Du leste kanskje innlegget mitt i går, om at jeg er “småskala-Frodith”?
Vel, her er oppfølgeren på et vis..
For jeg er heller ingen helt i stor skala.
Jeg er sikkert en “pingle”…Litt for mye Ludvig i meg innimellom. Har mest lyst å ta halen mellom beina og gå å gjemme meg.. Når det blir litt “farlig”…
Skjer det en ulykke, noen som har falt om eller på annen måte ikke klarer seg selv, så stopper jeg opp…ja absolutt, men jeg håper hardt og inderlig at det er noen flere som gjør det. Og at de KAN det som vedkommende trenger hjelp til. Usikkerheten min er som “spikret” når det gjelder sånne situasjoner, og jeg “fryser til” på en måte..
Nesten alle situasjoner her i livet hvor jeg har vært vitne til en ulykke eller folk som trenger hjelp, så har det strømmet til med folk som KAN heldigvis…Eller i det minste TØR…
I går kom jeg i en situasjon hvor jeg fikk muligheten til å bli en “småskala-helt”..
En far kom syklende med sin datter bakpå sykkelen. Det viste jo ikke JEG, før jeg hørte et brøl som gikk gjennom marg og bein. Første reaksjon var å stikke fingrene i ørene og løpe av gårde. Ludviken var på vei til å ta over. Men inni meg var det en stemme som ba meg “skjerpe meg”. Så jeg snudde meg og gikk tilbake der jeg så en mann i trikkeskinnene, med en datter bak på sykkelen som skrek og skrek.
Lang historie- kort: Jenta hadde fått beinet i eikene mens far syklet videre.. Ja, du skjønner? Det hele skjedde ved legevakta heldigvis, en annen mann stoppet også opp. Vi sto der litt tafatte begge to. Og far sa ingenting. Vi prøvde å si at legevakten var tett ved, barnet blødde og hadde tydelig vondt. Så kom MOR nede i gaten, og han ville vente på henne. Mor hadde vogn med enda et barn i. Det var plutselig veldig mye greier for MOR å holde styr på: Et skrikende barn som bare ville til moren, faren med sykkelen av det riktig TUNGE slaget og enda et barn i en vogn. Jeg tilbød meg å bli med inn på legevakten. Jeg kunne ta vognen med lillemannen i, moren det skrikende barnet og far sykkelen. Moren satte pris på det, og det var veldig greit for meg å skjønne at jeg KAN hjelpe jeg også. Kanskje ikke med livreddende saker, men i litt småskala-saker… 🙂
Jeg ble med inn til akuttrommet vi fikk tilvist.
Kanskje kunne jeg vært der lenger enn jeg ble…
Kanskje kunne jeg tatt litt mer STYRING da foreldrene så ganske “frosset” ut umiddelbart… Men jeg er ikke vant med å “komme strømmende” som sagt….Jeg tror likevel det blir lettere neste gang jeg kommer i en sånn situasjon.
Ludvik kan også!!
Du gjorde en flott jobb – godt å kunne hjelpe til! Og dette var viktig for dem! God klem <3
Høres ikke mye kjekt ut å komme opp i en slik situasjon, jeg misunner deg ikke.
Kjære deg. Mener bestemt du reagerte helt riktig. At fremmede durer inn å dominerer fullstendig i slike situasjoner, gir helt feile reaksjoner. Foreldrene ville sikkert føle kontroll, ikke minst ovenfor barna. Måten du gjorde det på var nydelig. 🥰
Jeg er nok litt Ludvik jeg også i utgangspunktet, men så rister jeg meg av det å blir rolig og tar hånd om situasjonen. Å med tar hånd om, så er jeg fryktelig flink til å organisere men ikke like flink med håndspåleggelse av skadede personer. Så bra at du kunne hjelpe avlaste foreldrene mens de tok seg av barnet sitt 🥰
Så bra at Ludvig kommer når det trengs. Jeg er sikker på at han kommer frem mye mer enn du tror ❤️
Så fint at du kunne hjelpe, regner med at det var veldig godt for foreldrene også. Fint å høre at du stilte opp <3. Og du vet det, Ludvig er modig han, når han må. Vi hadde en katt som ble kalt opp etter Ludvig på grunn av forsiktighet. Den katten ble bestevenn med en hund, en modig katt. :).
Du gjorde det du kunne og det er bra nok det 😊💕
Ludvik kan også, når det gjelder 🤗
Klem
Ludvik kan. Og noen ganger er det at noen kommer med forslag og litt praktisk hjelp alt som skal til.