.
Husker da jeg gikk på lærerhøyskolen – da hadde vi en oppslagstavle det ble skrevet beskjeder.
Men det måtte være bare viktige ting, ting mottakeren hadde behov for å vite.
Vi hadde alltid telefon i mitt barndomshjem, men delte en linje med mine besteforeldre.
Ett ring – til sentralen
To ring – til mine besteforeldre
Tre ring- til oss
Dette var tidlig på sekstitallet.
Men som du skriver- godt å ha opplevd det også.
Når jeg tenker på det, syns jeg det er veldig rart. Jeg syns faktisk også det er skremmende å se hvor raskt den utviklinga har gått etter at den første “betongklossen” av en mobiltelefon kom. Må bare si at jeg er veldig glad for at jeg vokste opp på 70 og 80-tallet
Så sant. Men du og du. For en fin ung dame du var og fortsatt vakker nå også:)
Ja, det er rart å tenke på!
Nå kan vi knapt dra noen steder uten mobilen, i tilfelle bilen stopper eller noen må ha tak i oss. Om man brakk beinet på skogstur eller sto fast langt unna folk, måtte man bare vente til man ble savnet. Datamaskiner har også hatt en enorm utvikling, – var såvidt funnet opp da jeg gikk på videregående. Her står det en sånn rød telefonkiosk i sentrum, og den er full av bøker til fri lesing.
Litt gøy å tenke på. Glad jeg fikk med meg DET livet også egentlig