Det er jo verdt å tenke over…
Hvor forfengelig er du? Eller jeg… Og til hvilken pris?
Overfladisk? Å være opptatt av utseende? Ja, til en viss grad, etter min mening.. Så er jeg ikke opptatt av utseende da? Jo.. så absolutt!
Jeg kan nok rive av meg noen meninger om at det å operere seg FOR å rette opp mikroskopiske “greier” er noe stort tøys! Og jeg MENER det ja. JEG synes det er noe stort tøys! Jeg synes det er ille at vi blir påvirket så til de grader av reklame og annet, at unge jenter som allerede er så nær “feilfrie” man kan komme tror at man må operere seg for å bli… hva da? Perfekt? Ingen blir det likevel! Perfektheten sitter i skallen på oss. Det å føle seg fin og vel har lite med det ytre å gjøre uansett. Selvtilliten er vaklende om den kun er bygget på det ytre.
Så hvordan er jeg forfengelig da? Hva er det jeg mener med at jeg er det?
Som du vet er jeg rimelig glad i å pynte meg. Jeg er glad i farger, og tror det påvirker så vel andres humør så vel som mitt eget. Jeg tror ikke at nødvendigvis andre synes jeg er så fryktelig fin.. Men det er viktig for meg SELV å føle meg fin, på MIN måte.
Når jeg har vært gjennom det jeg har vært gjennom nylig (operasjonen som skyldtes kreft i panna), så ble alt av tanker om utseende skjøvet langt bak i skallen. Jeg var KUN opptatt av å bli frisk! Jeg gjentok til alle som gadd å høre at jeg blåste en lang marsj i hvordan jeg ble seende ut etterpå, bare jeg ble frisk. Jeg kunne gå med lue resten av livet, uten problemer. Og det mente jeg.
Legene forklarte hvordan operasjonen skulle gjennomføres, om lapping og ommøblering, for å få dekket det store “hullet” som var blitt etter fjerningen av basalcellekreften. Inni meg tenkte jeg at så lenge jeg kjenner meg selv igjen så er jeg sjeleglad. Jeg så for meg store arr og det var helt greit. Det var likevel ikke til å stikke under en stol at når jeg fikk se meg selv i speilet på fredag, egentlig for første gang uten plaster og bandasjer, men fremdeles gul og blå, så forsto jeg at jeg jo var kjempeglad for det jeg så.
Hvorfor det?
Jo fordi jeg liknet meg selv. Jeg liker den jeg er og sånn jeg ser ut, for MIN del. Det vil være noen arr, og hamsterkinnene er fremdeles der. Men jeg er MEG. Og jeg er forfengelig nok til å ønske å fortsette å se ut som MEG framover.
Nå er jeg ikke så forfengelig av meg. 😀 Men det var noe som plaget meg som barn og ungdom og det var et stort mellomrom mellom fortennene. Etter at jeg hadde regulering i en alder av ca 20 (fikk alle tennene seint) så kunne jeg endelig smile på bilder.😅 Det hjalp også at Aha var populære, for Morten Harket hadde noe lignende.😊
Det er jo noe riv ruskende galt med et samfunn der man som kvinne er ment å skulle være ‘ferdig’ før en i det hele tatt har kommet til halvgått livsløp. Ei heller er det noe mindre giftig med det overfokuset på ungdommelig skjønnhet. Jeg mener.. Hvem pokker er det som liksom har bestemt at skjønnhet skal være noe unisont der alle er gitt å foretrekke det samme? – Og ikke minst, hvorfor i granskauen finner vi oss i det?? Det er jo vi selv, som forbrukere som holder de hjulene i gang!!
Og for min egen del, er jeg skammelig klar over at jeg i betydelig grad er en del av problemet, jeg også!..
Vi henger oss opp i denne siste resten til likelønn, men å få den respekt vi fortjener som en del av samfunnet som rett og slett har krav på å bli både hørt og sett, er i mine øyne langt mer prekært å få tatt grep om! Respekt og verdsettelse er pokker så mye viktigere enn noen skarve tusenlapper på selvangivelsen.
Den sommeren jeg fylte 18 hadde jeg en åpen hjerteoperasjon. De skiftet ut skillevegger i hjertet mitt. En stor operasjon, og sikkert med en viss risiko. Det jeg var mest engstelig for var å få et stygt arr. Jeg var som sagt 18 år.
For å gjøre en litt lang historie kortere. Jeg ble ikke bønnhørt. Jeg fikk et arr like langt som brystbeinet som lå som en 0.7. cm tykk og 1 cm bred pølse oppå huden. Øverst der man gjerne ville ha en kjole- eller bluseutrinning ble pølsa 1 cm høy og blålilla. Jeg var ikke av de mest forfengelige, men det arret plaget meg virkelig. Jeg sluttet med utringning, og lette etter “høyhalset” badedrakt. Bikini var for meg utenkelig. Jeg måtte gjennom en par, tre kjærester før noen fikk se meg med bar overkropp og lys på.
Jeg var lovet at etter tre år kunne jeg få vurdert om jeg kunne få plastisk kirurgi på arret. Det fikk jeg innvilget. De fjernet den øverste biten, som var lilla og skjemmende også med klær.
Jeg var glad det ble gjort, men hadde jo i løpet av de nesten 4 årene som hadde gått lært meg å leve med arret. Det hadde liksom blitt re del av meg.
Man venner seg til mye. Ja, og forskjell på å være 18 og snart 60. Når man er 18 er man jo litt uovervinnelig i forhold til livet, så det er mer bekymring rundt andre ting. NÅ er tankene ganske endret for meg også, fra jeg var 18 🙂