Det høres kanskje litt rart ut, jeg synes i alle fall det selv, men det å sitte å pusle med Lego er en merkelig tilfredsstillende ting å gjøre. Det er litt som med digital tegning, strikking og hekling. Man blir liksom fullstendig oppslukt av det man driver med, tankene er bare akkurat opptatt med det man gjør, og den følelsen når klossene sier “snapp” og så er de på, den er skikkelig god 😀
Her er de blomstene som er ferdige så langt. Puslet i går og i dag. Jeg sa kaktuser tidligere i dag, men det er vel ikke akkurat det, men noen rare forskjellige små-blomster.
Det er ikke det at jeg har for vane å feire så voldsomt, så det at jeg har tatt det med ro i dag er ikke så uvanlig. Det uvanlige er at jeg startet den gråtende på sykehuset igjen.
Det er et tankekjør ut av helvete som kommer sigende med ulike “symptomer”:
Skikkelig skallebank i flere dager. Skyldes DET operasjonen?
Litt mer hoven i panna igjen. Skyldes DET at de fjernet sting og stifter, eller er det MIN skyld fordi jeg gned for mye på det når jeg vasket håret?
Øresus, sterkere enn vanlig, og trykk i øret. Skyldes DET hovenheten og operasjonen?
Sånn går tankene fram og tilbake… Jeg er vanligvis rimelig god på å distrahere meg selv når sånt tankekjør kommer, siden det er liten “vits” i. Men av og til blir jeg fryktelig sliten, når forbedringer ikke skjer i det tempo JEG vil. Her kommer dette inn med at tålmodighet er noe faenskap, når man ikke har noen… Tålmodighet altså. Og når jeg blir sliten og utålmodig så kommer de dumme tankene, og kjøret er i gang.
Jeg hadde flere telefoner til Rikshospitalet i går, og sykepleierne på vakt svarte så godt de kunne. Og prøvde å berolige meg ut fra bildene jeg sendte dem. Men i dag visste jeg at en kirurg var på vakt, og jeg fikk komme i formiddag.
Kirurgen sa at alt dette jeg opplever er vanlig etter en operasjon. Hodepine, hevelse, prikking i huden osv. Og han så det så HELT fint ut, og det var NULL grunn til bekymring. Så da er jeg beroliget for en liten stund.. Etter hva denne legen sa, bør jeg smøre meg med tålmodighet på disse områdene i uker…Måneder kanskje også, på enkelte greier..
Nå skal jeg ut å kose meg litt med søsters. Spise pizza. Så tar jeg kanskje resten av Lego-kaktusene mine etterpå 🙂
Hvis det skulle bli litt trangt på slottsplassen i år…. Hvis du ikke får sett kongen og dronningen slik du ønsker… Hvis du i det hele tatt ikke ønsker å bevege deg utadørs der du bor for å se det ene eller det andre… Hvis tv-en er godt kaputt og det byr på problemer for å få med seg tv-overføringen med Harald og Sonja…
Vel..ikke fortvil. NOEN stiller selvfølgelig opp, i år som i fjor, som i forfjor..… Både på balkongen…
Og i korpset..
Så det er bare å veive med flagget der du står og sitter, og rope et rungende: HURRA!!!!
Salt og Pepper stilte på balkongen i Coronaen da det ikke skulle være vinking fra balkongen. De elsket rollen som “stand-in” og har derfor tatt på seg rollen også noen år etterpå 😀
Som voksen i Oslo er ikke det å feire 17. mai verken så veldig viktig, eller så veldig behagelig. Trengsel, køgåing, køståing, fulle folk i bunader… ja du skjønner greia. Jeg har ikke feiret 17. mai noe særlig på lang tid.
Derfor er planen min, siden jeg ikke er helt i full aktivitet ennå etter operasjonen, å holde meg her hjemme for det meste. Spise frokost, spise is, kanskje hekle litt. Men mest av alt skal jeg pusle Lego igjen!! Har fått nytt lego-pussel av Hr Frodith til bursdagen min. Så jeg har altså fått 2 gaver FØR bursdagen min som er på søndag. Veldig fint. Så har jeg noe koselig å gjøre på 17. mai 🙂
Bakerst står jo de jeg allerede har puslet. Og i esken ligger det mange små poser tenker jeg. Det skal bli en HAUG med kaktuser 😀
Ha-ha! Neida…denne gangen VET jeg at “kjolen” er for kort, så jeg har shorts til. Det er ikke som med de tunikaene der man kan gå i fella ved å tro at de er kjoler, som jeg skrev om HER, og går med rumpa NESTEN bar….. Nei denne tunikaen går jo bare til litt nede på ryggen, så den kan ikke tolkes som kjole…
Har kommet meg ut en tur i dag også.
Kjøpt mat og andre nødvendige ting som solkremer etc, og ruslet litt langs elva. Det er jo SÅ grønt der. Skulle tro man var i et annet land. Jungelpreg…
En liten pit-stopp på Cultivate, min stamkafe, for å drikke latte, brus og blogge litt 🙂
Nei…ikke 17.mai… Den tror jeg jeg tar i pysjen, bygger lego eller noe sånt. Fått ny lego-pakke av Hr Frodith 🙂
Jo, altså det er min egen bursdag jeg har begynt feiringa på. Jeg har bursdag på søndag 🙂Det er noen fordeler med å være bittelitt introvert også. Eller det jeg kaller introvert i alle fall. Det betyr at jeg feirer bursdagen min med en og en, i massevis av dager. DET er lurt det! Får mange bursdager på en måte. Skulle jeg tatt alle på samme dag, samlet, hadde jeg bare blitt stressa. Og egentlig ikke slappet av særlig godt. Men med en og en har jeg det som plommen i egget.
I dag var det Anna-Lena som inviterte på middag ute <3
Vi var på “Dattera til Hagen”, utested, kafe og restaurant.
Byens garantert mest fargerike plass. Bakgården er et syn. Passer meg ypperlig 🙂
Men det blåste en del i dag så vi holdt oss innadørs.
Mange fine detaljer.
Jeg startet med en Fritz – cola. En tysk variant av Cola zero. Veldig god 🙂
Så kom Anna-Lena og det ble en Diavolo-pizza på meg. Sterk så det holdt 😀
Pakke fikk jeg også, i tillegg til middagen! DE fine neglelakkene. Jeg elsker metallic-neglelakk. Og de fargene er bare favorittene mine. Ble skikkelig glad for dem. Disse neglelakkene kjøpt på lakk-bar er så mye sterkere enn de fra H&M. Veldig stor forskjell i pris, men også i kvalitet. De holder i mange dager før man ser antydning til flassing!
Ikke her på bloggen da… Jeg slutter nok ikke å blogge. Koser meg for mye med det til å slutte. Nei, jeg nærmer meg avslutning på sykehusbesøkene.
I dag tok jeg turen til Rikshospitalet for å fjerne STIFTER(!) og sting fra huden. Det er utrolig rart med et hode hvor man ikke kjenner følelse i 1/3 av det. Sånn er det når nerver blir skåret i. Men som sagt, det kan gå seg til, men tar tid. Siden jeg ikke har følelser der oppe gruer jeg litt for å vaske håret for første gang på 2 uker (!) i morgen. Det går sikkert greit, er bare litt spent.
Ting ser helt fint ut der oppe, har foreløpig et z-arr, mistenkelig likt Harry Potters 😀 Kanskje det venter meg en ny karriere som trollmann? Hva tror du? 😀
Jeg begynner å se en ende på dette. Skal ha en kontroll på Riksen neste uke, men ellers skal jeg nå klare meg selv med teiping og annet sårstell. Så det går mot en avslutning. Endelig. Etter faktisk 3 måneder med leger, sykehus og styr.
Belønningen etter sykehuset i dag var av de små men gode: Tur på kafe, med 2 havrelatte på rappen 🙂
Ellers har jeg noen lure planer for noe på bloggen her, som jeg setter i gang om ikke alt for lenge 🙂
Det er jo verdt å tenke over… Hvor forfengelig er du? Eller jeg… Og til hvilken pris?
Overfladisk? Å være opptatt av utseende? Ja, til en viss grad, etter min mening.. Så er jeg ikke opptatt av utseende da? Jo.. så absolutt! Jeg kan nok rive av meg noen meninger om at det å operere seg FOR å rette opp mikroskopiske “greier” er noe stort tøys! Og jeg MENER det ja. JEG synes det er noe stort tøys! Jeg synes det er ille at vi blir påvirket så til de grader av reklame og annet, at unge jenter som allerede er så nær “feilfrie” man kan komme tror at man må operere seg for å bli… hva da? Perfekt? Ingen blir det likevel! Perfektheten sitter i skallen på oss. Det å føle seg fin og vel har lite med det ytre å gjøre uansett. Selvtilliten er vaklende om den kun er bygget på det ytre.
Så hvordan er jeg forfengelig da? Hva er det jeg mener med at jeg er det?
Som du vet er jeg rimelig glad i å pynte meg. Jeg er glad i farger, og tror det påvirker så vel andres humør så vel som mitt eget. Jeg tror ikke at nødvendigvis andre synes jeg er så fryktelig fin.. Men det er viktig for meg SELV å føle meg fin, på MIN måte. Når jeg har vært gjennom det jeg har vært gjennom nylig (operasjonen som skyldtes kreft i panna), så ble alt av tanker om utseende skjøvet langt bak i skallen. Jeg var KUN opptatt av å bli frisk! Jeg gjentok til alle som gadd å høre at jeg blåste en lang marsj i hvordan jeg ble seende ut etterpå, bare jeg ble frisk. Jeg kunne gå med lue resten av livet, uten problemer. Og det mente jeg.
Legene forklarte hvordan operasjonen skulle gjennomføres, om lapping og ommøblering, for å få dekket det store “hullet” som var blitt etter fjerningen av basalcellekreften. Inni meg tenkte jeg at så lenge jeg kjenner meg selv igjen så er jeg sjeleglad. Jeg så for meg store arr og det var helt greit. Det var likevel ikke til å stikke under en stol at når jeg fikk se meg selv i speilet på fredag, egentlig for første gang uten plaster og bandasjer, men fremdeles gul og blå, så forsto jeg at jeg jo var kjempeglad for det jeg så.
Hvorfor det? Jo fordi jeg liknet meg selv. Jeg liker den jeg er og sånn jeg ser ut, for MIN del. Det vil være noen arr, og hamsterkinnene er fremdeles der. Men jeg er MEG. Og jeg er forfengelig nok til å ønske å fortsette å se ut som MEG framover.
