Det er viktig å bli sett. Sett for den du er.
Det er ikke gjort i en fei i vite hvem folk er, så det er kanskje lettest for folk som har kjent en lenge å faktisk SE hvem en er.
Men vi bør alle prøve synes jeg. Vi bør prøve å se hvem folk rund oss er. Er du lærer, bør du prøve å se menneskene bak “elevmassen”. Når du er lege bør du prøve å se mennesket bak sykdommen. Vi trenger det, for å kunne fungere godt.
Jeg har jo vært en del hos leger i det siste, og har møtt mye forskjellig atferd fra den kanten:
- Noen hører muligens på hva du sier, men knatrer i vei på pc-en uten så mye som å se deg i øynene EN gang der du sitter og biter negler.
- Enkelte sitter med beina oppunder seg i kontorstolen, men gir deg ALL oppmerksomhet, kjenner på kroppen det gjør vondt i og forklarer hva de gjør før de stiller noen diagnose.
- Og enkelte leger ser deg kun som et symptom eller en sykdom de skal kurere. Det at du er et menneske med spørsmål og ønske om å kommunisere virker å gå dem hus forbi. Eller du oppfattes regelrett som en plage.
Dette opplevde jeg i går. Det var ikke ok i det hele tatt. Jeg vet det leger også må gjennom en del teori om psyken. Men en ting å er å vite det teoretisk. De bør også kunne vise det praktisk.
Mulig jeg kom på en litt dårlig dag i går.
Mulig det var mer stress på denne legen enn vanlig var.
Mulig jeg spurte i feil øyeblikk om informasjon. Men jeg trengte faktisk litt informasjon. Å få “kjeft” fordi du snakker på feil tidspunkt er ikke greit. Jeg har heldigvis ALDRI vært borti dette før! Og kommer nok ikke til å oppleve det så ofte.
Jeg har vært borti at JEG har hatt litt forutinntatt holdning til noen leger, på grunn av førsteinntrykket, som viste seg til de grader å være feil. Legene det handlet om var supre de, når jeg kom forbi førsteinntrykket. Jeg klarte å SE dem. Det burde være sånn at også den legen jeg møter klarer å SE hvem JEG er og hva jeg trenger, når jeg til og med uttrykker det verbalt.
Sånn, nå har jeg ristet det av meg, og skal gå videre 🙂
Uff – sånt skal man slippe å oppleve! Man kan på en måte ikke ha dårlige dager når man jobber med mennesker, iallfall uansett ikke vise det…..! Godt det hjalp å skrive det ned – og bli kvitt gruffen <3
Ja, jeg må jo bare riste av meg den ekle følelsen 🙂
Høres ut som du har hatt en merkelig og vond opplevelse. Det er ikke sånn det skal være når man går til legen. Pasienten skal være i sentrum.
Nei, jeg må virkelig si at det er noe av det rareste legebesøket jeg har hatt noen gang 😮
Noen mennesker passer ikke i de yrkene de har. Ihvertfall ikke når det gjelder i helsevesenet. Hjelper ikke hvor mye de kan og vet når de ikke behandler pasientene som mennesker og ikke en maskin som skal repareres. De bør klare å SE hvem de snakker med ja!!
Og kundebehandling i butikker er det også mange som ikke takler som de skal🫤
Veldig enig. Også det med butikker og kundebehandling. Jeg har marsjert ut av en blomsterbutikk en gang. MÅ ikke kjøpe noe der hvis de ikke er greie. Litt verre hos legen, de har større makt. Jeg trenger dem.. 😮 Så tør ikke si noe.
Jeg synes det er viktigere at legen ser pasienten son person enn at pasienten ser legen som person
Ja, jeg synes nå egentlig det også. Jeg var skikkelig lei meg, og ganske paff når jeg gikk derfra i går. Vet ikke om jeg husker alt jeg må gjøre når jeg skal skifte på det selv på fredag. For jeg fikk ikke spørre. Det var alltid feil tidspunkt. Og det var HYSJ, og “jeg er ikke ferdig”, selv om det var lang pause i praten. De burde hatt en annen person der som kunne tatt seg av praten. Det var en del annet rart også. Glad jeg er godt voksen og ikke så “lettskremt”, for det var ikke grei behandling. På flere måter.
Man hysjer vel ikke på voksne mennesker i en slik setting. Merkelig.
Er du i tvil om noe når du skal skifte på det selv, så spør på et apotek. De er flinke til å rettlede, og som regel høflige.
Ja, jeg har tenkt til det. Må kjøpe noe som jeg kan holde mot såret hvis det silblør likevel. Jeg spør dem. Opplever stort sett bra hjelp da. Ja, helt enig. MERKELIG. Og jeg var mye mer taus enn jeg pleier til og med. Ville bare prøve å forklare litt rundt forskjellig angående såret, og meg. Men hun skulle tydeligvis ha FULL styring selv. Jeg føler som hun hadde det travelt. Når jeg tenker meg om tror jeg det var en som gråt når hun kom ut fra et av legekontorene. Kanskje den pasienten hadde vært der inne også, og følt seg overkjørt? Hm..
Kloke ord – der er jo det, de ordene som kommer fra deg.
Kan fortelle deg om noe helt annet, på senteret der jeg trener. En av PT’ene så så sur ut, hilste ikke på meg, hadde heller ikke noe øyekontakt.
En dag sa jeg HEI og smilte til henne, og hun hilste tilbake. Nå hilser hun hver gang vi møtes, vi snakker litt når det passer, og jeg har fått et helt annet inntrykk av henne.
Smil til verden, og verden smiler til deg, tenker jeg da! 🤗
Ikke sant 🙂 Hjelper å være litt blid. Hun SMILTE for så vidt denne også, men veldig påtatt. Og når man kjefter samtidig som man smiler, så er det liksom ikke noe særlig. En veldig rar opplevelse må jeg si.
Ikke særlig ekte, det smilet. Sånn merker man fort!
Ja, sånt merker man.