Det finnes få fasiter når det gjelder livet. Av og til skulle man kanskje ønske det var en? At man kunne Google litt, finne en fasit, eller i det minste noen “regler” og så følge dem slavisk.
Noen ganger får man kanskje inntrykk av at det ER en fasit et sted, for noen mennesker oppfører seg eller uttaler seg som om det ligger en “bok” oppslått et sted hvor det er beskrevet hvordan man skal oppføre seg. Hvordan man skal VÆRE.
Av og til er det kanskje inni ens eget hode. At man selv går rundt og føler på usagte forventninger. Det ligger liksom i “lufta” i noen sammenhenger. At SÅNN og SLIK er rett å oppføre seg.
Ta for eksempel sorg.
Det forventes at man skal være lei seg. Helst gråte. Og de fleste av oss gjør kanskje det. Masse også. Men ikke alle. Betyr det at man er “feil”? At man er litt “feilvare”, fordi man tar inn ting, og kjenner på ting på en annen måte. Går gjennom følelsene og opplevelsene på en annen måte. Nei, selvfølgelig ikke, tenker du kanskje. Og jeg er enig. Men de usagte forventningene kan av og til være noen andre. Eller… det sitter muligens bare i ens eget hode. Usagt forventninger kan man ikke bevise… og muligens er de altså derfor bare eget oppspinn?
Når det gjelder meg selv: Jeg sørger. På min måte. Mister jeg folk nær meg, så gråter jeg. Masse også, i akuttfasen. Men etterpå sørger jeg på en annen måte. Ingen gråt. Masse tanker. Gode minner dukker opp, og bæres med meg. Hver dag! I flere år til og med! Men det kommer ingen tårer. Jeg bærer menneskene med meg i hverdagen, med et smil. Savnet er der, det å skulle kunne ha opplevd mer sammen. Det å skulle kunne fortalt om spesielle hendelser til dem.
Akkurat i sånne situasjoner så tenker jeg inni meg: “Jeg trenger jo ikke fortelle. De ser det nok!”
Så hvordan sørger man? Det finnes virkelig ingen fasit.
Jeg synes din sorgreaksjon høres “normal” ut… Jeg har forresten aldri tenkt over at det finnes forventninger til hvordan man skal sørge riktig. Og det er jo ingen tvil om at man sørger svært så ulikt.
Jeg tenker på de som ikke greier gå videre med livet etter å ha mistet sin partner, for jeg registrerer at de finnes rundt meg.Da tenker jeg de hadde hatt bruk for veiledning og hjelp til å komme videre av fagpersoner.
Ellers er det heldigvis ingen fasit. Og så må man ikke sammenligne sorger. For det kan gjøre like vondt når et gammelt menneske går bort som når et ungt gjør det. Det kan være vanskelig for utenforstående å skjønne.
I min familie, generasjon over meg har det nesten vært tabu å gråte. Jeg selv gråter som en foss , både om andre ser det eller ikke, men jeg tror jeg kan telle på få fingrer når jeg har sett mor gråte…
Man skal få sørge akkurat som man føler for, tenker jeg! Mange metoder… jeg er nok veldig tårete – kanskje ikke nå lenger for mamma som er over 20 år siden, men jeg kjenner på den følelsen at jeg er lei meg og savner ho. Savner at ho ikke fikk oppleve oldebarnet og savner latteren og humoren….! Klem <3
Ja, latteren og humoren. Kjenner jeg også. Men jeg kan liksom høre den likevel. Og humoren har vi tatt med oss litt, søsters og jeg 🙂
Vi sørger nok nesten like forskjellig, som vi er forskjellig som mennesker. Selv så gråter jeg mest når jeg er alene når jeg har mistet noen som står meg nær.
Fikk en del tilbakemeldinger på hvordan jeg klarte å dele minneord om faren min i begravelsen, og det uten å gråte. Tårene hade jeg hatt, og de kommer innimellom når jeg tenker på ham.
Også når svigermor døde..da fikk jeg en stund alene i hjemmet deres, og da fikk jeg grått meg ferdig alene der 🥰
Ikke sant, man MÅ ikke gråte akkurat når andre forventer det. Og kanskje må man ikke gråte i det hele tatt. Akkurat fordi vi har det så forskjellig med sånne ting. Takk for at du delte med meg <3
Nope, det fins ingen fasit på hvordan man skal sørge, og ei heller fasitsvar på hvor lenge man skal sørge. Men det fins mange forventninger om det. Mange antar og tror, men vi er forskjellige. 😊
Ja, en del skjulte forventninger tenker jeg også. For de blir ikke sagt høyt alltid, og det er derfor jeg lurer på om det kan være at vi TROR folk forventer det ene og det andre. Og at de ikke alltid gjør det faktisk…
Det er jeg ganske veldig sikker på 🙂
Dette var et kjempefint blogginnlegg til ettertanke.
Sorg er forskjellig fra person til person, og sorgen kan føles grusomt, trist og kanskje også en lettelsessorg.
Tror nok den er forskjellig alt fra situasjon og person ❤❤❤
Ønsker deg en superfin tirsdag 😍
Purr, purr, og klem fra Toril og kattene
Takk skal du ha 🙂
Godt skrevet…Ja, en må sørge på sin måte. Jeg tror det er viktig å kjenne på sorgen, våge å ta det innover seg – ikke “spille tøff”. Samtidig er det også viktig å tillate seg å kjenne på glede midt i sorgen. Det er ikke “feil” å le, tulle og tøyse sjøl om man befinner seg i en tung sorgfase. Tror de fleste av oss trenger slike “friminutt” fra sorgen. Og som du skriver :Det er ikke mye som er “feil”.- bortsett fra kanskje å bli sittende fast i samme fase i årevis- tilsynelatende bare leve for det som har vært.
Ja, å bli i fasen for ever er det eneste jeg tenker er “feil” også, i alle fall for meg 🙂
Sorg og savn er vanskelig for alle og kommer til uttrykk på ulike måter. Vi er jo alle unike og har forskjellige behov. Viktig at vi er varsomme med hverandre i sorgprosessen og viser mye forståelse. Jeg gråter heller ikke så lett, kommer an på hva det er og hvilket forhold jeg har hatt til personen/graden av nærhet. Men tårene kan fosse godt hos meg også i akuttfasen og så er det de gode minnene som raskt hentes frem og det å venne seg til tomrommet.
Takk for dine innspill også <3
Godt snakka, frodith👍
Jeg observerer at det er mange som tenker at den “fasiten” de trekker ut av bokhylla gjelder for alle. Og så tenker de ikke på at det kan hende jeg trekker ut ei anna “fasit-bok”.
Jeg opplever at folk kan bli veldig usikre når jeg reagerer på en annen måte enn de forventet.
Ja, ikke sant, uvant med reaksjoner de ikke forventer. Så ser man at de vil du skal reagere på en annen måte de synes passer bedre kanskje..
Kjære Frodith, du treffer virkelig spikeren på hodet her. Jeg er så enig med deg. Dette er helt opp til en selv og sine følelser og tanker og lyster.
Som Kjerringtanker har jeg også deltatt i sorggruppe. Først var det en lettelse å finne en slik tilhørighet, og både å kunne lytte til de andre og kjenne seg igjen, og å fortelle om de dypeste sorgtankene mine både før og etter at jeg mistet min kjære livsledsager. Men da jeg også begynte å fortelle om min nye forelskelse med glede, munterhet og håp, gikk det ikke lenge før jeg fikk beskjed om at jeg ikke hørte hjemme i denne gruppen lengre. Det var skuffende å bli fryst ut, men greit nok. Jeg savner dem ikke. Det er ett eksempel på at noen mener å ha en oppskrift på å sørge.
Noen andre som mente veldig mye, var døtrene til den nye kjæresten. «Var det ikke litt tidlig å finne seg en ny mann, liksom». Da hadde jeg nok mest lyst til å si noe sånt som at «Jo, når man er godt vant med kroppskontakt siden 16-årsalderen gjennom hele livet, og har levd ganske tørt med kjæresten med prostatakreft i 3,5 år og de kjekkeste beilerne står der i kø, er det vanskelig å motstå fristelsen med den første og beste». Hehe🤣 Skuffelsen over det jeg hørte om deres holdninger var faktisk verre. Selvfølgelig skar dette seg når koronaen kom og det ble noen mnd. vi ikke kunne møtes lengre. Da fikk jeg være med i en ny sorggruppe, fordi jeg fikk en ny kjærlighetssorg. Jeg hadde behov for å snakke åpent om det som skjedde i livet mitt. Men jeg følte ikke at jeg ble tatt helt på alvor i den gruppen heller og jeg ga opp det. Jeg er en optimistisk person av natur og føler nok ikke at jeg trenger så mye hjelp annet enn å få lov til å sette ord på mine opplevelser og refleksjoner.
Hilsen Liv
Jeg stoler egentlig på at jeg “gjør” og føler det som er riktig for meg. Men synes det er et interessant tema, og føler meg nok av og til litt “rar” og uvanlig. Jeg var veldig, veldig lei meg da min mor gikk bort. Hun var en dame med MYE optimisme og positiv innstilling til det meste på sine eldre dager. En klok dame. Jeg sørget med tårer til begravelsen var over. Etter det har jeg sørget, eller båret henne med meg med et smil. For hun var et smil selv. Jeg føler at hun ER med på et vis, på mange av turene jeg gjør med søsteren min og broren min. I situasjoner hvor hun naturlig hadde vært med ellers. Så savnet er der, men med et smil. Og dette er min bearbeiding. Fint å høre dine erfaringer. Takk <3
Takk, i like måte. Liv
Utfordringen er vel å akseptere at vi mennesker er forskjellige på så mange måter. Da skal vi være glad for at det ikke finnes fasit/regler på hvordan vi skal reagere. Det er antagelig vondt og vanskelig nok med de forventninger mange har.
Ja, jeg er glad det ikke finnes noen regler egentlig. Selv om man tenker det hadde vært GREIT innimellom. Takk for kommentar Jan <3
Det finnes ikke riktige eller feil måter å sørge på, og sorgen har så mange uttrykk.
En gang var jeg med i sorggupper for foreldre som hadde mistet barn. Jeg møtte og fulgte opp familier og etter hvert. I det arbeidet lærte vi mye om det å akseptere at folk sørger forskjellig.
Jeg gråter ikke så mye når jeg mister noen som står meg nær, i det minste hvis jeg ikke er alene.
Men hvis tårene først kommer, da kommer de i strie strømmer og nesten overmanner meg.
Ja, fint å lære at man sørger forskjellig og godta hverandres måter 🙂 Jeg gråter voldsomt når jeg første begynner. Og så er det liksom helt stopp. Da fortsetter jeg på en annen måte.
Ikke sant!
Ingen fasit… å sørge er så forskjellig <3 klems
Ja, veldig forskjellig. klem <3