Min mamma er nok et av de klokeste mennesker som har levd. I mine øyne så klart. Hun har alltid vært klok, men jo eldre hun ble, jo klokere synes jeg. Det kommer nok av mange år med erfaring og levd liv. Men ikke BARE derfor. Det handler også noe om å ta til seg det livet GIR eller TAR, og å lære av det. Man må være åpen for å endre seg, hvis ikke omgivelsene kan endres. Og som oftest kan de ikke det…
Man må ofte gjøre “jobben” selv.

Mamma sa alltid: “Man må ta en dag av gangen”. Hun sa det med rette, etter kreftdiagnosen hun fikk. Men hun var så soleklar på det, helt fra dag en liksom. Hver dag lever sitt eget liv, og det er ikke noe poeng i å leve et liv med negative forventninger. Hun var en solstråle, og levde dagene med et positivt fokus. Jeg er sikker på at det holdt henne i livet noen ekstra år.

For meg var hun et forbilde. Jeg kunne dra av og til dra utover på besøk, både før hun flyttet på sykehjemmet og etter, med et litt “lurvete” hode, og mange rare tanker. Dagene kunne være slitsomme på jobb, eller det kunne være noe annet. Når jeg reiste fra henne etter et besøk hadde liksom alle “brikker” falt på plass og “floker” var løst. Ikke fordi vi nødvendigvis hadde snakket om mine greier, men fordi hun bare med hele seg viste meg hva som var “meningen” her i livet. 

Etter hun døde har jeg ikke henne til å løse “flokene”. Jeg gjør det selv. Med den visdommen hun ga meg. Innstillingen til livet og hvordan leve det smittet på sett og vis over. De gode samtalene vi hadde “forsvinner” ikke. De er der fremdeles, og gir meg en puff når det trengs:

“Man må ta en dag av gangen”