Man ER ikke jobben sin!

Man ER ikke jobben sin!

I vårt land henger mye av identiteten vår sammen med hva vi “gjør”, hva vi “jobber med”. En ting er at vi selv henger mye av selvtilliten vår, eller identiteten vår, fast på dette vi jobber med. Det er kanskje naturlig, siden vi selv tilbringer mye av tiden vår der. Det er i en jobb man kanskje får positive tilbakemeldinger på seg selv, om man er riktig heldig. Og det er jo i andre man ofte får “speilet” sin personlighet, på godt og vondt. 

 

 

 

MEN…og det er et stort MEN her…Jeg synes det er synd at ens omgivelser, kjente eller ukjente, henger så mye av hvem man ER på hva man GJØR.

Det første folk spør om i sosiale sammenhenger, når man møter nye folk, er hva man GJØR. For meg er det ikke så problematisk. Jeg har en jobb jeg er stolt av og jeg tyter gjerne folk ørene full med info om jobben min, og hva jeg gjør.

Men hva med alle som ikke har jobb? Som av en eller annen grunn ikke KAN jobbe eller FÅR jobb?? Hvor enkelt er det å vise hvem man ER, når det eneste folk fyrer løs med i første samtale er hva man GJØR?

Etter første ordveksling, hvor svaret blir: “Jeg har ingen jobb”, “jeg kan ikke jobbe pga….” så blir det liksom helt stille, og det er liksom overhode ikke noe mer å spørre om….?

 

 

Jeg forstår at man, i situasjoner hvor man ikke kjenner hverandre, lett kan gå i den “fella”. Det virker ufarlig, og ikke alt for personlig. For personlig tør vi i alle fall ikke være i første samtale…Man går ikke rett på i en samtale og spør om LIVET til folk, hvem de ER, hvordan de HAR det osv. Man tar noe spørsmål man tenker er ganske “ufarlige ” og “nøytrale”, og tror med det at man prøver å bli kjent med menneske bak ansiktet..

 

Det er imidlertid viktig å huske på at dette er kanskje snabla vanskelig for noen.
Fordi de ikke har et svar folk blir “fornøyd” med.
Fordi… for de det gjelder så er dette mer personlig og sårt enn om du hadde spurt “hvordan er det med sjela di”.
Fordi noen kanskje skulle ønske at man kunne snakke mer om hvem vi ER, sånn ellers.

Fordi vi ER ikke jobben vår…Vi ER ikke det vi GJØR.

 

 

21 kommentarer
    1. Det var som om jeg skulle sagt det selv. Det der er så vanskelig. Jeg har også ofte fått beskjed om at det ikke er ordentlige jobber det jeg har? Ikke viktig å skrive eller tegne for eksempel. Men det var ikke bedre da jeg jobbet i butikk. Det nyttet ikke å forsvare seg heller. Man er stemplet i panna! Hvem er det som skal vurdere det liksom? Nå fikk jeg fram mange rare tanker her…. Så liten man føler seg når andre tramper over mennesker uten å respektere dem. Jobben er ikke bare oss, men det er en del av oss. Klemsiklem 🙂

    2. Det er status og ha gode jobber…sånn er det!
      Men det er jo trist at andre lager seg et bilde bare på grunn av jobben man har..
      Jeg har møtt mange motstandere jeg, ååå jobber du der enda? Skal du ikke finne deg en ordentlig jobb snart?
      Fol sier så mye rart!

    3. Så sant så sant – dette er kloke ord! Nei, vi er ikke jobben vår – heldigvis – da hadde jeg vært rimelig firkanta……….! God klem til deg <3

    4. Veldig bra skrevet, – yrket sier ingenting om hvem man er! Mange tenker nok at når man vet hva vedkommende jobber med, så kan man fortsette samtalen innenfor det temaet. Det er nok av andre samtaleemner!

    5. Sant det du sier – og godt er det med påminnelse i blant. Vi to er jevngamle, og jeg husker min første heltidsjobb med bl.a. sentralbord – og de eldre damene som presenterte seg med mannens yrkestittel. Fru apoteker ditten-datten. Var rart. Stelte gravplassen til besteforeldre, og mange steiner hadde inskripsjon med yrkestittel. Kanskje har man dratt det litt ubevisst med seg – og som du sier, sett det som et «passe ufarlig» sted å starte en samtale.
      Nå har livserfaring samlet seg, man lærer, og selv har jeg ingen yrkestittel lenger. Så jeg prøver så godt jeg kan, å spørre om hva den andre interesserer seg for i møte med nye mennesker. Fremdeles må jeg ta høyde for å snuble i egne bein… Flott innlegg fra deg 🥰.

      1. Tusen takk 🙂 Og når de var ferdige med mannens yrkestittel så fik de egne.. Frøken osv… Nå heter jo folk det igjen…på blogg 😀 Fotballfrue osv… Som om man er bare EN ting liksom…Nei, da er Frodith mer beskrivende 😀

    6. veldig bra tema! Jeg er så lei spørsmål på date. hva jobber du med? Det er første spørsmålet. Man driter i hvem du er og hva du gjør, bare hva du jobber med.
      Jeg er helt to forskjellige personer på jobb og på privaten så jeg sier aldri hvor jeg jobber 🙂

    7. Veldig fort gjort å stille det spørsmålet når man møter noen f. eks i selskap. Men som du sier…for noen er det ubehagelig å bli spurt om det. 🤔

      1. Tror mange sliter litt etter de slutter å jobbe. Jeg ønsker å gjøre noe annet enn BARE å jobbe… Og mange har ikke jobb. Vi bør kunne sees på som mennesker, og ikke som det vi gjør bare.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg