Livet.. Hva er det egentlig? Hvorfor er man her? Store filosofiske spørsmål som mange har tenkt på. Vet ikke om så mange har fått noen svar… Så hvorfor bruke så mye tid på å fundere? Noen har kanskje fått noen svar. Svar som passer for DEM. For det er jo forskjellige svar for alle, tror du ikke?
Jeg vet ikke HVORFOR jeg er plassert her. Jeg vet ikke HVEM som har plassert meg. Jeg vet bare at eg ER her. Og at jeg er glad for det! Mer glad enn jeg har vært på lenge akkurat nå egentlig. Som jeg har sagt før, man opplever kjipe ting for lettere å kjenne igjen lykkefølelsen når den kommer. Det er jeg overbevist om.
Livet for meg er de nære ting. De små tingene. De har vært uvurderlig til stede i fasen hvor jeg har hatt det kjipt også. Hver dag inneholder små fine ting, selv når verden herjer med deg. Når verden slutter å filleriste deg, så blir de små tingene enda større. Lykkefølelsen sitter mer plantet i magen.
Sånn har jeg det nå. Våkner hver morgen og kjenner at jeg er lykkelig over å være til. Kjenner at jeg er glad for å våkne.Veldig glad 🙂
Glad for å kunne gå en tur på kafe, og nyte kaffen og aleneheten sammen med mange. Lytte til små historier ved nabobordet. Blogge. Glad for å vite at det betyr noe for andre at jeg finnes.Glad for at andre finnes, for meg…. Glad for livet.
Her kommer flere ting som er bitteliten, eller bittesmå da… Du synes kanskje ikke de er SÅ små?
Men sammenliknet med originalene av disse tingene så skal jeg love deg at de er rimelig små ja.. Så de får duge som bitteliten, i Utifrilufts helgeutfordring, med temaet… ja akkurat: Bitteliten.
(Litt på etterskudd med denne… sovnet tidlig i går..)
Jeg kjenner jeg vil farge håret gult, strekke armene mot solen, riste litt på svansen og friste de som går forbi til å ta et tak i meg. Lik hestehoven i grøftekanten i starten av mars.
Jeg kjenner jeg vil hyle høyt av glede! Fordi det er vår. Og mai. Fordi JEG er våren! Inni meg!
En liten repost av et innlegg som har litt ekstra betydning for meg i år. Jeg elsker våren. Jeg ER våren. Jeg er født om våren. Den begynte litt tøft i år, men siste del av våren, mai, min måned, vil jeg omfavne med hele meg. For våren er livet som begynner på nytt. Og for meg er det litt sånn i år. Jeg begynner litt på nytt 🙂
I dag har jeg faktisk vært ute og gått tur. Jeg begynner å likne på meg selv, og kan vise meg ute uten å skremme folk 🙂 Det er ikke tull. Jeg så skummel ut en stund. Vurderer om jeg skal vise dere her på bloggen… Men i alle fall: Jeg har gått tur rundt Sognsvann. En liten runde på 3, 3 km. Helt passe for meg akkurat nå.
Det var skikkelig vårlig der oppe. SÅ grønt!! Gikk sammen med en venninne som jeg ikke har sett på lenge, så det var kjempekoselig 🙂
Det blomstret overalt.
Folk og dyr tok det skikkelig med ro.
Temperaturen var også skikkelig VÅR. Ikke for varmt. 15-16 grader… Slik en vår bør være 🙂
Har kjent på en lykkefølelse igjen siste dagene. Fra LITT panikkartet, sliten følelse i magen på torsdag ettermiddag, til en stille glad lykkefølelse som har tatt bolig i det meste av kroppen siste døgnene. Her er noen av de gode øyeblikkene siste dagene:
Hadde besøk av Anna-Lena på torsdag kveld. Kyllingmiddag og sjokolade, blandet med de gode samtalene. Bestisen fikk meg gjennom de slitsomme timene torsdag ettermiddag, før 2. kontroll på Rikshospitalet fredag morgen.
Gode nyheter om at ting grodde fint i ansiktet mitt, og ikke noe infeksjoner eller annet. Så med egne øyne at etter alt det blå og gule forsvinner, og sårene gror ferdig, så blir jeg fin.
Nyheter fra min leder på jobben om hvordan min situasjon blir til neste år. Gleder meg MAKS til neste år!
Samtale med frisøren min, om hvordan gripe an frisyren med et litt spesielt “pinnsvin-hårfeste” 😀 Hun har NULL problem med å ordne meg “lik som før”. Deilig å bli tatt vare på der også.
Kafe- med verdens beste Mammaen til Lille Supermann <3 3 timer med skravling, bakst og kaffe. Det er alltid påfyll for meg å treffe henne. Jeg lader godt i hennes nærvær 🙂
Husker du eventyret “Keiseren nye klær”? Hvordan noen med stor overbevisningsevne klarte å lure en hel folkemengde og keiseren selv til å tro at keiseren var antrukket i den fineste drakten som noensinne var sydd og av de mest luksuriøse stoffer. De applauderte og bøyde seg i nesegrus beundring over den flotte drakten keiseren bar, der han kom spankulerende nedover gaten KLISS NAKEN. Massesuggesjon og overbevisende folk som ville selge noe hadde gjort at alle TRODDE de så noe som i virkeligheten ikke var der.
I det daglige livet kan DU også få folk til å tro på enkelte ting, ved å bare være overbevisende nok. Som JEG da jeg på vei til jobb en morgen oppdaget at jeg kanskje hadde en FOR kort kjole. Det var vel i bunn og grunn en tunika. Og en tunika er jo for så vidt greit nok hvis man har en tights av det litt tykke slaget. Det hadde IKKE jeg. Jeg hadde litt tynnere strømpebukser som man egentlig bruker til kjoler… Bare et lite feiltrinn til en av sidene, og hele rumpa ville vises.
Men trikset er da og IKKE gå å hale og dra i den alt for korte tunikaen, eller på noen måte prøve å skjule seg. Neida.. det gjelder da å “selge seg inn” omtrent som de gjorde med keiseren. Man må “gå som om man mener det”, og ingen ser at det er noe som helst feil med antrekket.. Jeg gjorde det, og ingen så noe som helst feil med antrekket den dagen. Jeg fikk i stedet mange komplimenter for den alt for korte tunikaen og de for tynne strømpebuksene..
Hvor vil jeg med dette? Vel, jeg vil egentlig bare fram til at vi alle er offer for “keiserens-nye- klær”- syndromet innimellom. Vi lar oss lure og bedra innimellom, fordi noen virker overbevisende nok.
I det siste er det Dubai-sjokoladen som er blitt “Keiserens nye klær”. ALLE snakker om den. Og alle MÅ smake den. Enten for å elske den, eller for å rakke ned på den for dens mangler. Men vi kjøper den, nesten alle som en, fordi noen har overbevist oss om at denne sjokoladen er noe HELT utenom det vanlige. De fleste er derfor villige til å betale over 100 kr for en knøttliten sjokolade! Den er jo SÅ spesiell!!
Jeg hadde bestisen på besøk her om dagen. Og hun hadde med Dubai-sjokoladen. Jeg hadde ikke prøvd den før, så det var jo litt spennende. Må innrømme det. Jeg er jo sjokoladehund…eller snop-hund.. Det meste glir ned gapet her, hvis det inneholder sjokoladesmak.. Så også Dubai-sjokoladen.
Så hva synes jeg da? Var den god? Helt grei! God. Men ikke verdt sine 100 kr. Jeg tror jeg hadde hatt omtrent samme opplevelse med en krokantrøffel. Og når sant skal sies synes jeg mørk sjokolade, eller melkesjokolade med litt havsalt er ganske så mye bedre.
Du husker kanskje at jeg snakket om å kjøpe meg garn?? Skulle i gang med vårens tunika. Den eneste som manglet i årstids-draktene mine. Du husker vel å ha sett
Denne som ble laget på sommeren
Og denne, som var høstutgaven…
Og denne som var vintertunikaen….
Jeg laget en i svart også, som ble en nyttårs-variant…. Uten lue…
Men vår-tunikaen, den var ikke heklet ennå. Jeg så for meg at det ville bli fantastisk med en tunika og lue i grønne farger. Men hvordan jeg enn prøvde å sette sammen de fargene over her, så ble det noe negativt, og veldig rart. Alle kombinasjonene av farger jeg satte sammen og prøvde å hekle lue ut av, så ut som en lue klippet ut av en Felleskjøp-katalog… Og DET har jeg jo ikke lyst på. En Felleskjøp-tunika og lue som jeg skulle rocke våren med liksom. I tillegg så alle de grønne, og lysegule fargene ut som fargen har vært på ansiktet mitt siste tiden. Ingen god assosiasjon å ha med seg inn i vårdansen…
Så jeg fant ut at jeg tok alle fargene jeg hadde kjøpt, og mikset med de fargene jeg hadde igjen på nøstene fra tidligere tunikaer, og så laget jeg en fin og glad regnbuelue i stedet. Eller en Frodith-lue om du vil. Mye bedre assosiasjoner 🙂 Ingen ny tunika, men en lue som skal få pryde hodet mitt inntil jeg har en sveis som kan vises fram 😀
Dette begrepet eller uttrykket er i mine øyne litt “følsomt” i seg selv. Det får meg til å føle meg rimelig annerledes og “feil” innimellom. Slår man opp betydningen av ordet så står det noe sånt som at man er en person hvor følelsene svinger fort. Fra 0 til 100 på sekunder, for å si det på en annen måte.
Men når det er brukt i dagligtale så brukes det ofte på en sånn måte (i mine øyne) som at det er noe man BØR være. Dette er selvfølgelig bare min oppfatning, sett utenfra, fordi jeg IKKE er et følelsesmenneske i ordets rette betydning.
Jeg har skrevet om dette før også, men jeg føler meg av og til litt “rar” eller “feil” når folk snakker om å være følelsesmenneske. Av og til møter man folk som blir litt blanke i øynene, og får et litt “hemmelig” drag rundt munnen, som om de er med i en egen klubb eller noe sånt, som sier:
“Ja… hun er et FØLELSESMENNESKE hun vet du”.
Så nikker de med et veldig anerkjennende blikk, og tydelig viser at det er DE også..
Så sitter jeg der da… Og skjønner at dette er noe jeg burde misunne dem. Å gråte så tårene renner sjarmerende nedover kinnene når taler holdes i brylluper, for så å le så taket løfter seg i sekundene etterpå.
For følelsesmenneskene er de med følelsene… Og vi andre… Har vi egentlig følelser?
Ordet er litt “følsomt” spør du meg…Meg, som bare smiler når taler holdes i brylluper… Og som også smiler i sekundene etterpå
(En reprise på et tema jeg er litt opptatt av. Jeg har kjent på mange følelser i det siste. Men selv når jeg er “langt nede”, så er det nok ganske mye høyere oppe enn folk flest 🙂 )
Jeg er fremdeles skikkelig gul, og litt rød og litt blå… etter operasjonen forrige fredag. Men jeg er SKIKKELIG glad i dag! Har vært på kontroll på Rikshospitalet. (Hvis du leser deg litt opp bakover, så ser du hva jeg har vært gjennom. ) Operasjonssåret ser fint ut, ingen infeksjon, og jeg har nå fått et lite inntrykk av hvordan jeg blir seende ut 🙂 Jeg trenger ingen bandasje mer, jeg har ingen kreft igjen i panna, og selv om jeg har fått et litt underlige hårfeste etter de har “ommøblert” pannen min, så blir dette veldig bra 🙂 Ingen følelser oppi der ennå, sånn er det jo når de kutter i huden, men det kan komme tilbake. Og uansett er jeg bare glad, glad, glad. Gul, blå, teipet og veldig glad!
Jeg går inn i helgen med et stort smil om munnen, og en frisøravtale hos Juliette 31. mai. Etter helgen fjernes “stifter” og sting, og jeg kan antagelig vaske håret igjen neste uke. Himmelen! 🙂
Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen:
Nå skal jeg love jeg setter skikkelig pris på de fine dagene som ligger foran meg 🙂
I dag har jeg vært på kontroll etter operasjonen jeg hadde på fredag. Alt så greit ut, så langt, og skal på ny kontroll igjen på fredag. Jeg har opplevd mye de siste ukene, har fått en liten titt inn i en verden som jeg har sett lite til i mitt snart 59-årige liv. Jeg har vært forskånet fra MYE sykehus-innleggelser eller sykdom. De siste månedene har jeg fått kjenne på mange rare følelser i forhold til dette med å bli syk: Redsel, bekymring, sinne og tristhet. Men jeg har også kjent på mye glede og kjærlighet.
Jeg har møtt mange hyggelige leger og sykepleiere. Jeg har møtt mye kjærlighet blant venner og familie. Og jeg har møtt folk rundt om kring på venteværelsene med utrolige historier.
I dag møtte jeg en dame på bussholdeplassen. Hun gikk litt spesielt, og strevde litt med å snakke. Samtidig ristet hun nesten umerkelig på hodet. Hele tiden. Jeg tenkte at hun sikkert hadde Parkinson. Vi kom i snakk. Jeg fortalte om meg og hvorfor jeg så ut som jeg gjorde, gul og blå “all over”, hoven i kinnene og en stor bandasje på hodet. Vi snakket i vei om sykehus, om foreldrene våre og hun fortalte litt om sin sykdom, uten egentlig å si helt hva det var. Det hun sa var at hun ikke kunne verken skrive selv eller spise selv lenger. At hun inn til for kort tid siden hadde tenkt at den verste sykdommen hun kunne tenke seg var kreft. Men at hun nå ikke lenger tenkte at det var verst.
Å møte folk som sliter med kroniske sykdommer av den typen som velter hele livet deres og den levemåten de har hatt, setter ting litt i perspektiv. Hun ønsket meg riktig god bedring, og lykke til med alt, da hun gikk av trikken. Jeg kunne ikke bare si god bedring til henne, for det var tydelig at det ikke ville bli noen. Hun var et år eldre enn meg. Et langt liv igjen. Jeg har hatt en kort periode med smerter, og litt slitsomme dager, meg jeg VIL BLI bedre. Ganske sikkert.
Det var en tankevekker å møte henne. Og ganske så hyggelig også. Det var vi begge enige om. Sånne menneskemøter er fine greier. <3
