Jeg er mini-ferienes “mester!! Med det mener jeg at den kan være under et døgn, men jeg klarer likevel å gjøre det til en ferie.. Etter jobb i dag fyker jeg til søsters på middag. Og siden det blir overnatting, og kanskje noe kos på fridagen min i morgen så kan det vel kalles en mini-ferie??
Har pyntet meg litt i dag. Jakken er etter mamma. Føles godt å ha den på 🙂 Ellers er det klær jeg nesten aldri bruker. En bukse jeg kjøpte på en av mine utallige shoppingturer. Den er fin, men klør litt. ALT klør på meg, så lenge det ikke er koseklær. Jeg burde jo kunne bruke det litt likevel. Toppen er arvet også.
Snakker om tidenes beste hangover i helga (les HER). Vel… i dag var liksom dagen derpå…derpå…derpå…. Makan til FJERN liksom..
arkivbilde
Rolig dag på jobb lå foran meg… Eller ROLIG er det ikke akkurat, men det var uten elever så “trøkket” er ikke så stort på samme måten. Mye papirarbeid, og mye planlegging for nye uker, men hjernen var liksom helt ute på vidda fra mårran av… Tok feil T-bane, og “våknet ikke” helt før jeg hørte BLINDERN over høytaleren. Jeg skal jo overhode ikke dit!!
Har fått gjort en del sammen med mine to fine kolleger, men det er liksom som hjernen har gått på halvt gir.. Hvis det er noe som heter det… Godt jeg har noen feriedager jeg skal ta ut denne uken. Har klart å komme meg hjem, med riktig bane, og er kommet i riktig HUS… Så nå blir det middag her 😉
Trodde du man måtte ha føtter for å kunne danse? Trodde du man trengte lange spretne ben for å svinge seg over gulvet? Trodde du man trengte smektende musikk eller sambarytmer for å kunne by opp noen til dans?
Vel, det hjelper kanskje…
Men jeg skal love deg at noen kan danse med ansiktet også.
Smilende øyne Glitrende Beskjeder fra nysminket glad munn Uten ord
Det er den vakreste dans Uten føtter
(Et dikt jeg skrev om min mor, for et par år tilbake. Hun var sengeliggende siste årene, men danse kunne hun. Med øyne og ansikt og hele seg. Savner henne ❤)
Solfrid? Hvem er så det liksom? Ja…for deg som ikke vet det, det er navnet mitt. På ekte! Jeg HETER ikke Frodith! Jeg valgte det som bloggnavn for å holde meg LITT anonym. Ikke veldig anonym, for bilder har jeg jo. Men et navn som ikke er mitt, på bloggen, har vært greit mens jeg har bygget opp bloggen.
Frodith er et navn som noen småbarn landet på når de prøvde å uttale navnet mitt en gang for mange år siden. Jeg liker det.
Jeg liker Solfrid også. Mitt eget navn. Jeg likte det IKKE da jeg vokste opp. INGEN het Solfrid. Alle het Anne, Mette og Kristin. Skulle SÅ gjerne hett det på barneskolen. I voksen alder har jeg derimot vært VELDIG glad i navnet mitt. Jeg føler det speiler hvem jeg er. Eller har blitt. Det er mye sol i meg 🙂
Søndags-Solfrid
Skyer, striregn og sølepytter Sydvester, støvler og takrenner som spytter Slentrende søndag- stille og snill Samtaler, samvær og stimulerende spill
Sakte senkes skuldrene – Stresset svinner Speilingen fra sølepytten- solen skinner Smilene i strålene som sildrer og seiler Solen som skinner inne meg sinnet speiler
Det er lett å slenge seg på greia med at “stakkars oss…nå er sommeren ubønnhørlig over”, “huff så kaldt det er blitt..” “Nå er de 9 MÅNEDER til vi ser sola igjen”… Akkurat som om vi var gravide med 9 måneder morgenkvalme, og ingen gleder underveis.. BARE fokus på den “ungen” som skal komme, og null fokus på det som skjer her og nå. På veien dit.. Null fokus på her og nå- som er HØSTEN…akkurat nå..
I år har jeg faktisk gledet meg til høsten…Og jeg har jo som mål hvert år, og gi hver og en årstid en VERDI i seg selv.. Jeg jobber bein-hardt med vinteren hvert år…det skal sies. For å gi den egne bein å stå på…Ikke kun betrakte den som en “ventetid”.
Høsten har jeg nok LITT lettere for å finne mye fint ved.. Og jeg har bestemt meg for å elske vind, regn og blad-fall, like mye som hestehov, humler og solbrente legger.. Jeg kaster meg altså ikke SÅ lett på den syte-greia med “stakkar” og sånn…
Og hvordan trives like godt i alle fire årstider?
Det gjelder å gripe tak i det som er spesielt med hver og en av dem, og elske dem for det som er det spesielle. Og hva er vel bedre da, enn å fotografere de fine tingene?
(Jeg satser på å gjøre høsten til en av de fineste årstidene i år også. Og i ALLE FALL la den være en årstid på egne bein. Jeg er i gang!)
Hver høst, eller nesten i alle fall, “feirer” jeg bittelitt med diktet jeg skrev for noen år siden. Og det er først NÅ, når det er oktober at det er HØST for meg. Selv om jeg vet årstiden starter i september. Nå er det akkurat bikket oktober, og det er kommet farger på bladene. Det er NÅ diktet mitt liksom passer 🙂
Når dørene lukkes..
Når løvet danser tango mot bakken….
Når lyden av raslende lønneblader mot asfalten høres ut som Riverdance på en fantastisk scene …
Når små dugg-dråper lister seg forsiktig over gresset hver morgen… som for å forberede seg….
Når lyden av hvinende hoppe-tau-stemmer er trukket på innsiden av bygårdene…
Slapp av! Ingen fyllefest på meg nei.. Som kanskje noen vet så drikker jeg ikke alkohol. Jeg er ikke avholds, men jeg bare trives bedre uten alkohol. Liker meg som jeg ER, i alle sammenhenger. Slapper av og koser meg bra NOK som jeg i utgangspunktet, til å droppe en hver form for rus. Har hatt mine “fest-år” i yngre dager, og det å ta meg EN øl eller ET glass vin for smakens skyld har aldri vært min greie. Fordi jeg ikke liker smaken rett og slett.
Men…nå snakker jeg meg bort?….Ja, litt 😀
Den “gode hangover´n” jeg snakker om er av en litt annen art. Det føles som jeg har vært på tidenes lengste fest i alle fall. Masse folk, mye moro, mange dager med ikke helt kontrollen selv om man prøver alt man klarer, varme rom og lite luft, lange dager og lite søvn…
Ja…jeg snakker jobb! 😀 14 dager med polka, cha-cha-cha og flamenco, hvis jeg skal bruke danse-metaforen for å forklare stemningen. Det har vært et par krevende uker. Men fy søren så moro!! Når man kommer ut i enden, på “andre siden” av dette har man tidenes beste hangover vil jeg påstå. Mega-sliten, hodepine, men veldig, veldig glad 😀
Da er det liksom HELT riktig å dra på shopping i dag, og med påfølgende cafe. Ha en strålende lørdag!
Du tror meg ikke? Siden jeg er 1, 78 meter kan jeg umulig finne små rare menn om jeg ser OPP liksom? De MÅ da være lange og digre om jeg skal se oppover på dem?
Pøh! For hele byen er full av små rare menn…Eller full og full…15 i det minste.. Og de befinner seg DER OPPE. Du må gå med nesa i været. Helt sant!
Tror du meg NÅ da??
Ser du han ikke??
Her er han…
Enn han her da….?
Jepp…høyt der oppe… Jeg MÅ ha nesa i været sa jeg jo!!
Står der og skuer utover byen…
De gjemmer seg godt….men jeg hadde kart over hvor de befant seg.. Og SÅ måtte jeg lete litt likevel..
Figurene er laget av Isaac Cordal, en spansk kunstner. Og som sagt er disse figurene plassert både her og der i Oslo sentrum. Det gjelder bare å ha et kart. Og å gå med nesa i været. Hvor vanskelig kan det være da? 😀
