Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

De trodde nok ikke han hadde hørt det..
Han hadde sittet litt i skjul. Ikke så lett synlig for de som gikk forbi. Det var sånn han likte det best. Betrakte verden, litt på avstand. Se livet som pulserte, uten at noen så HAN. Ikke trenge å forholde seg til alle blikkene… Blikkene, som med dårlig skjult forakt, påvirket han mer enn han ville innrømme.

Noen prøvde ikke å skjule det. Satt på sine høye hester, og sendte blikk som gjennomborende spyd. De traff rett i hjertet, og han døde litt på innsiden for hver gang.
De andre snakket med lave stemmer. Hvisket. At han ikke hørte ordene betydde ikke at han ikke forsto hva de sa.

Noen ganger visste de ikke at han var der. Som i dag. Han hadde funnet en plass litt i skjul. Noen planter, med sine hengende grener dannet et lite forheng. Det var vanskelig å se at det satt noen der. Og det var da den lille gjengen hadde kommet forbi:

“Så dere han? Er det mulig se sånn ut liksom? Freak!”

Så hadde de ledd høyt, og dultet til hverandre i fortrolighet.

Hvorfor kjentes det som piskeslag? Det var jo ikke det at det var første gang. Likevel kjentes ordene like vonde hver gang. Det var sårt, det var det. Men han visste likevel, inni seg, bak all sårheten og tristheten: Den dultingen og fortroligheten var bygget på et skjørt grunnlag, og var ikke noe han ønsket å være en del av.

Han reiste seg sakte opp, rettet ryggen, trådte ut av det lille skjulestedet sitt, løftet hodet og hevet blikket i det han gikk derfra…