Noen ganger er det sånn at det føles som man blir forfulgt av ulykke. Man går litt på trynet, og etter det føles det som at alt som følger liksom er i samme fargen. Svart!
Sitter det noen der oppe på en sky og passer på at vi blir overøst med dritt, gang etter gang, innenfor en periode?
Er det sånn at når man har falt, så er det noen som vil at du bare skal bli liggende? Og sørger for at det BLIR sånn?
ELLER er det faktisk sånn at det faktisk ikke SKJER flere dårlige ting enn til vanlig, man bare legger merke til dem bedre når man har begynt å fokusere på dem? Jeg tror det er sånn det er. Man blir ikke “straffet” av NOEN.
For er det ikke nemlig sånn at når man har begynt å skli på regnbuen, og det føles som om en gjeng enhjørninger løfter deg opp på denne regnbuen igjen og igjen, så er det faktisk ikke sikkert at disse enhjørningene er EKTE. Man har bare begynt å fokusere annerledes.
Man SER alt det gode som rusler forbi. Det er ikke sikkert at “han” der oppe på skyen har plassert ut en gjeng med enhjørninger, det er bare du som SER dem.
Livet leverer i bøtter og spann akkurat nå. Og det er ikke HAN som har ordnet det, det er jeg selv og min tankegang. For det meste 🙂
Her er koselige ting jeg gleder meg til i nærmeste framtid:
- Møte niese på kafe i dag og spise grøt
- Møte Mammaen til Lille Supermann i morgen
- Gå på konsert med søsters på torsdag
