“Samvittigheten er den høyeste domstol” (Sitat: Victor Hugo)
For meg er ikke samvittighet den lille gresshoppa i Disneys verden. Den som satt på Pinnochios skuldre og fortalte han hva som var rett og galt.
For meg er samvittighet en svart sak i magen, som risper og krafser og lager små sår på innsida. Det er ikke en “ting” som forteller meg hva som er rett og galt, for det har “gresshoppa” gjort for lenge siden. Og jeg VET det. Jeg har full kontroll på hva som er rett og galt.
Så for meg er samvittigheten eller den ekle “greia” i magen mest en “masekopp” som presser på for liksom å gjøre det så HIMLA rett også.. Det er ofte ikke nok å bare gjøre ting RETT, men det skal liksom ALLTID være det, og på en skala fra 1-10 alltid helst ligge på 10.
For meg er samvittigheten den plagsomme “drittstøvelen” som maser på deg om å alltid være “flink pike” og “snill pike”.
Er det mulig å ha FOR mye samvittighet og moral?
Som du skjønner, jeg er ikke “skinnhellig”. Jeg er for å si det rett ut jævla snill og grei, ikke noe “SKINN” her… altså ikke noe bedrag.
Saken er kanskje at så mye samvittighet og moral ikke er så bra..
Saken er mer å lære seg å sette ned foten når den “greia i magen” starter. Og jeg har blitt flinkere til deg. Å ta hensyn til meg selv, og ikke nødvendigvis den “drittstøvelen”.
Saken er mer å sette på plass den “dritt-støvelen” som ber deg være så himla flink og snill hele tida. Det er greit at den passer på LITT, men den skal da for f…n ikke bestemme ALT!!
(En liten repost av et tema som opptar meg en del. Å lære å ta hensyn til seg selv, ikke nødvendigvis alltid det man “bør” gjøre i forhold til forventningene…)
#ordtak #samvittighet #moral
