Det er jo ikke all verden til vinter her i hovedstaden, så jeg kan ennå ikke varte opp med NYE bilder av mengder med snø og imponerende vinterlandskap. Men vi har litt frost. Nok til at det rimer på bakken i det minste. Og det kan være kaldt nok for en liten kropp. Og en stor… 😀
Så her er mitt bilde for å illustrere stikkordet:
FROST
Hvis du vil være med på min lille romjulsutfordring, så kan du lese HER, så ser du “reglene”.
Nå skal jeg danse en liten vinterdans, i håp om at det skal komme noe snø susende i løpet av natten 😀 så jeg kan ta fatt på de andre stikkordene også
Jeg skal ikke gå Utifriluft i “næringa”, men jeg er jo kjent for å ha en del fotoutfordringer selv så jeg regner med det går bra 🙂 Tenkte noen kanskje “kjeder seg” litt i romjula, eller at det blir litt for mye stillesitting med de samme folka dag ut og dag inn. Så… da trenger man noen små foto-oppgaver Komme seg ut i lufta og utfordre hjernen litt
Små stikkord kan tolkes på forskjellige måter, og det er opp til deg å finne den løsningen du vil ha. Jeg prøvde meg med litt vinterlige eller julete temaer, men du kan velge hvordan du vil løse stikkordene. Med tekst eller uten tekst. Et bilde eller flere bilder. Si gjerne i fra til meg om du blir med på utfordringen, så lager jeg linker her inne så alle finner hverandre 🙂 Det er altså en utfordring til de som har blogg. Han du ikke blogg, men har veldig lyst til å være med, så si fra til meg, så kan du få låne plass: Jeg kan legge ut for deg her.
Utfordringen er 7 stikkord. Du kan ta en hver dag, som meg, ELLER du kan finne andre måter å gjøre det på. Så har du litt å styre med disse fridagene. Velg rekkefølge som du synes passer, og det er LOV å bruke arkivbildet. Men HELST skal du jo komme deg ut den døra da.
Sånn: Hopp! Over dørstokken med deg, og ut å svinse 😀
Startet morgenen med kaffe og spill på nettbrettet. Men etter en liten stund satte jeg i gang med lego-blomstene mine som jeg fikk av Hr Frodith til jul. Jeg tar litt om dagen. En post pr dag. Så i dag ble disse to ferdig. Det er skikkelig gøy å lese bruksanvisning, framgangsmåten og få det til. Tilfredsstillende! Etter en times tid så VIPS er de ferdige 🙂
Skulle på juleselskap, så da ble det anledning til å pynte seg litt Det var selskap hos bror, og det var storfamilien som kom. Nieser og nevøer fra alle kanter 🙂
Du som har kjent meg en stund vet at jeg har en slags fobi for digitale greier… Kanskje ikke akkurat FOBI, men en kraftig redsel i alle fall. Helt fra jeg begynte med maskinskriving som valgfag i ungdomsskolen på 1980-tallet, har jeg hatt skrekken. Enda de maskinene var jo elektriske og ikke digitale… (google forskjellen selv).. Men du skjønner greia.
Videre har det fortsatt. Hver gang det har dukket opp noe nytt og digitalt har jeg vegret meg. Jeg VIL IKKE!! Mulig det bare er at det er NYTT jeg er redd, men jeg tror det ligger noe mer bak. Fra postbankbok til minibankkort, fra fasttelefon til mobil, fra ingenting til pc og alskens duppeditter. Jeg må til og med undervise via skjermer og tastatur. Små barn der ute.. KRYPE gjennom skjermen på en digital måte…Kan du tenke deg noe verre??
Men hva er det som skremmer meg sånn? Hvorfor er det så himla vanskelig?
Det er alle valgene…
Man blir stadig spurt om ting? Vil du tillate at … sånn og sånn..? Hvis du sier nei så vil du…. Så svarer man JA da.. Og så popper det opp nye spørsmål….nye valg. Og jeg er hele tiden redd for å svare FEIL! For hvis jeg svarer feil kan jeg rote meg inn i en skikkelig smørje, som jeg ikke kommer ut av og må til slutt bare slå av maskinen eller rope på Hr Frodith: “Hjæææææælp!! Kan du komme å hjelpe?!!!” “Hva gjorde du før denne beskjeden da?!” spør Hr Frodith
Og den som i all verden kan huske alle spørsmålene og kommandoene før jeg kom så langt…..
Det verste er nok egentlig når jeg underviser digitalt. De små sitter på hver sine skoler, der de bor. De har med seg egne lærere som følger og hjelper dem i det digitale rommet, slik at jeg kan undervise dem en gang i uken på tegnspråk. Så dukker det opp et digitalt problem, midt i en time. Og jeg har ikke sjanse til å gjøre noe med det. Så står man der og stotrer og stammer (ja, på tegnspråk), med et fåret ansikt som er rødere enn tomatene og håper at timen skal være ferdig snart.
Det er NOE bra med digitale saker. Jeg er jo rimelig hekta på sosiale plattformer til tider…
MEN: Det kan jammen meg være et sant helvete også!!
He-he… Redd for at jeg krever å bestemme over DEG? .. Nei, det er ikke sånn at jeg tror jeg kan bestemme hva andre skal gjøre, hvordan de skal ha det eller hvordan de skal føle.. På ingen måte.. Men når det gjelder meg selv? Jepp!
Det er et sitat, av ukjent forfatter som går sånn:
” I am in charge of how I feel and today I am choosing happiness”
Det mener jeg stemmer. For det er nok ikke sånn at vi kan bestemme alltid hva som skal skje. Noe bare skjer. Livet skjer. Og vi har verken styring eller kontroll. Så vidt jeg vet har ingen andre kontrollen heller. Men NÅR det skjer noe, så har vi absolutt en mulighet til å styre litt hvordan vi TAR det. Vi er ikke totalt slaver av våre følelser. I starten av en hendelse kan vi nok bli litt overrumplet, og følelsene bare kommer i fullt monn, som om vi ikke skulle ha noen styring eller noe vi skulle ha sagt. Men vi kan hele tiden påvirke oss selv. Ta tilbake kontrollen bittelitt. Det finnes små “triks”, avledningsmanøvere, arbeidsmetoder, for å få litt orden på følelsene. Vi er ikke underkastet disse hvis ikke vi vil, spør du meg. Det er JEG som bestemmer, ikke de..
Det er ikke SÅ lett vil nok noen si. Og det har de kanskje rett i. Men igjen. Hvem har sagt det skal være lett? Vi får belønning for strevet vil jeg påstå så.. 🙂
Ikke for å gi deg dårlig samvittighet altså, men mens du har ligget der i senga med en skål riskrem til frokost krydret med litt pepperkakesmuler så har jeg vært på treningssenteret og svettet marsipangriser… NOEN har ikke fått vært på treningssenteret på noen dager fordi de har vært forkjølet. Vel…min “forkjølelse” har vart i over 2 måneder, så nå var det på tide. Klokken 08:15 var jeg på plass…
Det var utrolig slitsomt på slutten. Armer og bein kjennes som seigmenn nå… Litt gummiaktig og kraftløse… Eller så er det det jeg har lyst på akkurat nå kanskje… En seigmann…. Ja-ja.. i alle fal har JEG god samvittighet, for en liten stund. Mulig det blir en skål riskrem med pepperkakesmuler på meg til kvelds…..
Tulla!! 😀
Man får noen små oppmuntringer underveis. Og NEI… jeg løper ikke… og NEI… jeg er ikke på gruppetimer heller… Men du skjønner greia, ikke sant? Jeg kom meg ned dit!! Og hvis du trenger å kvitte deg med noen dumme tanker, så kan en god treningsøkt hjelpe på.
Noen ganger må man ta seg selv i nakken og riste hardt. Noen ganger holder det ikke med en vennlig oppfordring. Noen ganger er man selv sin verste fiende, både fysisk og mentalt. Noen ganger må man derfor ta fram litt hardere metoder. Noen ganger er hun med horn i panna bedre på å få i gang saker og ting.
To ting må ordnes:
Jeg må få “puddingen” ned på treningssenteret
Jeg skal slutte å bekymre meg for ting jeg ikke får gjort noe med
Er det sånn at savn må være trist? Noe altoppslukende, som nærmest fortærer deg fra innsiden? Er det sånn at når man savner, så opphører nåtiden å eksistere og fortiden overtar totalt?
For meg er det ikke sånn. Savnet mitt er stille og fredelig. Savnet mitt er med et smil om munnen, fordi godhet og glede var det som kjennetegnet den jeg savner. For meg er det ikke sånn at jeg forsvinner i fortiden. For meg er det sånn at DEN GANG DA er fine greier, som tusler med meg side om side med HER og NÅ.
