Siden jeg er i gang igjen med treningen får jeg jo noen rare opplevelser og tanker igjen. Nå er jeg liksom litt tilbake på stadiet hvor jeg likner på en fuglunge igjen. Ikke det at jeg var noen Hulken-lookalike da jeg ga meg i april heller, men jeg liknet i det minste mer på en KRAFTIG fugl enn nå. Ja da… jeg er ikke noe tynn, det er ikke det jeg mener, men den “kraftigheten” jeg har nå skyldes alt annet enn trening i alle fall… Så fuglunge-spinkel muskelmessig altså…
Jeg er inne i en fase igjen hvor jeg legger merke til de andre rundt meg, hvor mye DE klarer og ikke jeg. Det pleier å gå over, og jeg har fullt fokus på meg selv. Men i starten er jeg litt der… hvor jeg titter litt på hva de andre gjør… Og jeg får vel kanskje kalle dette “starten” igjen…
Det som er litt morsomt å se på er de som i utgangspunktet ikke er SÅ trente. De ser ut til å kompensere for manglende muskler ved å “late som” de har dem.
Hvorfor ellers skal de “sprade” rundt, fram og tilbake, med framskutt hode, som om de hadde “oksenakke”?
Hvorfor skulle de ellers gå med armene LANGT ut fra kroppen som om biceps-musklene hindrer dem i å kunne henge inntil kroppen?
Hvorfor skulle de ellers gå som cowboyer fram og tilbake mellom apparatene, som om alt for kraftige lår hindrer dem i å gå normalt?
Jeg mener… JEG ser ikke disse digre musklene…men de sitter tydeligvis i hodet på dem, for de har en attitude som om de var Mr Strongman noen av disse..
Jeg smiler litt for meg selv på innsiden, og så tenker jeg at kanskje ikke er den som svetter og sliter mest på senteret, verken fysisk eller mentalt..
Hihi, ser dem for meg… Disse spraderne, som føler seg som muskelbunter fordi de har løftet noe tungt og armene liksom løftes opp av at de ikke lenger har tyngden av vektene med seg 😀
He-he… ikke akkurat sånn, men man kan lage seg mange bilder i hodet 😀
He-he. Kjenner typen.
Kanskje sitter fugleungen din og bare i hodet.
Ja, ikke sant, mulig det 😀 Egentlig er jeg en velvoksen ØRN 😀