I grenselandet mellom “flinkeste jenta i klassen” og “overhode ikke bra nok” befinner det seg en hel masse driiiit.
Jeg mener: På den ene siden sliter jeg med å sette grenser for meg selv. Jeg er nærmest uunnværlig i jobbsammenheng…. Hvis jeg skulle bli syk, så kan jeg simpelthen ikke VÆRE syk, hvis ikke det “passer inn”. Det skal mye til før jeg tillater meg å være syk. Må nesten sjekke kalender. For jeg må jo stille opp! Arbeidsmoralen er gigahøy og tanken om å måtte prestere er så fremtredende at det er ikke sunt. For det er jo ikke sånn at verden går under selv om jeg ikke er tilstede.
Og på den andre siden kan jeg stresse meg opp til de grader når jeg skal i gang med nye ting, en ny oppgave eller jeg skal gjennomføre noe som ikke er helt vanlig for meg: “Har jeg besvart dette skjemaet riktig?”” Er det jeg oppfatter av spørsmålet RIKTIG oppfattet?” “Gir jeg riktige svar?” “Gir jeg riktig informasjon når jeg skal veilede noen?”
Plutselig slår det inn en usikkerhet som ikke likner grisen… Eller det er kanskje akkurat det den gjør. Likner grisen mener jeg… 😀 For hvor flink er man egentlig nødt til å være da? Må jeg være flinkest i ALT? Går verden under om man skulle gi noen feil svar her og der? Om jeg skulle besvare et undersøkelsesskjema noe mangelfullt.
Skuldrene blir høye av sånt. På den ene siden altså bekymret for å ikke være flink NOK. Og på den andre siden er jeg så høy på meg selv at jeg tror jeg er nærmest uunnværlig…Innimellom kan man bli rimelig lei av seg selv! “Flink-pike-syndrom” er noe herk!
Nå går jeg på trening. Og der er jeg akkurat passe flink, til meg å være! 😀 Så kan du sitte å lure på om du er flink nok, eller om du er så flink at du er uunnværlig 😉
Et veldig godt innlegg! Kjenner sykt godt til det med arbeidsmoralen, men nå øver jeg meg… veldig fine bilder av deg forresten
Jeg kjenner meg igjen og ja det er så mye rett i det som du tar opp.
Dette er egentlig et alvorlig tema, forstå at skuldrene skal henge akkurat der de skal, at en holder sannsynlig mål og at verden ikke «går under» om en må kaste inn håndkleet. Tror det er viktig å øve på forstå mekanismene <3
Vi vil nok gjerne være veldig flinke, men – heldigvis – så må vi kunne slappe av innimellom! 🙂
Det er slitsomt å være så flink hele tiden, så noen ganger må vi øve på å senke kravene til oss selv 😉
Ja, jeg øver…men ikke så vellykket alltid 😛
Trur det er veldig mange som kjenner seg igjen i dette 🙂 Jeg kan heller aldri være syk, og du skal tru jeg er meget stresset nå når jeg har måtte være hjemme fra jobb i 3 MÅNEDER og det fremdeles er usikkert når jeg kan komme tilbake 100% :O Det synes på huden 😛 ha ha…
Ja, jeg skjønner godt at det må være helt grusomt for deg 😮 Håper det går litt fortere framover for deg etter hvert 🙂
Jeg er ganske sikker på at jeg så smått kan begynne å jobbe bittelitt i løpet av neste uke – jeg håper tirsdager og fredager frem til lunsj som en begynnelse 🙂
❤️❤️❤️
<3
Jeg var som deg før og slepte meg på jobb selv om jeg egentlig burde ha ligget under dyna. Har til og med blitt sendt hjem av sjefen for at den syntes jeg ikke hadde noe der å gjøre. Så når kroppen etter vært ikke orket mer, måtte jeg bare innse at jeg måtte resignere. Det som ikke blir gjort må vente om ingen andre kan ta det. Klems 🤗
Kollegaene mine er også flinke til å jage meg, når jeg egentlig SKULLE ha gått… 😄 Man trenger å bli mint på at joda, man er flink og man trengs, men at man faktisk gjør ting mer enn bra nok…
Ikke så mye å gruble på. Verden ville vært langt fattigere uten deg. Ha en nydeligvakker søndag 🥰🐰
Fantastisk koselig å høre Bunny ♥️ Tenk at du faktisk synes det 🥰 Ha en vakker dag selv 🙂
Er det EN ting jeg vet, så er det at DU er met enn bra nok! ♥️
Tusen takk min venn 🥰 Det er jo det at det sitter på innsiden av skallen alt dette tullet. Og det mest slitsomme er at man er så splittet, uunnværlig men ikke flink nok 🤪 God klem♥️
Jeg trodde og at jeg var uunnværlig. At ingen kunne fylle min rolle på jobb og tillitsvalgt så godt som det jeg gjorde.
Men merkelig nok har verken sykehuset blitt nedlagt eller radiografforbundet blitt oppløst selv om jeg ikke var der lenger.
Jeg følger jo litt med, og har funnet ut at det ser ut som de klarer seg utmerket godt uten meg.
Og det er greit.
Ja, verden går jo faktisk videre. Det mest slitsomme er tosidigheten. Å være bekymret for å ikke være flink NOK, og samtidig være nærmest uunnværlig 🙄 Tankene er ikke alltid så lette å styre…
Ingen er uunnværlige og er ikke ting bra nok så er det alltids noen “besservissere” som sier fra, trøster jeg meg med.
Nei, ingen er uunnværlig. Men det er det å huske på det innimellom. Jeg har heldigvis kolleger som jager meg hjem når jeg presser meg over grensene 🥰